Om skole: Hva er viktigst?

[Gjest svetliana]

Hva vil den norske regjeringen?

Grunnen til at vi ikke oppnår toppresultater i den norske skole er fordi vi har det for godt. Har du ikke særlig gode skole- evner kan du alltids ta en praktisk utdannelse eller få trygd. Det samme gjelder selvsagt visst du ikke gidder eller har helseproblemer. Er dette nødvendigvis et minus?

I Japan og Kina er det disiplin som gjelder, og å få seg en utdannelse er ikke en selvsagt ting som i Norge. Man behøver heller ikke toppkarakterer for å komme inn på det beste universitetet i Norge som man behøver i USA.

Til gjengjeld har Norge et samfunn hvor alle lever relativt godt. Dessuten tjener en elektriker mer enn en lærer.

Man bør ikke etterlyse 4`er i snitt for å komme inn på lærerutdannelsen, men MOTIVASJON og gode mennesklige egenskaper. En lærer skal hjelpe eleven med å vokse og utvikle sine beste sider uten å sette eleven i bås. En lærer skal hele tiden utfordre og lete etter de beste egenskaper i hver enkelt elev.

Jeg forstår at de kommende generasjoner er vår fremtid osv. Men hvor viktig er det at ennå flere oppnår høye resultater i skolen, gapet mellom "hodemennesker" og "praktiske mennesker" blir ennå større.

Den norske skole sin fordel er nettopp at det er plass til alle og at alle har en sjanse. Hvorfor ikke bare dyrke dette ytterligere, og pådra litt motivasjon over på elevene. En god dose disiplin er ingen ulempe, men vi vil ikke tilbake 50 år i tid.

Jeg blir provosert når man snakker om resultater i hytt og pine som om det det kan ordnes med noen studenter som har en 4`er i stedet for en 3`er i norsk fra videregående....

[Gjest svetliana]

Rettelse: For godt var en forsnakkelse, jeg tror vi har det godt. Men ikke FOR godt. Konkurransesamfunnet eksisterer også i Norge. I ganske høy grad vil jeg nå si...

[Gjest miril]

Jeg tror det er helt andre grunner.

I andre land lærer barna noe på skolen i det de skal undervises i. Når de kommer hjem så er leksene repetisjon av det de lærte på skolen den dagen.

I Norge får barna ukeplaner og kan gjøre lekser når de vil. Det lærerne ikke rakk å undervise i på skolen, må elevene lære seg på egenhånd hjemme eller med hjelp av foreldrene. Om barn og ofreldre ikke forstår så står de fast. Eleven mister motivasjonen for skolearbedet og føler seg dum. Den norske skole bruker enormt med begreper som mange foreldre ikke makter å sette seg inn i. Dermed blir det vaneksleig for både elever og foreldre å henge med og mange dumper etterhvert av.

Så jeg tror nok skolen og opplegget deres må ta hovedansvaret for de dårlige resultatene.

[Gjest Gjøkeniburet]

Miril nevner mye her, og det skader ikke å legge til dette med respekt. 50 år tilbake i tid var faktisk ikke så ille hva respekt angår.

[laban]

Du tar opp flere emner, men jeg reagerer på dette her:

''Har du ikke særlig gode skole-evner kan du alltids ta en praktisk utdannelse eller få trygd. Det samme gjelder selvsagt hvis du ikke gidder eller har helseproblemer.''

Vi er på helt ville veier når "praktisk utdannelse" blir sett på som en nødløsning for de som har dårlige evner, dårlige holdninger eller dårlig helse. Det er et forferdelig signal at yrkesfaglige studieretninger er for tapere.

Jeg mener en hel masse om dette, men skal nøye meg med noen hovedpunkter:

- I stedet for å presse mest mulig teori inn i yrkesfagene slik at de som senere finner ut at de vil ta påbygging til studiekompetanse, bør det finnes to varianter: Én for de som er såpass sikre på at de ikke skal omskolere seg til studenter, at de (hvis de gjør det likevel) må bruke to år på påbygningen i stedet for ett. I stedet får de mer praksis og mer konkret yrkesopplæring allerede første året, gjerne i samarbeid med bransjen. Teorien de trenger (f.eks. elektroformler for elektrikere, matte for anbud, jus i kontrakter og fagterminologi på engelsk) kan tas litt senere, når de har sett behovet. For de som er usikre på linjevalget, kan den nåværende varianten med mye teori i starten og gradvis mer yrkesfag, være grei nok.

- Alle som består yrkesfag og som vil ha lærlingeplass, må få det. Skolemyndighetene må samarbeide såpass med bransjen at dette blir mulig uten at bedriftene synes de taper på det. Et ekstra skoleår er en veldig dårlig erstatning. Det må gjerne stilles ordentlige krav til å bestå, jeg skjønner at bransjen ikke vil være søppelkasse for ungdom som f.eks. ikke forstår at man må møte på jobb for å få lønn.

- Rådgivningstjenesten og yrkesveiledningen på ungdoms-skolene må få et løft. Det må bli slutt på at alle med OK karakterer må ta studiespesialisering hvis de har andre interesser og på at det signaliseres til jentene at de må velge språk eller samfunnsfag hvis de vil ha et yrke "der de får med mennesker å gjøre" (underforstått at realfag og andre bransjer med god lønn er for usosiale nerder). De som skal gi dagens ungdom råd, må vite noe om dagens samfunn, ikke bare litt om opptakssystem og akademiske grader.

[laban]

Rettelse av en litt merkelig setning i svaret mitt nedenfor:

I stedet for å presse mest mulig teori inn i yrkesfagene for å tilpasse systemet til de som senere finner ut at de vil ta påbygging til studiekompetanse, bør det finnes to varianter.

[Gjest svetliana]

Du tar opp flere emner, men jeg reagerer på dette her:

''Har du ikke særlig gode skole-evner kan du alltids ta en praktisk utdannelse eller få trygd. Det samme gjelder selvsagt hvis du ikke gidder eller har helseproblemer.''

Vi er på helt ville veier når "praktisk utdannelse" blir sett på som en nødløsning for de som har dårlige evner, dårlige holdninger eller dårlig helse. Det er et forferdelig signal at yrkesfaglige studieretninger er for tapere.

Jeg mener en hel masse om dette, men skal nøye meg med noen hovedpunkter:

- I stedet for å presse mest mulig teori inn i yrkesfagene slik at de som senere finner ut at de vil ta påbygging til studiekompetanse, bør det finnes to varianter: Én for de som er såpass sikre på at de ikke skal omskolere seg til studenter, at de (hvis de gjør det likevel) må bruke to år på påbygningen i stedet for ett. I stedet får de mer praksis og mer konkret yrkesopplæring allerede første året, gjerne i samarbeid med bransjen. Teorien de trenger (f.eks. elektroformler for elektrikere, matte for anbud, jus i kontrakter og fagterminologi på engelsk) kan tas litt senere, når de har sett behovet. For de som er usikre på linjevalget, kan den nåværende varianten med mye teori i starten og gradvis mer yrkesfag, være grei nok.

- Alle som består yrkesfag og som vil ha lærlingeplass, må få det. Skolemyndighetene må samarbeide såpass med bransjen at dette blir mulig uten at bedriftene synes de taper på det. Et ekstra skoleår er en veldig dårlig erstatning. Det må gjerne stilles ordentlige krav til å bestå, jeg skjønner at bransjen ikke vil være søppelkasse for ungdom som f.eks. ikke forstår at man må møte på jobb for å få lønn.

- Rådgivningstjenesten og yrkesveiledningen på ungdoms-skolene må få et løft. Det må bli slutt på at alle med OK karakterer må ta studiespesialisering hvis de har andre interesser og på at det signaliseres til jentene at de må velge språk eller samfunnsfag hvis de vil ha et yrke "der de får med mennesker å gjøre" (underforstått at realfag og andre bransjer med god lønn er for usosiale nerder). De som skal gi dagens ungdom råd, må vite noe om dagens samfunn, ikke bare litt om opptakssystem og akademiske grader.

Laban: Om praktisk utdannelse (her ment fagbrev): Det var ikke meningen å putte disse utdanninger under samme bås som syke/uføre i arbeidslivet. Det var vel heller en hentydning til at man kan ta en lavere utdannelse og likevel tjene bedre enn en lærer.

Skjønner visst det var uklart..

[Gjest svetliana]

Du tar opp flere emner, men jeg reagerer på dette her:

''Har du ikke særlig gode skole-evner kan du alltids ta en praktisk utdannelse eller få trygd. Det samme gjelder selvsagt hvis du ikke gidder eller har helseproblemer.''

Vi er på helt ville veier når "praktisk utdannelse" blir sett på som en nødløsning for de som har dårlige evner, dårlige holdninger eller dårlig helse. Det er et forferdelig signal at yrkesfaglige studieretninger er for tapere.

Jeg mener en hel masse om dette, men skal nøye meg med noen hovedpunkter:

- I stedet for å presse mest mulig teori inn i yrkesfagene slik at de som senere finner ut at de vil ta påbygging til studiekompetanse, bør det finnes to varianter: Én for de som er såpass sikre på at de ikke skal omskolere seg til studenter, at de (hvis de gjør det likevel) må bruke to år på påbygningen i stedet for ett. I stedet får de mer praksis og mer konkret yrkesopplæring allerede første året, gjerne i samarbeid med bransjen. Teorien de trenger (f.eks. elektroformler for elektrikere, matte for anbud, jus i kontrakter og fagterminologi på engelsk) kan tas litt senere, når de har sett behovet. For de som er usikre på linjevalget, kan den nåværende varianten med mye teori i starten og gradvis mer yrkesfag, være grei nok.

- Alle som består yrkesfag og som vil ha lærlingeplass, må få det. Skolemyndighetene må samarbeide såpass med bransjen at dette blir mulig uten at bedriftene synes de taper på det. Et ekstra skoleår er en veldig dårlig erstatning. Det må gjerne stilles ordentlige krav til å bestå, jeg skjønner at bransjen ikke vil være søppelkasse for ungdom som f.eks. ikke forstår at man må møte på jobb for å få lønn.

- Rådgivningstjenesten og yrkesveiledningen på ungdoms-skolene må få et løft. Det må bli slutt på at alle med OK karakterer må ta studiespesialisering hvis de har andre interesser og på at det signaliseres til jentene at de må velge språk eller samfunnsfag hvis de vil ha et yrke "der de får med mennesker å gjøre" (underforstått at realfag og andre bransjer med god lønn er for usosiale nerder). De som skal gi dagens ungdom råd, må vite noe om dagens samfunn, ikke bare litt om opptakssystem og akademiske grader.

Forøvrig er jeg enig i forslaget ditt om en "akademisk" og "ikke- akademisk" yrkeslinje...

Rådgivningstjenesten vet jeg for lite om til å uttale meg. Men jeg er enig i at det er noe tull at umotiverte elever skal ta allmenn bare fordi foreldre eller skolen sier det.

Jeg hadde så elendige lærere på ungdomsskolen selv at mine skoleresultater bare har gått opp jo lengere jeg er kommet opp i systemet. Lærerne på videregående var stort sett motiverende i forhold til dem på ungdomsskolen.

Håper på flere lærere som brenner for sine fag også på ungdomsskolen og ikke kun på videregående jeg. Sånn sett er jeg for flere faglærere i ungdomsskolen.