Har så lyst å adoptere - galskap?

[PieLill]

Helt enig!

Og trassalder, pubertet osv kan jo strengt tatt ikke kalles problemer - men heller helt normale, sunne, prosesser på veien mot å vokse opp til et selvstendig menneske.

''Og trassalder, pubertet osv kan jo strengt tatt ikke kalles problemer - men heller helt normale, sunne, prosesser på veien mot å vokse opp til et selvstendig menneske.''

Jeg mener mer og mer bestemt at 'tenåring' ikke er aldersbetegnelse, men en diagnose.

;-)

mvh

[Sør]

Ja, dette har jeg faktisk tenkt på og det må vi sjekke opp i. Fungerer helt fint i hverdagen, merker ingen ting til dette bortsett fra et par fall på glattisen siste årene. Bruker nå brodder og går veldig forsiktig, bare for å være på den sikre siden :-)

Har tidligere hørt om par som er ufrivillig barnløse og der hun var deprimert pga dette, og som ikke ble godkjente adoptivforeldre pga hennes depresjon.

Hei,

Det skal ganske mye til for å få diagnosen "benskjør" (osteoporose), så sannsynligvis har du ikke det, med mindre du har brukket ben da du fallt på isen.

Hvis du trener, tar Calcigran Forte tabletter med vitamin D, så burde det jo ikke være noen reelle problemer. (Hvorvidt noen gjør et problem ut av det er en annen sak, men da kan du i hvert fall vise at du gjør noe med det.)

Med vennlig hilsen

[Gjest - Ingoen -]

Hei,

Det skal ganske mye til for å få diagnosen "benskjør" (osteoporose), så sannsynligvis har du ikke det, med mindre du har brukket ben da du fallt på isen.

Hvis du trener, tar Calcigran Forte tabletter med vitamin D, så burde det jo ikke være noen reelle problemer. (Hvorvidt noen gjør et problem ut av det er en annen sak, men da kan du i hvert fall vise at du gjør noe med det.)

Med vennlig hilsen

Jeg knakk ryggvirvler på tre steder + håndleddet året før. Begge deler etter fall på isen. Så ja, jeg knekker visst lettere enn andre! Men må få legge til at jeg bar babyen min da jeg knakk ryggen, og derfor var alt fokuset på barnet da jeg falt. Det ble et stygt fall, men barnet var trygt plassert i mine armer hele tiden og h*n merket ingen ting.

Spiser Calcigran med D-vitamin og har begynt å jogge og trene styrke. Så dette skal gå så fint, så!

(men tanken har jo slått meg; hvordan ligger jeg an benmessig når jeg blir 75 år?)

[Gjest - Ingoen -]

Lykke til!

Og som sagt. Vi kunne ikke gjort det bedre selv.

:-)

mvh

Hærlig, PieLill! Tusen takk :-)

Kanskje jeg spør og graver enda mer her inne senere, viss jeg kommer på flere ting jeg lurer på!

[Gjest - Ingoen -]

Hvor gamle barna var når de ble adoptert har vel også en stor betydning? Et barn som er fire år gammel er vel i en annen situasjon enn et barn som er under ett år?

Ja, det tror jeg også! Jo yngre barn, desto mindre sjans for "tung" bagasje i form av trasige opplevelser.

Men hærlighet; det finnes jo veldig mange barnevernsbarn i Norge med tung bagasje som kommer i gode hjem og får et godt liv til tross for bagasjen.

[Gjest - Ingoen -]

''Nr 2 er straks 4 1/2 og har sluttet å stikke av ved utelek. ''

LOL

:-)

Dere har nok de beste forutsetninger for et barn til om dere bare ikke lager det selv.

mvh

LOL

Det er iallefall sikkert at 3årsstadiet er noe ganske annet enn 4årsstadiet mtp påpass. Artige er de, iallefall!

[Gjest - Ingoen -]

Adopsjonsprosessen kan fort vekk ta noen år.

Først er det ventetid og behandlingstid hos det lokale barnevernet, ulikt fra kommune til kommune. Adopsjonsforeningene bruker ikke så veldig lang tid på de lokale formalitetene.

Så er det behandlingstiden hos BUFA. Er usikker på hva denne er. Varierer kanskje noe med ulike avdelinger.

Dernest må man vente på tildeling av barn. Dette varierer med adopsjonsland. Til slutt må man vente på å hente barnet. Dette varierer også med land.

mvh

Jeg tenker at det sikkert tar ca 3 år fra vi starter prosessen med den lokale godkjenningen og til vi får tildelt barn. Høres det realistisk ut?

Tror ikke det er så ille å vente 3 år. Iallefall ikke når vi har våre tre fra før og har ting å fylle dagene med. Ville nok vært ganske annerledes dersom vi fortsatt var barnløse og lengtet oss halvt i hel etter å få en baby/barn i huset. Tre år går egentlig fort, og man _vet_ jo at det kommer et barn til slutt!

[PieLill]

Jeg tenker at det sikkert tar ca 3 år fra vi starter prosessen med den lokale godkjenningen og til vi får tildelt barn. Høres det realistisk ut?

Tror ikke det er så ille å vente 3 år. Iallefall ikke når vi har våre tre fra før og har ting å fylle dagene med. Ville nok vært ganske annerledes dersom vi fortsatt var barnløse og lengtet oss halvt i hel etter å få en baby/barn i huset. Tre år går egentlig fort, og man _vet_ jo at det kommer et barn til slutt!

Tre år høres realistisk ut.

Og jeg tror også ventingen går lettere når man har barn fra før.

Den verste syntes jeg var fra tildeling til henting.

mvh

[Spenol(1)]

Ja, det tror jeg også! Jo yngre barn, desto mindre sjans for "tung" bagasje i form av trasige opplevelser.

Men hærlighet; det finnes jo veldig mange barnevernsbarn i Norge med tung bagasje som kommer i gode hjem og får et godt liv til tross for bagasjen.

'' Men hærlighet; det finnes jo veldig mange barnevernsbarn i Norge med tung bagasje som kommer i gode hjem og får et godt liv til tross for bagasjen.''

Jeg er desverre ikke helt enig i det. Jeg tror de fleste fosterbarn har store problemer psykisk. Det finnes mange gode fosterhjem, men alle lever på kontrakter som kan sies opp med tre måneders varsel. Det gjør noe med et barn å vite at fosterforeldrene har den muligheten. Det er mange fosterbarn som har passert 10 år, og de fleste fosterforeldre ønsker yngre barn. Så jeg tror det er lettere å være adoptert.

[Gjest Noe skeptisk]

Først av alt, tusen takk for mange reflekterte, gode tanker!

Ja, det stemmer at jeg tror adopsjon vil være en positiv og berikende opplevelse, _både_ for oss som familie _og_ for det barnet vi blir så heldige å få inkludere. Jeg ser ikke helt den store forskjellen her og ved å få biologiske barn. Får man ikke biobarn av akkurat samme årsakene? At man ønsker opplevelsen med å få barn selv + at man ønsker at barnet skal ha det bra i familien det kommer til verden i. Enig ?

Jeg ønsker meg flere barn, ingen tvil om dette. Men jeg har tatt valget om å ikke få flere selv, og slått meg til ro med det. Siden jeg har tre barn, _må_ jeg ikke på død og liv ha flere. Men det hadde likevel vært veldig fint å ha fire barn i familien vår. Er ikke et sekund i tvil om at vi har plass i både hus og hjerte, samt god økonomi ( tjener ca 950.000 før skatt tilsammen), veldig flott nettverk med mange snille mennesker som barna våre er veldig glade i.

Vi er også typiske ja-mennesker som er engasjert i frivillig, ulønnet arbeid rettet mot barn/unge på fritiden. Slik har det vært for oss fra dag èn og vi trives med å ha det slik.

Enig i at det skal litt ekstra ressurser og overskudd til å oppdra fire barn. Jeg vet om flere eksempler fra skolen der barna i store barneflokker er "skitne" (lange, skitne negler, fett hår, flekker på klær osv), ikke kledd etter været, mangler nistemat/gymtøy ofte osv. I de tilfellene er det jo lett å tenke at kanskje foreldrene kanskje hadde hatt nok med 2-3 barn istedet for 4-5 stk.

Ja, utseendet vil skille seg ut fra oss andre, ingen tvil om det. Tror ikke det vil bety så mye, egentlig. Og ser absolutt faren for at barnet kan føle seg litt spesielle, det tror jeg på en måte de fleste adoptivbarn gjør. Men dette _må_ jo ikke være negativt, de kan jo føle seg ekstra ønsket og unike også?

Vi tenker ikke så mye på å redde et barn fra et barnehjem. for jeg vet at mange venter med åpne armer på adoptivbarn. Likevel tror jeg at vi kan tilby et barn et veldig godt hjem sammen med resten av oss familiemedlemmene.

Ingen vet om vi er gode adoptivforeldre, det har vi jo aldri prøvd! SÅ vi er totalt uerfarne på det området. Men det jeg vet er at vi er gode foreldre og at vi har en fin familie med mye moro sammen. Og jeg vet også at vi har plass til flere her hos oss.

Vi skal gå noen runder med oss selv nå fremover. Så får vi enten gå for det eller legge dette dødt. Tiden vil vise hva det blir til!

Jeg har ikke store motforestillinger til at dere adopterer, bare litt skepsis. Jeg prøvde å komme med noen motforestillinger i alle "gå for det"-svarene.

Jeg fikk litt inntrykk at at det var det spennende og interessante ved det å adoptere som var viktig. Blant annet derfor sier jeg at det er grunn til å gå noen runder med seg selv når det gjelder å bli 4-barnsforeldre.

Dere har grei inntekt, men til å forsørge en familie på 6 er det ikke så allverden heller, avhengig av hva slags boutgifter dere har, selvsagt.

Det bør vel også være rom for at dere ikke er avhengig av å ha akkurat den inntekten for at det skal gå rundt.

Om dere blir godkjent av Bufetat, er dere kvalifisert på linje med andre som er godkjent som adoptivforeldre. Noen giverland vil ikke være aktuelle pga at dere har tre barn fra før, men foreningen dere evt velger vil bistå med å finne et egnet land.

Eller dere tenker kanskje på å adoptere fra Norge? Noen få norske barn frigis til adopsjon hvert år. Tror man kan stå på liste for adopsjon i Norge i ett år. Iallfall var det slik før.

Regn også med at Barnevernet under utredningen går en del inn på det at dere allerde har tre barn.

[Sør]

Jeg knakk ryggvirvler på tre steder + håndleddet året før. Begge deler etter fall på isen. Så ja, jeg knekker visst lettere enn andre! Men må få legge til at jeg bar babyen min da jeg knakk ryggen, og derfor var alt fokuset på barnet da jeg falt. Det ble et stygt fall, men barnet var trygt plassert i mine armer hele tiden og h*n merket ingen ting.

Spiser Calcigran med D-vitamin og har begynt å jogge og trene styrke. Så dette skal gå så fint, så!

(men tanken har jo slått meg; hvordan ligger jeg an benmessig når jeg blir 75 år?)

Innen du er 75 år så har medisinen avansert slik at det overhodet ikke er noe problem. Nye medisiner utvikles hele tiden, og selv om jeg ikke nødvendigvis ville tatt de som er på markedet nå (fordi de forblir i kroppen resten av livet), så kommer det nye medisiner hele tiden, fordi det er et så vanlig problem at mange forsker på det.

I mellomtiden får du holde deg unna is! ;-)

Med vennlig hilsen

[Ghogho]

Syns dere skal kontakte alle tre foreningene å undersøke om det er et land som dere kan søke i. Gikk raskt gjennom kriteriene og det begrenser seg veldig når dere har tre egenfødte barn.

Tror nok du skal regne mer nærmere fire års venting. I våre runder har vi brått brukt nesten et år i Norge, ting tar alltid tid.

Barnevernet vil nok gå en del runder med det at dere har tre barn allerede. Og hvordan det vil være for den ene adopterte i en søskenflokk på fire. Barnevernet spør og graver ofte i dybden, men de skal jo bare forsikre seg om at dette valget er vel gjennomtenkt og at dere virkelig er forberedt

Vi venter vårt tredje barn, og de var faktisk mye mer dyptgående nå siste gangen. Men, det er ingen umulighet å få til dette for dere! Dere må også være forberedt på at barnevernet vil ha samtaler med de barna dere har, det er ganske vanlig...

Det er en fantastisk måte å få barn på, og jeg elsker mine barn over altpå denne jord Ønsker dere masse lykke til i tankeprosessen! Men først av alt, sjekk opp hvilke land dere har å velge i!

[black wealch]

Tusen takk for svar!

Ja, jeg vet at det er mye jobb med barn! Jobber som lærer, så det er noe jeg er godt klar over. Likevel trives jeg i farta, og jeg har hørt veldig mange ektepar fortelle at overgangen fra 2-3 barn var stor, men fra 3-4 var det egentlig ikke så innmari stor forskjell. Da var man allerede travelt opptatt av barn og hjem den perioden det står på. Dette tror jeg nok stemmer.

Jeg føler allerede at jeg begynner å komme ovenpå nå, mye har forandret seg siste 7-8 mnd. Eldstemann på 9 er blitt mye mer selvstendig og en utrolig flink, grei unge. Nr 2 er straks 4 1/2 og har sluttet å stikke av ved utelek. Har også lært seg å gå på do helt alene, vaske hender og kle på seg selv. En herlig alder nå! Minstemann forstår veldig mye mer enn for bare noen mnd siden, og syns det er mye mindre arbeid med h*n nå når h*n er 17 mnd.

Når et evt adoptivbarn flytter inn, vil mine barn være ca 4, 8 og 13 år gamle. Jeg syns ikke det virker avskrekkende, heller tvert imot! Og adoptivbarnet kan godt være 1-3 år gammelt også ved ankomst, jeg har hatt tre babyer og _må_ ikke oppleve babytiden igjen.

Man vet selvsagt aldri "hva man får" når man adopterer, men det vet man jo i grunn ikke når man føder barnet selv heller. På en måte vet man faktisk mer om barnet ved adopsjon fordi det allerede er født og man vet om evt handikap og skavanker. Det usikre er jo hvordan barnet har hatt det i magen til mor ( ernæring, alkohol, narkotika osv) og hvordan det har hatt det den første levetiden ( ernæring, sykdommer, omsorg, tann-og helsestell osv).

Høres ut som du er klar til å orke/takle et barn til.

Jeg har selv 2 barn, og er veldig ferdig med småbarnsperioden, så jeg svarer nok litt utfra det også.

Lykke til hva dere enn velger!

[Melissa]

Så spennende å høre at du faktisk har gjort dette!

Kan jeg stille deg et par spørsmål mtp deres situasjon?

1. Er adoptivbarnet yngst i flokken?

2. Opplevd tilknytningsvansker hos adoptivbarnet?

3. Var det veldig annerledes å få barn på adoptivmåten i forhold til å bære frem barnet selv? Evt hva var bedre/mer utfordrende/veldig annerledes/gjorde sterkt inntrykk?

4. Er barnet 100% inkludert blant slekt og venner -på lik linje med de biologiske barna?

Sikkert banale spørsmål, men jeg spør likevel!

1. Er adoptivbarnet yngst i flokken? Nei, han er elst. Først kom han, så to tette jenter og deretter en liten gutt.

2. Opplevd tilknytningsvansker hos adoptivbarnet? Nei

3. Var det veldig annerledes å få barn på adoptivmåten i forhold til å bære frem barnet selv? Evt hva var bedre/mer utfordrende/veldig annerledes/gjorde sterkt inntrykk? Annerledes - helt klart, men like fantastisk! Den største forskjellen var igrunnen at også pappaen var like involvert hele tiden i forhold til adopsjonen. For hans del var dette helt klart det største "fødselen". Det var en større overgang å adoptere enn å føde i forhold til det å faktisk få ett barn og ikke en baby som sov "døgnet rundt". Prosessen er jo naturlig forskjellig og det var utrolig spennende å ikke vite hverken kjønn eller alder (selv om det gjorde handlingen litt vanskeligere ) Alikvel var følelsene i hjertet lik alle gangene, og når barna kom var de alle like mye våre.

4. Er barnet 100% inkludert blant slekt og venner -på lik linje med de biologiske barna?

Ja, på alle måter. Tror veldig få i det hele tatt tenker over at gutten vår er adoptert. Vi snakker mye om det her hjemme da, men det er bare sånn det er, uten at det er noe spesielt med det. Han er født i Colombia og de andre kom fra magen min.

Melissa

[Gjest å være takknemlig]

Adopsjon er en flott måte å få barn på (har to selv).

Likevel, var jeg i dine sko ville jeg nok valgt å sette et punktum. Når jeg vet at det ikke er manko på adoptivsøkere, tvert imot er det uhorvelig lange køer av barnløse som står i kø og ønsker å bli foreldre, så tror jeg ikke at jeg ville hatt samvittighet til å ta opp en plass i den køen, dersom jeg hadde vært så heldig å ha født tre barn selv. Men det er nå meg.

Dersom jeg hadde hatt tre barn og følte overskudd til et til, tror jeg at jeg heller ville vurdert å melde meg som fosterforeldre, fordi det er det stor mangel på.

En adopsjon ville dessuten kunne ta svært mange år, mens et fosterbarn ville kunne trenge en familie veldig raskt.

Jeg sier ikke her noe om hva du/dere skal gjøre, jeg sier bare noe om hva jeg ville ha gjort dersom jeg hadde vært i din situasjon.

[Gjest GPn]

Galskap - JA!

[Gjest Heier på deg!]

Det er folk som følger galskapen sin som gjør verden en spennende plass å være! Så "go for it"!

Og lykke til )

[Gjest lyst, men kanskje ikke mulighet?]

Jeg tror du skal slite med å få et giverland til å velge dere som familie, når dere har 3 egenfødte barn fra før.

Mange giverland setter krav både til totalt antall barn, og antall egenfødte barn, så vidt jeg vet.

[Gjest - Ingoen -]

1. Er adoptivbarnet yngst i flokken? Nei, han er elst. Først kom han, så to tette jenter og deretter en liten gutt.

2. Opplevd tilknytningsvansker hos adoptivbarnet? Nei

3. Var det veldig annerledes å få barn på adoptivmåten i forhold til å bære frem barnet selv? Evt hva var bedre/mer utfordrende/veldig annerledes/gjorde sterkt inntrykk? Annerledes - helt klart, men like fantastisk! Den største forskjellen var igrunnen at også pappaen var like involvert hele tiden i forhold til adopsjonen. For hans del var dette helt klart det største "fødselen". Det var en større overgang å adoptere enn å føde i forhold til det å faktisk få ett barn og ikke en baby som sov "døgnet rundt". Prosessen er jo naturlig forskjellig og det var utrolig spennende å ikke vite hverken kjønn eller alder (selv om det gjorde handlingen litt vanskeligere ) Alikvel var følelsene i hjertet lik alle gangene, og når barna kom var de alle like mye våre.

4. Er barnet 100% inkludert blant slekt og venner -på lik linje med de biologiske barna?

Ja, på alle måter. Tror veldig få i det hele tatt tenker over at gutten vår er adoptert. Vi snakker mye om det her hjemme da, men det er bare sånn det er, uten at det er noe spesielt med det. Han er født i Colombia og de andre kom fra magen min.

Melissa

Så fint å lese svarene fra deg, Melissa!

Tusen takk for at du delte erfaringer. Veldig fint å høre at det har gått så fint med deg og flokken din :-)

[Gjest - Ingoen -]

Jeg tror du skal slite med å få et giverland til å velge dere som familie, når dere har 3 egenfødte barn fra før.

Mange giverland setter krav både til totalt antall barn, og antall egenfødte barn, så vidt jeg vet.

Ja, dette er jeg klar over. Men kanskje jeg skal sjekke litt opp i dette, og viss ikke det er store sjansen så får vi heller legge planene på is. Da har vi uansett prøvd og det tror jeg at jeg trenger for å klare å legge fra meg disse tankene!

Takk for svar, forresten!