Vakuum

[Gjest Svarttrost]

Føler meg så alene her jeg sitter. Har venner, har familie, men jeg føler meg alene likevel. Ingen ukjent følelse, har jo hatt det sånn før.

Men jeg forsøker å overbevise meg selv om at dette ikke er en ny depresjon, det er jo ikke helt likt forrige gang? Det er så fysisk, kroppen fungerer bare ikke, og tankene jobber tregt. Kanskje feiler det meg noe somatisk i stedet?

For jeg vil ikke tro jeg er deprimert igjen, ikke nå. Det er alt for kort tid siden sist, jeg hadde trodd jeg skulle få være i fred mye lengre.

Ingen av vennene mine, ingen i familien kan forstå hvordan det føles nå, hvordan det føles å bli spist innenfra. Heldigvis for dem!

Men det er bare så ensomt...

[sinnsro1365381181]

Jeg har det også sånn - føler meg så ensom selv om jeg har mange rundt meg. Klarer jo ikke glede meg over det når jeg er deprimert.

Ensomheten er fysisk vond - jeg prøver å holde den unna. Holde meg opptatt med noe hele dagen. heldigvis er jeg såpass urolig nå at jeg bare virrer rundt. Det er bedre enn å bli utmattet og apatisk. Da sitter man jo bare der og tenker.

Så jeg vet hvordan du har det og hvor vondt og vanskelig det er. Det er jo kun de som selv er/har vært deprimerte som kan fatte ensomheten, maktesløsheten og smerten i en depresjon.

Det er som å være inni en bobble eller noe. Og ikke komme ut. Tid er det eneste man har jfr mitt innlegg tidligere her.

Med ønske om noen gode øyeblikk til deg i løpet av dagen.

[Gjest Svarttrost]

Jeg har det også sånn - føler meg så ensom selv om jeg har mange rundt meg. Klarer jo ikke glede meg over det når jeg er deprimert.

Ensomheten er fysisk vond - jeg prøver å holde den unna. Holde meg opptatt med noe hele dagen. heldigvis er jeg såpass urolig nå at jeg bare virrer rundt. Det er bedre enn å bli utmattet og apatisk. Da sitter man jo bare der og tenker.

Så jeg vet hvordan du har det og hvor vondt og vanskelig det er. Det er jo kun de som selv er/har vært deprimerte som kan fatte ensomheten, maktesløsheten og smerten i en depresjon.

Det er som å være inni en bobble eller noe. Og ikke komme ut. Tid er det eneste man har jfr mitt innlegg tidligere her.

Med ønske om noen gode øyeblikk til deg i løpet av dagen.

''Holde meg opptatt med noe hele dagen. heldigvis er jeg såpass urolig nå at jeg bare virrer rundt. Det er bedre enn å bli utmattet og apatisk''

Jeg har så mye som skulle vært gjort, men har nok med å bevege meg over gulvet. Her står sikkert ti kasser med ting skal på plass i huset, og jeg har satt på plass EI hel bok i ei hylle i dag *applaus*. Ikke verst, hm? Nedslående...

Takk for svar!

[Gjest Nevertheless]

Du er ikke alene i hvert fall om å ha det sånn! Er du flink til å fortelle dine nærmeste om hvordan du har det da? Ingen kan lese dine følelser dersom du ikke forteller.

Prøv å si til deg selv at du ikke har tid til en depresjon nå. Si f.eks. at den får komme tilbake til høsten. Når høsten kommer har du kanskje glemt det. Vet ikke om det var et teit forslag men, var det beste jeg kunne komme på!

[Gjest Svarttrost]

Du er ikke alene i hvert fall om å ha det sånn! Er du flink til å fortelle dine nærmeste om hvordan du har det da? Ingen kan lese dine følelser dersom du ikke forteller.

Prøv å si til deg selv at du ikke har tid til en depresjon nå. Si f.eks. at den får komme tilbake til høsten. Når høsten kommer har du kanskje glemt det. Vet ikke om det var et teit forslag men, var det beste jeg kunne komme på!

Det er nok ikke helt slik det fungerer, men takk for svar allikevel.

ps! jeg HAR ikke tid nå.

[Gjest Nevertheless]

Det er nok ikke helt slik det fungerer, men takk for svar allikevel.

ps! jeg HAR ikke tid nå.

Men tenkte kanskje hvis du snakker TIL depresjonen, og si til den at du ikke har tid. For deretter å tenke på helt andre ting, f.eks. en hobby, noen gjøremål, tv-program, en bok så kanskje depresjonen stikker sin vei?

Jeg lærte av en lege engang å se på de vonde tankene som små djevler som ville ødelegge for meg. Så skulle jeg si til de små røde djevlene at de bare må forsøke alt de kan, men at jeg ga blanke i de og ikke ville la meg ødelegge av de. Da dro de sin vei.