skyldfølelse og skam

[Gjest uten navn i kveld]

Jeg er en voksen kvinne, som har kjæreste, samboer, har vært sammen i et og halvt år nå. Likevel har han ikke møtt mine foreldre. Jeg har ikke noen god kontakt med mine forldre, gjør meg deprimert når jeg er hjemme. Mine foreldre har dårlig forhold dem imellom. De krangler mye, isfront og dårlig stemning. Jeg skammer meg over de, pga at de er som de er. Grove, banale, naive og ikke de smarteste. Og også for utseende deres. Vet det er veldig teit å tenke sånn. Men det har bare blitt verre og verre med årene. Jeg har mindre og mindre lyst å møte de. Eller at samboeren min skal møte de. Er vel og redd for hva han skal tenke når han møter de. Likevel har en del av meg dårlig samvittighet. Jeg burde stilt opp. Det er et dilemma jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med..

[Gjest Svarttrost]

Det er DEG han har valgt, ikke slekta di.

Om dette er alvor mellom dere så bør han jo før eller senere få møte dem, og om du forbereder ham på forhånd går det sikkert fint. Fortell ham det du har skrevet her!

Hva med et kort møte på et offentlig sted, en kopp kaffe f.eks.? Vil tippe de skjerper seg litt når de ikke er på hjemmebane?

[Olav Femte]

Det er DEG han har valgt, ikke slekta di.

Om dette er alvor mellom dere så bør han jo før eller senere få møte dem, og om du forbereder ham på forhånd går det sikkert fint. Fortell ham det du har skrevet her!

Hva med et kort møte på et offentlig sted, en kopp kaffe f.eks.? Vil tippe de skjerper seg litt når de ikke er på hjemmebane?

Har det samme som deg. Men hva skal en gjøre ja..? Personlig har jeg ikke oppsøkt de. Bedere å la vær synes jeg da.

[hattifnatt1]

Har det samme som deg. Men hva skal en gjøre ja..? Personlig har jeg ikke oppsøkt de. Bedere å la vær synes jeg da.

Har du samme som meg? Det er godt å høre å høre på en måte at det er flere som har det som meg. Selv om det egentlig er ganske fælt.. Jeg har de siste årene møtt mine foreldre en gang i året. Men kjenner ikke noe savn etter flere møter. I mitt tilfelle, bor mine foreldre langt fra der jeg bor. Noe som letter litt. Hbordan takler du det da?

[Gjest uten navn i kveld]

Det er DEG han har valgt, ikke slekta di.

Om dette er alvor mellom dere så bør han jo før eller senere få møte dem, og om du forbereder ham på forhånd går det sikkert fint. Fortell ham det du har skrevet her!

Hva med et kort møte på et offentlig sted, en kopp kaffe f.eks.? Vil tippe de skjerper seg litt når de ikke er på hjemmebane?

Jo jeg vet det er meg han valgt. Og vet det er dumt å skamme seg over det. Men likevel gjør jeg det. Foreldre mine bor langt unna. Så dersom vi møtes blir det flere dager..

[Gjest Svarttrost]

Jo jeg vet det er meg han valgt. Og vet det er dumt å skamme seg over det. Men likevel gjør jeg det. Foreldre mine bor langt unna. Så dersom vi møtes blir det flere dager..

Flere dager? Tenk uten hvordan det allikevel kan bli så lite som mulig. Bo et annet sted, ha noen ting dere bare "MÅ" gjøre en dag osv.

[fru Humlesnurr]

Jo jeg vet det er meg han valgt. Og vet det er dumt å skamme seg over det. Men likevel gjør jeg det. Foreldre mine bor langt unna. Så dersom vi møtes blir det flere dager..

Kan dere ikke ta en biltur i sommer og legge ruten forbi der de bor? Da trenger dere ikke tilbringe mer enn noen timer, evt. én dag, hos foreldrene dine.