Sosiale ferdigheter og Aspergers syndrom

[Gjest undr1de]

Hei, Jeg er en kvinne på 47 år som er sammen med en fantastisk mann. En ting som hindrer oss i å ha et tilnærmet "perfekt" forhold er hans 12 år gamle sønn og hans problemer med å fungere sosialt. Jeg har kjent dem begge i 3 år nå og stusset over guttens manglende empati og manglende evne til å fungere sosialt både med voksne og barn. Det ble først tilskrevet en reaksjon på foreldrenes skilsmisse og uenighet mellom foreldrene, men etter 3 år har dette stabilisert seg og forholdene er nå så greie som de kan være når man bor halvparten av tiden hos hver forelder. Atferden hans har ikke endret seg noe på den tiden. Jeg har kjennskap til psykiatri (er helsearbeider) og jeg har nå begynt å tenke på om han har en personlighetsforstyrrelse, selvom jeg vet at man nødig setter slike diagnoser på barn. Jeg har også vært innom tanken på om han har Aspergers syndrom, men han fyller ikke helt kriteriene. Han kan beskrives slik:lynende intelligent, regner raskere i hodet enn de fleste voksne jeg kjenner (inkludert matematikere og ingeniører), har en vanvittig detalj-hukommelse for det som intersserer han, han løser en vanskelig Suduko med letthet, gjør skolearbeidet unna i en fei. Han er i forhold til sine evner i matematikk/naturfag og viten som kan pugges inn, ikke så god i språk, snakker utydelig og grammatikalsk ukorrekt engelsk og kan ikke si en fullstendig setning på engelsk. Han har en del skrivefeil i norsk også, klossete håndskrift (han er 12), snakker veldig fort og utydelig, mumler, men har ikke talefeil. Han er rask på foten, ikke så god teknisk mht å koordinere ben og armer ved skigåing/fotball, men ikke påfallende klossete heller og kompenserer ved å løpe fort.Liker å klatre opp i høyden. Han liker ikke å gå sammen med andre, vil helst være først eller sist når vi er på tur. Stikker av og til av så faren må snu og hente han. Han virker ikke usikker på nye steder eller blir urolig ved forandringer. Tvert imot virker han heller emosjonelt "flat".Dette er annerledes enn det jeg har forstått hos "klassisk" Asperger. Sosialt er han "ikke på nett". Han viser ingen empati for andre mennesker, får ikke med seg detaljer rundt kroppsspråk, andres følelser og han sårer ofte andre uten at jeg tror han skjønner det selv. Det virker ikke som han skjønner det når han gjøres oppmerksom på det heller, han ber om unnskyldning på kommando, men viser ingen anger eller forståelse for at andre kan ha det vondt pga noe han har sagt/gjort. Derimot er han selv veldig følsom for den minste kritikk, mens han selv uttaler seg om andre stort sett i negativt ordelag på en veldig direkte og ofte sårende måte,tåler han ikke at noen stiller spørsmål ved noe han sier eller gjør. Han er ganske mimikk-fattig og lar seg sjelden begeistre slik andre barn gjør, med unntak av når noen "driter seg ut" eller taper for han i spill. Selv tåler han ikke å tape, da er det "helvete løs". Han er enten nøytral eller negativt innstilt til alt utenom fornøyelsesparker eller svømmebasseng. Han kan ikke delta i en sosial setting der han må lytte til andre og vente på tur til å svare. Han avbryter da og starter en lang monolog om et emne ingen andre kjenner til eller har interesse for, f.eks en tegneserie eller tegnefilm han har sett/lest. Det virker som han får en assosiasjon gjennom noe en annen sier og begynner å snakke detaljert om et emne han assosiarer til selvom det var noe helt annet vi snakket om og selvom han blir bedt om å vente på tur. Han blir frustrert og iritert hvis han ikke får snakke når han vil (han er snart 12 år) om hva han vil. De emnene vi andre snakker om kjeder han lett, fenger sjelden og han viser det med hele seg at han synes det er kjedelig, kan sukke tungt, se en annen vei, himle med øynene og gå fra bordet selvom alle andre sitter. Han kan ikke ta instruksjon eller korreksjon fra andre, heller ikke voksne. Han er til gjengjeld opptatt av dyr, de tillegges menneskelige egenskaper og følelser. Han kan snakke lenge om hva katten hans tenker og føleler og lar seg ikke korrigere på at en katt ikke kan tenke som et menneske. Han viser neste overdrevet empati for dyr, dette står i skarp kontast til det han viser mennesker. Denne atferden er slike en vil forvente hos et barn på 3-4 år. Det samme gjelder en oppslukthet av tegneserier, animasjonsfilmer, Sci Fi, alt som ikke finnes i det virkelige liv er topp, mens filmer som omhandler virkelige mennesker er kjedelige og uinteressant. Han har likevel ikke et spesielt emne han "graver seg ned i" som en typisk Asperger. Han liker ikke lyder, kan gå "bananas" av høy lyd uansett type, også musikk. Han var med på konsert en gang (lettfattelig, lett tilgjengelig musikk tilrettelagt for barn) og klarte nesten ikke å holde ut å sitte i stolen sin 1 time, da la jeg også merke til noen repeterte, merkelige fingerbevegelser han gjorde. Det var da jeg begynte å tenke på Asperger. Siden har jeg ikke sett så mye til disse bevegelsene. Man får sjelden øyekontakt med gutten og han hater kroppskontakt. Hvis man kommer bort i han når man passerer han f.eks., er det som han har fått elektrisk støt. Han har få venner og aldri besøk av venner, han oppsøker heller aldri noen kamerater. Fra skolen skal tilbakemeldingen være god, jeg tror man her er fornøyd sålenge han scorer høyt akademisk, men jeg får ikke helt inntrykk av om lærere er oppmerksom på hans sosiale mistilpasning. Det er underlig all den tid mine alramklokker har kimt siden dag 1, mine barn og også andre barn som har møtt han har bemerket det samme og irriterer seg, hans tante og flere av mine venner som har sett han sier det samme som meg. Han hadde med en kompis på hytte-tur og oppførte seg merkelig, gikk fra vennen på skitur tilsynelatende uten å bry seg og sa en del ubehagelige, uhøflige ting til vennen. Jeg frusteres over at faren ikke ser at gutten er på siden sosialt, han er for det meste opptatt av hans skoleferdigheter som jo er meget bra. Hva råder du meg til? Jeg føler at det er lite jeg kan gjøre sålenge foreldre ikke ser problemet. Jeg har blitt sint og irritert mange ganger og jeg har sagt klart fra at det ikke blir aktuelt å flytte sammen med min venn sålenge gutten oppfører seg slik at han støter alle fra seg med sin uhøflige, negative og manglende empatisek holdning. Jeg har samtidig gjort masse for å vise både far og barn at jeg bryr meg om gutten. Likevel føler jeg at det blir helt feil å stille andre krav til han enn jeg gjør til mine egne barn. Han er tross alt 12 og ikke 3 år, men hvis han har en personlighetsfortyrrelse eller atferdsproblem er det kanskje lettere å kunne forsvare å stille lavere krav til han . Kan Aspberger fortone seg slik som dette, ville det hjelpe om man fikk han utredet?? Hva kan jeg som "bonus"mamma gjøre med dette?

[Gjest Nevertheless]

Det jeg tenker når jeg leser dette er kun en diagnose: ADHD.

Det er lite av det du skriver som passer inn i en bestemt personlighetsforstyrrelse, selv om han har visse problematiske trekk fra noen av de. Men det henger kanskje mer sammen med ADHD?

Men kan vel ikke utelukke aspergers heller.

Hva skal du gjøre for å finne en løsning?

[Gjest En mor også]

Det var veldig vanskelig å lese innlegget ditt som er så langt og uten avsnitt!

Selvfølgelig kan man behandle barn forskjellig, nettopp fordi de trenger forskjellige ting, også uten en diagnose.

Jeg har dessverre ingen andre råd til deg da jeg ikke kjenner til dette, annet enn å vise din man de svar du får her.

Synes det grenser til omsorgssvikt når noe ikke fungerer i et barns liv - i dette tilfelle det sosiale. Og man ikke søker hjelp for det.

Jeg synes også at Jesper Juul gir gode svar i dagbladet.

[Gjest Nevertheless]

Det var veldig vanskelig å lese innlegget ditt som er så langt og uten avsnitt!

Selvfølgelig kan man behandle barn forskjellig, nettopp fordi de trenger forskjellige ting, også uten en diagnose.

Jeg har dessverre ingen andre råd til deg da jeg ikke kjenner til dette, annet enn å vise din man de svar du får her.

Synes det grenser til omsorgssvikt når noe ikke fungerer i et barns liv - i dette tilfelle det sosiale. Og man ikke søker hjelp for det.

Jeg synes også at Jesper Juul gir gode svar i dagbladet.

Det er ikke omsorgssvikt når det ikke foregår omsorgssvikt.

[Bella Dotte]

Ut fra det du beskriver, høres det ut som gutten kan ha Asperger syndrom; ingenting av det du forteller er kontraindikasjon på Asperger. Jeg ville absolutt anbefale at dere søker om utredning for gutten, og uavhengig av resultatet der oppsøker familierådgivning og får psykoedukasjon. Det virker ikke som du aksepterer at gutten har de utfordringene du selv ser at han har, og mener at han er "slem" med vilje. Samtidig opplever jeg at du og mannen din ikke kommuniserer; din bekymring - som er høyst reell - angående guttens sosiale fungering, må tas på alvor.

[Gjest Bokstavbarn]

Dette høres ut som ADHD.

Via fastlegen kan gutten få en utredning.

[Madelenemie]

Hei!

Bortsett fra det med at han syns å tåle forandring virker det ikke som om man kan utelukke asperger syndrom.

Jeg og mine sønner har asperger syndrom, det er ikke sånn at absolutt alle kriterier må oppfylles.

dessuten er flertallet av de som har asperger flinke i matematikk og hoderegning og oftere dårligere i språk, samt sliter med håndskrift.

Hvis han alltid har vært annerledes er det jo medfødt og ingen personlighetsforstyrrelse som er utviklet pga av vanskelige oppvekstvilkår

De fleste med autisme har et nært forhold til dyr, oftere kommuniserer man, bedre med dyr, jeg ble vegetarianer da jeg var 13 år fordi jeg nektet ¨å spise mine venner. Mine barn elsker dyr, i forholdet til dyr kommer feks empati frem som kan synes fraværende, men som egentlig mere dreier seg om vansker med å vite hvordan man skal reagere og redsel for nærhet som er vanskelig.

[Madelenemie]

Hei!

Sitat "Det virker som han får en assosiasjon gjennom noe en annen sier og begynner å snakke detaljert om et emne han assosiarer til selvom det var noe helt annet vi snakket om og selvom han blir bedt om å vente på tur. Han blir frustrert og iritert hvis han ikke får snakke når han vil (han er snart 12 år) om hva han vil. De emnene vi andre snakker om kjeder han lett, fenger sjelden og han viser det med hele seg at han synes det er kjedelig, kan sukke tungt, se en annen vei, himle med øynene og gå fra bordet selvom alle andre sitter.".

Dette og mye annet er da veldig vanlig ved asperger syndrom, mine sønner, samt jeg holder lange monologer,gjerne pga av noe vi kommer på. Selv er jeg obs på dette, likevel glemmer jeg meg, mine sønner er barn og gjør dette oftere.

[Gjest Undr1de]

Hei!

Sitat "Det virker som han får en assosiasjon gjennom noe en annen sier og begynner å snakke detaljert om et emne han assosiarer til selvom det var noe helt annet vi snakket om og selvom han blir bedt om å vente på tur. Han blir frustrert og iritert hvis han ikke får snakke når han vil (han er snart 12 år) om hva han vil. De emnene vi andre snakker om kjeder han lett, fenger sjelden og han viser det med hele seg at han synes det er kjedelig, kan sukke tungt, se en annen vei, himle med øynene og gå fra bordet selvom alle andre sitter.".

Dette og mye annet er da veldig vanlig ved asperger syndrom, mine sønner, samt jeg holder lange monologer,gjerne pga av noe vi kommer på. Selv er jeg obs på dette, likevel glemmer jeg meg, mine sønner er barn og gjør dette oftere.

Takk for svar!

Ja, som sagt har jeg vært inne på tanken om han har AS.

Det hadde vært fint om det var det, på en måte, da er det lettere for meg å akseptere atferd som ellers ikke er akseptabel fordi han tar så mye plass !

Har du tips til hvordan man skal håndtere f.eks slike lange monologer når han setter igang?

Andre råd/tips til håndtering, kan man hjelpe han til å forstå hvordan hans væremåte virker på andre?

[Gjest undr1de]

Dette høres ut som ADHD.

Via fastlegen kan gutten få en utredning.

Hei!

Takk for tipset, men dette er ikke typisk ADHD, vil jeg si. Jeg har en jobb der jeg er en del i kontakt med mennesker med ADHD.

Han er for flink til å konsentrere seg og scorer svært høyt i en del oppg. til å være preget av ADHD. Han har fotografisk hukommelse.

Han knytter seg ikke til andre mennesker, han vil helst ike være sammen med andre. Det er også ulikt en typisk ADHD-er som jo ofte oppsøker sosial kontakt (men misforstår og kommer lett på kant med andre, riktignok)

[Gjest undr1de]

Det jeg tenker når jeg leser dette er kun en diagnose: ADHD.

Det er lite av det du skriver som passer inn i en bestemt personlighetsforstyrrelse, selv om han har visse problematiske trekk fra noen av de. Men det henger kanskje mer sammen med ADHD?

Men kan vel ikke utelukke aspergers heller.

Hva skal du gjøre for å finne en løsning?

Takk for svar!

Ja det er litt av problemet/dilemmaet mitt: det passer ikke helt inn i hverken ADHD eller AS. Jeg har vært innom begge muligheter.

Hva skal jeg gjøre? Ja, den som hadde svar på det. Jeg føler at sålenge han ikke har hatt en profesjonell vurdering kan jeg ikke behandle han annerledes enn /stille andre krav til han enn til mine egne barn.

Hvordan forklare dem at NN skal ha lov til å gjøre/si ting de ikke får aksept for?

[Gjest undr1de]

Det var veldig vanskelig å lese innlegget ditt som er så langt og uten avsnitt!

Selvfølgelig kan man behandle barn forskjellig, nettopp fordi de trenger forskjellige ting, også uten en diagnose.

Jeg har dessverre ingen andre råd til deg da jeg ikke kjenner til dette, annet enn å vise din man de svar du får her.

Synes det grenser til omsorgssvikt når noe ikke fungerer i et barns liv - i dette tilfelle det sosiale. Og man ikke søker hjelp for det.

Jeg synes også at Jesper Juul gir gode svar i dagbladet.

Det var veldig vanskelig å lese innlegget ditt som er så langt og uten avsnitt!

Svar: beklager, jeg forsøkte å lage avsnitt,, men maskinen jeg jobbet på ville ikke...

Selvfølgelig kan man behandle barn forskjellig, nettopp fordi de trenger forskjellige ting, også uten en diagnose.

Svar: det er jeg både enig og uenig i. Jeg behandler mine egne barn ulikt fordi de har ulik personlighet, men barn er veldig opptatt av rettferdighet og slik skal det også være. Å behandle et barn med en passiv holdning til ting man for andre barn ville gjort klart er uakseptabelt blir helt feil.

Hvordan forsvare overfor de andre barna at et barn f.eks skal få lov til å jukse i spill fordi han blir krakilsk hvis han taper.....?

Har et barn fått profesjonell vurdering som sier at han har AS eller ADHD kan man forklare de andre barna hvorfor han blir håndtert litt annerledes og at man må ta hensyn. Dette skjønner barn.

Jeg har dessverre ingen andre råd til deg da jeg ikke kjenner til dette, annet enn å vise din man de svar du får her. Synes det grenser til omsorgssvikt når noe ikke fungerer i et barns liv - i dette tilfelle det sosiale. Og man ikke søker hjelp for det.

Svar: enig! Det er i allefall svikt, om ikke omsorgssvikt direkte. Her er det et barn som lider fordi han ikke skjønner hva han gjør galt og noen andre barn som også lider fordi de utsettes for en del sårende atferd fra en som man tror er som andre.

[Gjest undr1de]

Ut fra det du beskriver, høres det ut som gutten kan ha Asperger syndrom; ingenting av det du forteller er kontraindikasjon på Asperger. Jeg ville absolutt anbefale at dere søker om utredning for gutten, og uavhengig av resultatet der oppsøker familierådgivning og får psykoedukasjon. Det virker ikke som du aksepterer at gutten har de utfordringene du selv ser at han har, og mener at han er "slem" med vilje. Samtidig opplever jeg at du og mannen din ikke kommuniserer; din bekymring - som er høyst reell - angående guttens sosiale fungering, må tas på alvor.

Ut fra det du beskriver, høres det ut som gutten kan ha Asperger syndrom; ingenting av det du forteller er kontraindikasjon på Asperger. Jeg ville absolutt anbefale at dere søker om utredning for gutten, og uavhengig av resultatet der oppsøker familierådgivning og får psykoedukasjon. Det virker ikke som du aksepterer at gutten har de utfordringene du selv ser at han har, og mener at han er "slem" med vilje.

Svar: det er dette som er mitt dilemma: et barn uten spesielle problemer vil man ha forventninger til vdr. hvordan man behandler andre mennesekr rundt; en 12-åring kan vise empati og sosialisere uten å bli irrettesatt slik man vil gjøre med mindre barn.

Hadde han blitt vurdert profesjonelt og en diagnose blitt stilt, vil det utløse noen råd og veiledning. Handler det ikke om en diagnose, men bare et barn som gjør "slemme ting" (ikke nødvendigvis ER slem) vil vi måtte kunne stille de samme kravene til han som til de andre barne og sette grenser for å få han "på rett kjøl".

Ja; jeg anerkjenner at han har utfordringer sosialt, men det er riktig at det er vanskelig å akseptere hans atferd når han seiler under at "alt er normalt"

Samtidig opplever jeg at du og mannen din ikke kommuniserer; din bekymring - som er høyst reell - angående guttens sosiale fungering, må tas på alvor

Svar: takk! dette føler jeg også. Har du tips til hvordan jeg kan kommunisere dette til faren? Jeg vil jo gjerne hjelpe!

[Gjest Nevertheless]

Takk for svar!

Ja det er litt av problemet/dilemmaet mitt: det passer ikke helt inn i hverken ADHD eller AS. Jeg har vært innom begge muligheter.

Hva skal jeg gjøre? Ja, den som hadde svar på det. Jeg føler at sålenge han ikke har hatt en profesjonell vurdering kan jeg ikke behandle han annerledes enn /stille andre krav til han enn til mine egne barn.

Hvordan forklare dem at NN skal ha lov til å gjøre/si ting de ikke får aksept for?

Vel, jeg er av den oppfatning at ADHD-barn IKKE skal få lov til å gjøre ting andre ikke får lov til, bare fordi de har en diagnose. Jeg var litt småfrekk kanskje engang til noen med ADHD og sa: Du må ikke tro du kan gjøre som du vil bare fordi du har ADHD!

Etter det så endret oppførselen seg drastisk i en positiv retning.

[Gjest mamma til ei jente med adhd...]

Vel, jeg er av den oppfatning at ADHD-barn IKKE skal få lov til å gjøre ting andre ikke får lov til, bare fordi de har en diagnose. Jeg var litt småfrekk kanskje engang til noen med ADHD og sa: Du må ikke tro du kan gjøre som du vil bare fordi du har ADHD!

Etter det så endret oppførselen seg drastisk i en positiv retning.

Enig i at det skal være samme grenser for ADHD barn men de vil ikke respektere dem så lett som andre barn. DET kan man jo forklare, ikke unnskylde, med diagnosen.

[Bella Dotte]

Ut fra det du beskriver, høres det ut som gutten kan ha Asperger syndrom; ingenting av det du forteller er kontraindikasjon på Asperger. Jeg ville absolutt anbefale at dere søker om utredning for gutten, og uavhengig av resultatet der oppsøker familierådgivning og får psykoedukasjon. Det virker ikke som du aksepterer at gutten har de utfordringene du selv ser at han har, og mener at han er "slem" med vilje.

Svar: det er dette som er mitt dilemma: et barn uten spesielle problemer vil man ha forventninger til vdr. hvordan man behandler andre mennesekr rundt; en 12-åring kan vise empati og sosialisere uten å bli irrettesatt slik man vil gjøre med mindre barn.

Hadde han blitt vurdert profesjonelt og en diagnose blitt stilt, vil det utløse noen råd og veiledning. Handler det ikke om en diagnose, men bare et barn som gjør "slemme ting" (ikke nødvendigvis ER slem) vil vi måtte kunne stille de samme kravene til han som til de andre barne og sette grenser for å få han "på rett kjøl".

Ja; jeg anerkjenner at han har utfordringer sosialt, men det er riktig at det er vanskelig å akseptere hans atferd når han seiler under at "alt er normalt"

Samtidig opplever jeg at du og mannen din ikke kommuniserer; din bekymring - som er høyst reell - angående guttens sosiale fungering, må tas på alvor

Svar: takk! dette føler jeg også. Har du tips til hvordan jeg kan kommunisere dette til faren? Jeg vil jo gjerne hjelpe!

Jeg synes ikke dere skal slutte å sette grenser for og krav til gutten selv om han har en diagnose. Han er tydelig intelligent, så han vil nok forstå om ting blir forklart på en rolig og tydelig måte. Kanskje må det inn med teskjeer. Noe vil han forstå lett, andre ting må han bare godta, "sånn er det bare". "Sosiale historier" er noe som ofte blir brukt, slå det opp.

Men om han blir veldig stresset og overbelastet av enkelte steder og aktiviteter med mye lyd (andre ting?), vurder om det er nødvendig at han deltar. Kanskje kan man finne alternative løsninger, kompromisser, mindre grupper, kortere eksponering. Lær ham å si tydelig og høflig fra når det blir for mye og han trenger å trekke seg ut.

Kanskje burde han fått hjelp av logoped? Og fysioterapi for å få bedre kroppsbeherskelse?

Hva du skal si til faren? Kunnskap er nøkkelen. Les om Asperger og ADHD, og få ham til å gjøre det også. Kontakt BUP. Søk om å få gutten utredet. Få dem til å forklare for dere i et felles møte om hav det dreier seg om. AS er tildels arvelig, kanskje har far også trekk? Verden og arbeidslivet var enklere da han vokste opp og fikk seg jobb. I dag kreves det veldig mye mer av en arbeidstaker, og ungdomstiden er uansett tøff, og spesielt for dem som skiller seg litt ut. Snakk med mannen din om dette. Jeg tror han vil det beste for gutten, men å tenke at det ikke er noe galt når det er det, er ikke den riktige måten å beskytte gutten på.

Jeg har selv Asperger syndrom.

[Madelenemie]

Takk for svar!

Ja, som sagt har jeg vært inne på tanken om han har AS.

Det hadde vært fint om det var det, på en måte, da er det lettere for meg å akseptere atferd som ellers ikke er akseptabel fordi han tar så mye plass !

Har du tips til hvordan man skal håndtere f.eks slike lange monologer når han setter igang?

Andre råd/tips til håndtering, kan man hjelpe han til å forstå hvordan hans væremåte virker på andre?

Hei!

Når det gjelder de lange monologene så vil vel en forklaring, forsiktig vil jeg anta, kunne være til hjelp, men da at man får forklart det ganske konkret med hvordan det oppleves. At man kanskje blir sliten av å sitte å høre på noe man ikke kan noe om eller ønsker å høre så mye om osv....

Det kan imidlertid ta tid før man så kan si seg enig i, eller si at man forstår budskapet, man må få tid på egenhånd til å bearbeide det. kanskje kan man senere en gang spørre forsiktig om vedkommende har tenkt litt på det man sa osv...

man er jo forskjellig når man har asperger, noen har jeg hørt er ganske aggressive, jeg vil tro derfor man må prøve å se hva som fungerer og om man er mottagelig for veiledning, men jeg tror det er viktig at man opplever veiledningen som et godt råd, at man opplever frivillighet og at den andre er vennligsinnet og forstår en, ellers kan man sikkert bare stenge helt av.

Jeg hørte ikke på så mange mennesker før jeg møtte min psykiater, trodde alltid jeg viste best, men jeg lengtet samtidig etter svar og forklaringer, men jeg måtte finne alt selv. Så endret alt seg ved at jeg møtte et menneske som forstod meg, da ble det straks mye lettere å ta i mot ord og råd, men hennes råd var da ikke overfladiske, men godt fundert på forklaringer som er helt avgjørende for både meg og andre med asperger syndrom.

Det virker som vi har vanskeligere med å akseptere at sånn er det, men trenger logiske forklaringer på det andre ville kalle selvfølgeligheter.