Fastlåste tanker

[Gjest Lilly 64]

Mannen min har en gammel venn som han er dypt lojal til. Så lojal at han motsier meg på fakta i selskap for å holde seg inne med vennen. Sist dette skjedde i en diskusjon, ble jeg omtalt som en dum, offentlig ansatt som ikke hadde peiling. Noe jeg oppfattet både som skuffende uvitende, en hersketeknikk og et svik. Når jeg dro fram fakta, gikk venneparet og sa de ikke ville komme på besøk mer. Mannen min skjelte meg ut hele natta og sa jeg burde ta livet mitt fordi jeg var et så dårlig menneske. Jeg ble beskyldt for å være sjalu, missunnelig og sint og at han hadde glattet over hvor fæl jeg var i alle år. For ca. 1,5 år siden spurte jeg han ut om en sms pga. en overnattingstur på fritiden med bl.a kvinnlige kollegaer som jeg ikke visste om. Siden det har det ikke vært noe sjalusi inne i bildet. Jeg tror ikke han har vært utro mot meg. Jeg lurer på om han godt kunne tenke seg å være single og leve et ungkarsliv eller bruke feriene med et par mannssjåvinistiske kamerater i stedet for meg. Ellers har vi det bra. Etter denne siste krangelen, hvor jeg forlot huset og han sa at han ikke elsket meg mer, gikk det kun ett døgn før alt var normalt igjen, uten annen ordveksling enn at jeg spurte hva slags planer han hadde og han svarte - Ingen. Han sier han er kjæresten min og vi har elsket annenhver dag. Jeg vet ikke om han husker alt det vonde han beskylder meg for, feks at jeg ikke engang liker meg selv. Men han ble sint en gang jeg gikk på tenketreningskurs. Jeg, på min side, har innrømmet at jeg var pratsom, avbrytende og at jeg ble sint pga usakelig nedlatenhet på et område hvor min kompetanse ikke bør trekkes i tvil, men at det ikke bare var jeg som var dum. Men fra den andre siden innrømmes det ingenting. Hva er det som er galt med oss? Han har tidligere ikke villet delta på familierådgivning.

[Gjest fyi]

Er selv en "fakta-tilhenger" hvis man skal kunne kalle det det, og skjønner godt at det kan være frustrerende for deg å havne i diskusjon med folk som bare synser i øst og vest og ikke virker som om de har peiling på det de snakker om.

Nå var ikke jeg til stede og vet ikke hvordan det foregikk, men jeg tenker som så at det at andre går så langt som å si at de ikke vil besøke deg mer, er ganske drastisk - da har det gått langt. Mannen din virker også frustrert og irritert ut fra det du skriver, og derfor kan det være hensiktsmessig for deg å se på hvordan du selv virker inn på andre. Du har jo tross alt halve ansvaret for at relasjonen/samspillet skal være bra, og andre kan respondere overraskende positivt hvis en selv endrer sin måte å møte andre på. Da kan det være greit å danne seg et bilde av hva som er ens utfordring.

Noen ganger må man omgås mennesker med fastlåste og lite reflekterte meninger, og hvis det er ektefelles beste venn er forholdet viktig for han, og da kan det være best å tenke som så at god stemning er viktigere enn å vise at de andre tar feil. Selv om du selv ikke ønsker den typen relasjoner til venner, kan du ikke endre på din manns preferanser.

Det andre er hvordan man legger frem sine meninger - uansett hvordan den andre parten gjør det. Det er lov - og noen ganger smartest - å ta en lett tone, kanskje le litt, samtidig som man enkelt og greit sier at man ikke er enig. Det kan også være lurt å si "tja, kanskje det er litt sånn. På den annen side er det kanskje også litt sånn at (...)". (Selv "fakta" er jo bare fakta inntil man vet bedre, ikke sant?) Så er det lov å prøve å ta brodden av hele diskusjonen med å begynne å kødde litt i stedet, på en varm måte, og skifte til et mindre betent tema. Dette er selvfølgelig lettest å gjøre hvis man har det bra med seg selv i utgangspunktet. Rett og slett: Vil du ha rett, eller vil du være lykkelig?

[Gjest lilly64]

Er selv en "fakta-tilhenger" hvis man skal kunne kalle det det, og skjønner godt at det kan være frustrerende for deg å havne i diskusjon med folk som bare synser i øst og vest og ikke virker som om de har peiling på det de snakker om.

Nå var ikke jeg til stede og vet ikke hvordan det foregikk, men jeg tenker som så at det at andre går så langt som å si at de ikke vil besøke deg mer, er ganske drastisk - da har det gått langt. Mannen din virker også frustrert og irritert ut fra det du skriver, og derfor kan det være hensiktsmessig for deg å se på hvordan du selv virker inn på andre. Du har jo tross alt halve ansvaret for at relasjonen/samspillet skal være bra, og andre kan respondere overraskende positivt hvis en selv endrer sin måte å møte andre på. Da kan det være greit å danne seg et bilde av hva som er ens utfordring.

Noen ganger må man omgås mennesker med fastlåste og lite reflekterte meninger, og hvis det er ektefelles beste venn er forholdet viktig for han, og da kan det være best å tenke som så at god stemning er viktigere enn å vise at de andre tar feil. Selv om du selv ikke ønsker den typen relasjoner til venner, kan du ikke endre på din manns preferanser.

Det andre er hvordan man legger frem sine meninger - uansett hvordan den andre parten gjør det. Det er lov - og noen ganger smartest - å ta en lett tone, kanskje le litt, samtidig som man enkelt og greit sier at man ikke er enig. Det kan også være lurt å si "tja, kanskje det er litt sånn. På den annen side er det kanskje også litt sånn at (...)". (Selv "fakta" er jo bare fakta inntil man vet bedre, ikke sant?) Så er det lov å prøve å ta brodden av hele diskusjonen med å begynne å kødde litt i stedet, på en varm måte, og skifte til et mindre betent tema. Dette er selvfølgelig lettest å gjøre hvis man har det bra med seg selv i utgangspunktet. Rett og slett: Vil du ha rett, eller vil du være lykkelig?

Det er ikke vanskelig å være enig med deg i alt du skriver. Selvfølgelig burde jeg ha håndtert det å bli avfeid arrogant uten å bli overrasket, frustrert og sint. Det hadde vært klokest.

Men rådet ditt gjelder vel også de som rotter seg sammen på en usakelig måte, ber folk om å holde kjeft og som ikke tåler å få presentert sannheten.

[Gjest fyi]

Det er ikke vanskelig å være enig med deg i alt du skriver. Selvfølgelig burde jeg ha håndtert det å bli avfeid arrogant uten å bli overrasket, frustrert og sint. Det hadde vært klokest.

Men rådet ditt gjelder vel også de som rotter seg sammen på en usakelig måte, ber folk om å holde kjeft og som ikke tåler å få presentert sannheten.

Det jeg mener er at nå som du vet hva du kan forvente deg av disse folkene, kan du forholde deg til dem også. Om du vil, da. Du har selvfølgelig også muligheten til å si til din mann at du ikke vil være med på fremtidige sammenkomster hvor de skal delta, og ta konsekvensene av det, hva nå enn det måtte bli.