Har så lyst å adoptere - galskap?

[Gjest - Ingoen -]

Hei,

Jeg ser ingen grunn til at dere ikke skal adoptere.

:-)

Med vennlig hilsen

Tusen takk, Sør!

[Gjest - Ingoen -]

Synes ikke dette høres galt ut i det hele tatt. Tenk en herlig ungeflokk på fire! Dere har både alderen og økonomien med dere.

En adopsjonsprosess er tidkrevende. Så det er bare å begynne å sanke informasjon hos adopsjonsforeningene, BUFA (om det fortsatt heter det og barnevernet i kommunen.

Skulle dere underveis finne ut at dette ikke er tingen likevel, har dere tatt en avgjørelse på et langt bedre grunnlag enn en floskel om at slik er galskap. Så uansett vil det være verdt innsatsen.

Vi har både hjemmelagde og adopterte. For sistnevnte gjelder at vi kunne ikke gjort det bedre selv.

:-)

Noen nyttige linker:

http://www.bufetat.no/adopsjon/

http://www.adopsjonsforum.no/

http://www.verdensbarn.no/

http://www.inoradopt.no/

Lykke til!

mvh

Tusen takk for nyttig og fint innlegg, PieLill!

Ja, mener også at vi er i passende livssituasjon og alder for en adopsjon. Og en ungeflokk på fire høres flott ut! Jeg selv har fire biologiske søsken, mens min mann har 3 biologiske og 3 fostersøsken. Så vi er vant til å være mange og trives veldig godt med det.

Vet at det er tidkrevende, og det er derfor jeg føler at vi må ta stilling til det nå snart. Ønsker ikke å vente, for da blir det en "etterpåskatt", og jeg vil heller at adoptivbarnet evt skal være 2-4 år yngre en min yngste. Tror det blir gøyest for både adoptivbarnet og søsken. Frister ikke å "rykke tilbake til start" om 10 år heller, når min eldste er 19 år.. Så det må bli en søknad i løpet av de neste 6 mnd, viss vi bestemmer oss for å gå for dette.

Takk for nyttige linker, de har jeg faktisk allerede trålt for nyttig informasjon!

[Gjest - Ingoen -]

Ikke gjør det. Prøv å være fornøyd med den familien du har.

Det er ikke det at jeg ikke er fornøyd med familien jeg har, for det er jeg så absolutt. Mtp at det var en del strev med å få barna, så er jeg overlykkelig og svært takknemlig for å ha fått tre herlige, friske, søte små.

[Gjest - Ingoen -]

Klart dere kan det! Tenk så flott for et barn å få dere som foreldre:)

Kjør på!

Åå, det var jammen fint sagt! Tusen takk, togli!

[Gjest - Ingoen -]

Nå var det ikke jeg som skrev innlegget over, men jeg tenker litt likt, så jeg svarer :-)

Det oppstår ofte vanskeligheter med et adoptert barn, og det kan lett gå utover den familien man allerede har. Det er også mye jobb med 4 barn, og om man får ekstra vansker i tillegg kan noen fort lide. Jeg ville ikke tatt sjansen.

Tusen takk for svar!

Ja, jeg vet at det er mye jobb med barn! Jobber som lærer, så det er noe jeg er godt klar over. Likevel trives jeg i farta, og jeg har hørt veldig mange ektepar fortelle at overgangen fra 2-3 barn var stor, men fra 3-4 var det egentlig ikke så innmari stor forskjell. Da var man allerede travelt opptatt av barn og hjem den perioden det står på. Dette tror jeg nok stemmer.

Jeg føler allerede at jeg begynner å komme ovenpå nå, mye har forandret seg siste 7-8 mnd. Eldstemann på 9 er blitt mye mer selvstendig og en utrolig flink, grei unge. Nr 2 er straks 4 1/2 og har sluttet å stikke av ved utelek. Har også lært seg å gå på do helt alene, vaske hender og kle på seg selv. En herlig alder nå! Minstemann forstår veldig mye mer enn for bare noen mnd siden, og syns det er mye mindre arbeid med h*n nå når h*n er 17 mnd.

Når et evt adoptivbarn flytter inn, vil mine barn være ca 4, 8 og 13 år gamle. Jeg syns ikke det virker avskrekkende, heller tvert imot! Og adoptivbarnet kan godt være 1-3 år gammelt også ved ankomst, jeg har hatt tre babyer og _må_ ikke oppleve babytiden igjen.

Man vet selvsagt aldri "hva man får" når man adopterer, men det vet man jo i grunn ikke når man føder barnet selv heller. På en måte vet man faktisk mer om barnet ved adopsjon fordi det allerede er født og man vet om evt handikap og skavanker. Det usikre er jo hvordan barnet har hatt det i magen til mor ( ernæring, alkohol, narkotika osv) og hvordan det har hatt det den første levetiden ( ernæring, sykdommer, omsorg, tann-og helsestell osv).

[Gjest - Ingoen -]

Det kan oppstå vansker både med egenfødte og adopterte barn. Jeg har ikke hatt noen problemer utover det vanlige(trassalder, tenåringsopprør osv) med mine adoptivbarn.

Helt enig!

Og trassalder, pubertet osv kan jo strengt tatt ikke kalles problemer - men heller helt normale, sunne, prosesser på veien mot å vokse opp til et selvstendig menneske.

[Gjest Noe skeptisk]

Jeg leser kanskje mellom linjene her.

Det jeg leser er at du ønsker å adoptere på grunn av at det vil kunne være en positiv og berikende opplevelse. (For dere?) At adopsjon er en spennende og fin måte å bli foreldre på er også et poeng, ser det ut til.

Jeg synes dere skal tenke dere om mange ganger om det er fordi dere ønsker opplevelsen av å adoptere eller om det er fordi dere oppriktig ønsker, har tid og kapasitet til å ha 4 barn.

Man skal, etter min mening ha litt ekstra å gå på for å ha 4 barn.

Å være det eneste adoptivbarnet i en barneflokk på 4 kan gjøre at adoptivbarnet føler seg utenfor. Dette kan skje selv om dere gjør alt dere kan for å inkludere adoptivbarnet i barneflokken.

Dersom dere ikke adopterer fra Norge eller et europeisk land vil barnet jo også utseendemessig skille seg fra resten av søskenflokken.

Å redde et barn fra barnehjem, tror jeg ikke dere tenker på når de ønsker å adoptere. Dere kjenner sikkert til de lange køene av adoptivforeldre som ønsker å adoptere.

Dere kan være utmerkede adoptivforeldre for alt jeg vet, men det er grunner til å gå flere runder her.

De tre adopsjonsforeningene er Inor adopt, Adopsjonsforum og Verdens Barn. Det finnes mye informasjon på deres nettsider, og dere kan be om å få tilsendt informasjonspakker.

Malen for sosialrapporten ligger på Bufetat sine sider et sted.

[Gjest - Ingoen -]

Tusen takk for svar!

Ja, jeg vet at det er mye jobb med barn! Jobber som lærer, så det er noe jeg er godt klar over. Likevel trives jeg i farta, og jeg har hørt veldig mange ektepar fortelle at overgangen fra 2-3 barn var stor, men fra 3-4 var det egentlig ikke så innmari stor forskjell. Da var man allerede travelt opptatt av barn og hjem den perioden det står på. Dette tror jeg nok stemmer.

Jeg føler allerede at jeg begynner å komme ovenpå nå, mye har forandret seg siste 7-8 mnd. Eldstemann på 9 er blitt mye mer selvstendig og en utrolig flink, grei unge. Nr 2 er straks 4 1/2 og har sluttet å stikke av ved utelek. Har også lært seg å gå på do helt alene, vaske hender og kle på seg selv. En herlig alder nå! Minstemann forstår veldig mye mer enn for bare noen mnd siden, og syns det er mye mindre arbeid med h*n nå når h*n er 17 mnd.

Når et evt adoptivbarn flytter inn, vil mine barn være ca 4, 8 og 13 år gamle. Jeg syns ikke det virker avskrekkende, heller tvert imot! Og adoptivbarnet kan godt være 1-3 år gammelt også ved ankomst, jeg har hatt tre babyer og _må_ ikke oppleve babytiden igjen.

Man vet selvsagt aldri "hva man får" når man adopterer, men det vet man jo i grunn ikke når man føder barnet selv heller. På en måte vet man faktisk mer om barnet ved adopsjon fordi det allerede er født og man vet om evt handikap og skavanker. Det usikre er jo hvordan barnet har hatt det i magen til mor ( ernæring, alkohol, narkotika osv) og hvordan det har hatt det den første levetiden ( ernæring, sykdommer, omsorg, tann-og helsestell osv).

Og en ting til: Ingen skal lide i vår familie, selv om noen av oss en eller annen gang skulle ha behov for ekstra oppfølging eller oppmerksomhet en periode.

Eksempel:

Vår yngste skreik hver eneste natt (fra ca 11.30-05) i 7-8 uker i høst pga kløende, blødende eksem. Jeg var mye alene med barna pga mannen pendlet 4 dager i uken. Jeg vil påstå at de andre to barna mine ikke led pga vi har snille besteforeldre som stilte opp og jeg selv trenger lite søvn for å fungere normalt.Barna merket ingen ting til skrikingen nattestid, og vi levde som normalt på dagtid. Dette var selvsagt hardt da det stod på, men helt overkommelig.

I fjor knakk jeg ryggen da minstemann var kun 6 uker. Dette gikk også helt fint. Svigermor bodde hos oss en uke og hjalp til, jeg gjorde ellers det meste selv (ting tok bare litt lenger tid!). Mannen var faktisk ikke borte fra jobb en eneste dag ( det burde han kanskje, ser jeg nå i ettertid). Dette var en tøff periode som varte i flere mnd, men det gikk fint. Og barna "led" ikke nevneverdig i denne perioden, annet enn at vi ikke var på sykkeltur eller spilte fotball på noen mnd (uansett ikke sesong for disse aktivitetene). Jeg var sammen med de største barna i ski- og akebakken,men holdt meg i ro selv.

Poenget er: jeg har stor stå-på-vilje, ser muligheter, tar utfordringer, trenger lite søvn, har veldig godt nettverk rundt meg og vi er dessuten to voksne personer som skal ha ansvaret sammen.

[Gjest togli]

Åå, det var jammen fint sagt! Tusen takk, togli!

:-)

[Gjest - Ingoen -]

Jeg leser kanskje mellom linjene her.

Det jeg leser er at du ønsker å adoptere på grunn av at det vil kunne være en positiv og berikende opplevelse. (For dere?) At adopsjon er en spennende og fin måte å bli foreldre på er også et poeng, ser det ut til.

Jeg synes dere skal tenke dere om mange ganger om det er fordi dere ønsker opplevelsen av å adoptere eller om det er fordi dere oppriktig ønsker, har tid og kapasitet til å ha 4 barn.

Man skal, etter min mening ha litt ekstra å gå på for å ha 4 barn.

Å være det eneste adoptivbarnet i en barneflokk på 4 kan gjøre at adoptivbarnet føler seg utenfor. Dette kan skje selv om dere gjør alt dere kan for å inkludere adoptivbarnet i barneflokken.

Dersom dere ikke adopterer fra Norge eller et europeisk land vil barnet jo også utseendemessig skille seg fra resten av søskenflokken.

Å redde et barn fra barnehjem, tror jeg ikke dere tenker på når de ønsker å adoptere. Dere kjenner sikkert til de lange køene av adoptivforeldre som ønsker å adoptere.

Dere kan være utmerkede adoptivforeldre for alt jeg vet, men det er grunner til å gå flere runder her.

De tre adopsjonsforeningene er Inor adopt, Adopsjonsforum og Verdens Barn. Det finnes mye informasjon på deres nettsider, og dere kan be om å få tilsendt informasjonspakker.

Malen for sosialrapporten ligger på Bufetat sine sider et sted.

Først av alt, tusen takk for mange reflekterte, gode tanker!

Ja, det stemmer at jeg tror adopsjon vil være en positiv og berikende opplevelse, _både_ for oss som familie _og_ for det barnet vi blir så heldige å få inkludere. Jeg ser ikke helt den store forskjellen her og ved å få biologiske barn. Får man ikke biobarn av akkurat samme årsakene? At man ønsker opplevelsen med å få barn selv + at man ønsker at barnet skal ha det bra i familien det kommer til verden i. Enig ?

Jeg ønsker meg flere barn, ingen tvil om dette. Men jeg har tatt valget om å ikke få flere selv, og slått meg til ro med det. Siden jeg har tre barn, _må_ jeg ikke på død og liv ha flere. Men det hadde likevel vært veldig fint å ha fire barn i familien vår. Er ikke et sekund i tvil om at vi har plass i både hus og hjerte, samt god økonomi ( tjener ca 950.000 før skatt tilsammen), veldig flott nettverk med mange snille mennesker som barna våre er veldig glade i.

Vi er også typiske ja-mennesker som er engasjert i frivillig, ulønnet arbeid rettet mot barn/unge på fritiden. Slik har det vært for oss fra dag èn og vi trives med å ha det slik.

Enig i at det skal litt ekstra ressurser og overskudd til å oppdra fire barn. Jeg vet om flere eksempler fra skolen der barna i store barneflokker er "skitne" (lange, skitne negler, fett hår, flekker på klær osv), ikke kledd etter været, mangler nistemat/gymtøy ofte osv. I de tilfellene er det jo lett å tenke at kanskje foreldrene kanskje hadde hatt nok med 2-3 barn istedet for 4-5 stk.

Ja, utseendet vil skille seg ut fra oss andre, ingen tvil om det. Tror ikke det vil bety så mye, egentlig. Og ser absolutt faren for at barnet kan føle seg litt spesielle, det tror jeg på en måte de fleste adoptivbarn gjør. Men dette _må_ jo ikke være negativt, de kan jo føle seg ekstra ønsket og unike også?

Vi tenker ikke så mye på å redde et barn fra et barnehjem. for jeg vet at mange venter med åpne armer på adoptivbarn. Likevel tror jeg at vi kan tilby et barn et veldig godt hjem sammen med resten av oss familiemedlemmene.

Ingen vet om vi er gode adoptivforeldre, det har vi jo aldri prøvd! SÅ vi er totalt uerfarne på det området. Men det jeg vet er at vi er gode foreldre og at vi har en fin familie med mye moro sammen. Og jeg vet også at vi har plass til flere her hos oss.

Vi skal gå noen runder med oss selv nå fremover. Så får vi enten gå for det eller legge dette dødt. Tiden vil vise hva det blir til!

[Gjest togli]

Så spennende å høre at du faktisk har gjort dette!

Kan jeg stille deg et par spørsmål mtp deres situasjon?

1. Er adoptivbarnet yngst i flokken?

2. Opplevd tilknytningsvansker hos adoptivbarnet?

3. Var det veldig annerledes å få barn på adoptivmåten i forhold til å bære frem barnet selv? Evt hva var bedre/mer utfordrende/veldig annerledes/gjorde sterkt inntrykk?

4. Er barnet 100% inkludert blant slekt og venner -på lik linje med de biologiske barna?

Sikkert banale spørsmål, men jeg spør likevel!

Dette spm var ikke til meg, men jeg våger meg på å svare jeg også

''4. Er barnet 100% inkludert blant slekt og venner -på lik linje med de biologiske barna?''

Jeg er tante til seks, hvorav den ene er min søster og svogers fosterdatter - og jeg kan med hånden på hjertet si at hun aldri behandles annerledes fordi hun ikke er "vår biologiske". Alle i slekta har de samme følelsene for henne som for hennes søsken, så jeg tror absolutt ikke dette vil bli noe problem

[Spenol(1)]

Synes ikke dette høres galt ut i det hele tatt. Tenk en herlig ungeflokk på fire! Dere har både alderen og økonomien med dere.

En adopsjonsprosess er tidkrevende. Så det er bare å begynne å sanke informasjon hos adopsjonsforeningene, BUFA (om det fortsatt heter det og barnevernet i kommunen.

Skulle dere underveis finne ut at dette ikke er tingen likevel, har dere tatt en avgjørelse på et langt bedre grunnlag enn en floskel om at slik er galskap. Så uansett vil det være verdt innsatsen.

Vi har både hjemmelagde og adopterte. For sistnevnte gjelder at vi kunne ikke gjort det bedre selv.

:-)

Noen nyttige linker:

http://www.bufetat.no/adopsjon/

http://www.adopsjonsforum.no/

http://www.verdensbarn.no/

http://www.inoradopt.no/

Lykke til!

mvh

'' En adopsjonsprosess er tidkrevende. Så det er bare å begynne å sanke informasjon hos adopsjonsforeningene, BUFA (om det fortsatt heter det og barnevernet i kommunen.''

Hvor lang tid tror du en slik prosess tar?

[Spenol(1)]

Tusen takk for svar!

Ja, jeg vet at det er mye jobb med barn! Jobber som lærer, så det er noe jeg er godt klar over. Likevel trives jeg i farta, og jeg har hørt veldig mange ektepar fortelle at overgangen fra 2-3 barn var stor, men fra 3-4 var det egentlig ikke så innmari stor forskjell. Da var man allerede travelt opptatt av barn og hjem den perioden det står på. Dette tror jeg nok stemmer.

Jeg føler allerede at jeg begynner å komme ovenpå nå, mye har forandret seg siste 7-8 mnd. Eldstemann på 9 er blitt mye mer selvstendig og en utrolig flink, grei unge. Nr 2 er straks 4 1/2 og har sluttet å stikke av ved utelek. Har også lært seg å gå på do helt alene, vaske hender og kle på seg selv. En herlig alder nå! Minstemann forstår veldig mye mer enn for bare noen mnd siden, og syns det er mye mindre arbeid med h*n nå når h*n er 17 mnd.

Når et evt adoptivbarn flytter inn, vil mine barn være ca 4, 8 og 13 år gamle. Jeg syns ikke det virker avskrekkende, heller tvert imot! Og adoptivbarnet kan godt være 1-3 år gammelt også ved ankomst, jeg har hatt tre babyer og _må_ ikke oppleve babytiden igjen.

Man vet selvsagt aldri "hva man får" når man adopterer, men det vet man jo i grunn ikke når man føder barnet selv heller. På en måte vet man faktisk mer om barnet ved adopsjon fordi det allerede er født og man vet om evt handikap og skavanker. Det usikre er jo hvordan barnet har hatt det i magen til mor ( ernæring, alkohol, narkotika osv) og hvordan det har hatt det den første levetiden ( ernæring, sykdommer, omsorg, tann-og helsestell osv).

Jeg er ikke negativ til at dere ønsker å adoptere men jeg synes du også bør ha i bakhodet at du har tre små barn ( de kan jo være eldre når adopbarnet kommer) som også kan bli skadelidende ved at et adoptivbarn kommer. Du vet ikke på forhånd hva det nye barnet har i bagasjen.

[Spenol(1)]

''Hvordan definerer du 'ofte' i denne sammenhengen? Hvilken type og hvor store vansker mener du ofte oppstår? Kan du dokumentere disse påstandene?''

Jeg kan ikke dokumentere, og gidder heller ikke lete etter event dokumentasjon på dette. Jeg referer til de jeg kjenner som har adoptert, de fleste har fått velfungerende barn, men for de fleste har det vært noen startproblemer. Og noen (få) av barna sliter fortsatt med ulike problemer.

Jeg ville tenke meg godt om før jeg adopterte når jeg hadde 3 små barn fra før. Men det er selvfølgelig ingen fasit, kun et synspunkt fra meg :-)

Hvor gamle barna var når de ble adoptert har vel også en stor betydning? Et barn som er fire år gammel er vel i en annen situasjon enn et barn som er under ett år?

[Spenol(1)]

Jeg leser kanskje mellom linjene her.

Det jeg leser er at du ønsker å adoptere på grunn av at det vil kunne være en positiv og berikende opplevelse. (For dere?) At adopsjon er en spennende og fin måte å bli foreldre på er også et poeng, ser det ut til.

Jeg synes dere skal tenke dere om mange ganger om det er fordi dere ønsker opplevelsen av å adoptere eller om det er fordi dere oppriktig ønsker, har tid og kapasitet til å ha 4 barn.

Man skal, etter min mening ha litt ekstra å gå på for å ha 4 barn.

Å være det eneste adoptivbarnet i en barneflokk på 4 kan gjøre at adoptivbarnet føler seg utenfor. Dette kan skje selv om dere gjør alt dere kan for å inkludere adoptivbarnet i barneflokken.

Dersom dere ikke adopterer fra Norge eller et europeisk land vil barnet jo også utseendemessig skille seg fra resten av søskenflokken.

Å redde et barn fra barnehjem, tror jeg ikke dere tenker på når de ønsker å adoptere. Dere kjenner sikkert til de lange køene av adoptivforeldre som ønsker å adoptere.

Dere kan være utmerkede adoptivforeldre for alt jeg vet, men det er grunner til å gå flere runder her.

De tre adopsjonsforeningene er Inor adopt, Adopsjonsforum og Verdens Barn. Det finnes mye informasjon på deres nettsider, og dere kan be om å få tilsendt informasjonspakker.

Malen for sosialrapporten ligger på Bufetat sine sider et sted.

'' Å være det eneste adoptivbarnet i en barneflokk på 4 kan gjøre at adoptivbarnet føler seg utenfor. Dette kan skje selv om dere gjør alt dere kan for å inkludere adoptivbarnet i barneflokken. Dersom dere ikke adopterer fra Norge eller et europeisk land vil barnet jo også utseendemessig skille seg fra resten av søskenflokken.''

tja jeg tror et barn kan føle seg utafor og lite inkludert selv om de er aldri så biologiske. Det har mye med kjemi og personlighet å gjøre. Før i tiden så var det nok mere fokus på dette, da adopsjon var veldig nytt og ukjent. Folk kjente ikke mange fra andre kulturer og adoptivbarna kunne bli sett på som litt eksotiske. Det var særlig bestemorgenerasjonen som var mest skeptiske til den nye.

Jeg tror heller at de andre barna kan føle seg lite inkludert og utafor hvis adoptivbarnet tar mye plass.

[PieLill]

Tusen takk for nyttig og fint innlegg, PieLill!

Ja, mener også at vi er i passende livssituasjon og alder for en adopsjon. Og en ungeflokk på fire høres flott ut! Jeg selv har fire biologiske søsken, mens min mann har 3 biologiske og 3 fostersøsken. Så vi er vant til å være mange og trives veldig godt med det.

Vet at det er tidkrevende, og det er derfor jeg føler at vi må ta stilling til det nå snart. Ønsker ikke å vente, for da blir det en "etterpåskatt", og jeg vil heller at adoptivbarnet evt skal være 2-4 år yngre en min yngste. Tror det blir gøyest for både adoptivbarnet og søsken. Frister ikke å "rykke tilbake til start" om 10 år heller, når min eldste er 19 år.. Så det må bli en søknad i løpet av de neste 6 mnd, viss vi bestemmer oss for å gå for dette.

Takk for nyttige linker, de har jeg faktisk allerede trålt for nyttig informasjon!

Lykke til!

Og som sagt. Vi kunne ikke gjort det bedre selv.

:-)

mvh

[PieLill]

'' En adopsjonsprosess er tidkrevende. Så det er bare å begynne å sanke informasjon hos adopsjonsforeningene, BUFA (om det fortsatt heter det og barnevernet i kommunen.''

Hvor lang tid tror du en slik prosess tar?

Adopsjonsprosessen kan fort vekk ta noen år.

Først er det ventetid og behandlingstid hos det lokale barnevernet, ulikt fra kommune til kommune. Adopsjonsforeningene bruker ikke så veldig lang tid på de lokale formalitetene.

Så er det behandlingstiden hos BUFA. Er usikker på hva denne er. Varierer kanskje noe med ulike avdelinger.

Dernest må man vente på tildeling av barn. Dette varierer med adopsjonsland. Til slutt må man vente på å hente barnet. Dette varierer også med land.

mvh

[PieLill]

Tusen takk for svar!

Ja, jeg vet at det er mye jobb med barn! Jobber som lærer, så det er noe jeg er godt klar over. Likevel trives jeg i farta, og jeg har hørt veldig mange ektepar fortelle at overgangen fra 2-3 barn var stor, men fra 3-4 var det egentlig ikke så innmari stor forskjell. Da var man allerede travelt opptatt av barn og hjem den perioden det står på. Dette tror jeg nok stemmer.

Jeg føler allerede at jeg begynner å komme ovenpå nå, mye har forandret seg siste 7-8 mnd. Eldstemann på 9 er blitt mye mer selvstendig og en utrolig flink, grei unge. Nr 2 er straks 4 1/2 og har sluttet å stikke av ved utelek. Har også lært seg å gå på do helt alene, vaske hender og kle på seg selv. En herlig alder nå! Minstemann forstår veldig mye mer enn for bare noen mnd siden, og syns det er mye mindre arbeid med h*n nå når h*n er 17 mnd.

Når et evt adoptivbarn flytter inn, vil mine barn være ca 4, 8 og 13 år gamle. Jeg syns ikke det virker avskrekkende, heller tvert imot! Og adoptivbarnet kan godt være 1-3 år gammelt også ved ankomst, jeg har hatt tre babyer og _må_ ikke oppleve babytiden igjen.

Man vet selvsagt aldri "hva man får" når man adopterer, men det vet man jo i grunn ikke når man føder barnet selv heller. På en måte vet man faktisk mer om barnet ved adopsjon fordi det allerede er født og man vet om evt handikap og skavanker. Det usikre er jo hvordan barnet har hatt det i magen til mor ( ernæring, alkohol, narkotika osv) og hvordan det har hatt det den første levetiden ( ernæring, sykdommer, omsorg, tann-og helsestell osv).

''Nr 2 er straks 4 1/2 og har sluttet å stikke av ved utelek. ''

LOL

:-)

Dere har nok de beste forutsetninger for et barn til om dere bare ikke lager det selv.

mvh

[Spenol(1)]

Adopsjonsprosessen kan fort vekk ta noen år.

Først er det ventetid og behandlingstid hos det lokale barnevernet, ulikt fra kommune til kommune. Adopsjonsforeningene bruker ikke så veldig lang tid på de lokale formalitetene.

Så er det behandlingstiden hos BUFA. Er usikker på hva denne er. Varierer kanskje noe med ulike avdelinger.

Dernest må man vente på tildeling av barn. Dette varierer med adopsjonsland. Til slutt må man vente på å hente barnet. Dette varierer også med land.

mvh

Er prosessen kortere ved adopsjon av eldre barn?

[PieLill]

Er prosessen kortere ved adopsjon av eldre barn?

I noen tilfeller kan det ta kortere tid om man adopterer eldre barn. Det samme gjelder om man adopterer barn med spesielle behov, f.eks. leppe-/ganespalte.

mvh