Gå til innhold

Folk man ikke husker hvor en har i fra ?


Anbefalte innlegg

Jeg har kommet opp i en litt rar situasjon. Det er mann jeg møtte i butikken som tydeligvis kjenner meg, men jeg husker ikke hvor jeg har han ifra. Istedenfor å spørre hvor jeg hadde han i fra, så forsøkte jeg å finne det ut mens han pratet. Men det står fremdeles helt stille for meg. Og hvis jeg møter han igjen så synes jeg det er litt flaut å spørre om han i det hele tatt kjenner meg.

Er det noe jeg kan spørre han om , uten å spørre om hvem han er? Hvordan finner jeg ut hvem han er?

*pinlig*

Lenke til kommentar
https://forum.doktoronline.no/topic/365893-folk-man-ikke-husker-hvor-en-har-i-fra/
Del på andre sider

Fortsetter under...

Å, her kjenner jeg meg virkelig igjen:) Jeg møter veldig mye folk gjennom jobben min, og jeg opplever det der hele tiden. Jeg har gitt opp å late som jeg husker. Har kommet fram til at jeg rett og slett bare må si noe sånt som "Å hjelpes, nå har jeg helt teflonhjerne. Jeg vet jo at jeg kjenner deg, men jeg kommer bare ikke på hvor fra". Folk tar det veldig pent bare man får fram at man faktisk kjenner dem igjen;)

Å, her kjenner jeg meg virkelig igjen:) Jeg møter veldig mye folk gjennom jobben min, og jeg opplever det der hele tiden. Jeg har gitt opp å late som jeg husker. Har kommet fram til at jeg rett og slett bare må si noe sånt som "Å hjelpes, nå har jeg helt teflonhjerne. Jeg vet jo at jeg kjenner deg, men jeg kommer bare ikke på hvor fra". Folk tar det veldig pent bare man får fram at man faktisk kjenner dem igjen;)

Men Det er pinlig å spørre nå, når jeg bare jattet med første gangen. Jeg tenkte jeg sikkert kom til å huske det det mens vi pratet, men .........

Nå lurer jeg litt på om jeg virkelig kjenner denne personen eller om det er en jeg såvidt har hilst på. Det er jo noen som kjenner meg bedre enn jeg kjenner dem ;)

Men Det er pinlig å spørre nå, når jeg bare jattet med første gangen. Jeg tenkte jeg sikkert kom til å huske det det mens vi pratet, men .........

Nå lurer jeg litt på om jeg virkelig kjenner denne personen eller om det er en jeg såvidt har hilst på. Det er jo noen som kjenner meg bedre enn jeg kjenner dem ;)

Hm...Smugknipse ham med mobilen neste gang, og spørre alle du kjenner?;)

Jeg har gått igjennom alle steder og miljøer jeg ferdes i ( siden jeg er sykemeldt er det ikke så veldig mange av dem) men nei har ringer det ingen bjeller.

Tidligere miljøer da? Gamle studiekamerater?

Kanskje det bare er en du har snakket med på byen en sen kveld?:)

Annonse

hidi, the scorpion

''Er det noe jeg kan spørre han om , uten å spørre om hvem han er? Hvordan finner jeg ut hvem han er? *pinlig*''

Dette må være dagens gladmelding til alle som oss som husker dårlig;))

Så akkurat en "Seinfeld-episode", hvor han ikke husket navnet på kjæresten sin, og hvor desperat han søkte etter "løsningen";))

Lite smart som jeg er, så hadde jeg spurt direkte: "Hvor kjenner du meg fra?";)

''Er det noe jeg kan spørre han om , uten å spørre om hvem han er? Hvordan finner jeg ut hvem han er? *pinlig*''

Dette må være dagens gladmelding til alle som oss som husker dårlig;))

Så akkurat en "Seinfeld-episode", hvor han ikke husket navnet på kjæresten sin, og hvor desperat han søkte etter "løsningen";))

Lite smart som jeg er, så hadde jeg spurt direkte: "Hvor kjenner du meg fra?";)

''Lite smart som jeg er, så hadde jeg spurt direkte: "Hvor kjenner du meg fra?";)''

Er det greit ved møte nr 2?

ShitDiddelyDo

Huff, jeg hater sånt, og jeg tror jeg har lettere demens, så dette skjer meg med jevne mellomrom, og det er like pinlig hver gang. Jeg har i verste fall stått og preika med folk i fem minutter om løs og fast, om hvordan vi har det og det vanlige blabla, for så å tusle avgårde som et jævla spørsmålsteg uten å kunne fatte og begripe hvem i helvete det var jeg snakket med der.

Jeg er generelt dårlig med ansikt, og jeg er heller ikke spesielt stabil med navn. Sånn sett er det ikke greit.

hidi, the scorpion

Huff, jeg hater sånt, og jeg tror jeg har lettere demens, så dette skjer meg med jevne mellomrom, og det er like pinlig hver gang. Jeg har i verste fall stått og preika med folk i fem minutter om løs og fast, om hvordan vi har det og det vanlige blabla, for så å tusle avgårde som et jævla spørsmålsteg uten å kunne fatte og begripe hvem i helvete det var jeg snakket med der.

Jeg er generelt dårlig med ansikt, og jeg er heller ikke spesielt stabil med navn. Sånn sett er det ikke greit.

'' og jeg er heller ikke spesielt stabil med navn.''

Problemer med å huske mitt eller andres nick her inne, altså;)))

Annonse

Huff, jeg hater sånt, og jeg tror jeg har lettere demens, så dette skjer meg med jevne mellomrom, og det er like pinlig hver gang. Jeg har i verste fall stått og preika med folk i fem minutter om løs og fast, om hvordan vi har det og det vanlige blabla, for så å tusle avgårde som et jævla spørsmålsteg uten å kunne fatte og begripe hvem i helvete det var jeg snakket med der.

Jeg er generelt dårlig med ansikt, og jeg er heller ikke spesielt stabil med navn. Sånn sett er det ikke greit.

Jeg benyttet i hvertfall anledningen til å spørre han om han visste hvor hundematen var plassert. Så _noe_ noe fikk jeg i hvertfall ut av praten ;)

''Er det noe jeg kan spørre han om , uten å spørre om hvem han er? Hvordan finner jeg ut hvem han er? *pinlig*''

Dette må være dagens gladmelding til alle som oss som husker dårlig;))

Så akkurat en "Seinfeld-episode", hvor han ikke husket navnet på kjæresten sin, og hvor desperat han søkte etter "løsningen";))

Lite smart som jeg er, så hadde jeg spurt direkte: "Hvor kjenner du meg fra?";)

''Så akkurat en "Seinfeld-episode", hvor han ikke husket navnet på kjæresten sin, og hvor desperat han søkte etter "løsningen";))''

Jeg husker den episoden. Det må være dritpinlig å ikke huske navnet på kjæresten. ;)

Dette tror jeg skjer alle av og til! Særlig om du har mange venner og bekjente fra før av. Det blir jo heller ikke bedre i disse fb-tider der folk du såvidt kjenner/vet hvem er legger deg til som bekjent. De kan feks ha lest statusmeldingene dine og følt de kjenner deg bedre av den grunn.

Selv pleier jeg å innrømme helt fra begynnelsen av, dersom det er folk som begynner å prate med meg, som om de kjenner meg, og jeg ikke husker hvor jeg har dem fra. Det dummeste du han gjøre er å plapre i det vide og det brede om helsen og familien. Da risikerer du bare å gjøre det enda mer pinlig for deg selv.

Jeg sier bare rett ut noe sånt som "Du, jeg må bare beklage, men jeg er så dårlig til å ta igjen folk. Vet jeg har deg fra en plass, men husker bare ikke hvor!". Og som regel viser det seg at denne personen jeg ikke kjenner igjen, er en jeg studerete med for leeenge siden, og som jeg ikke hadde så mye med å gjøre. Eller en som jeg traff tilfelig på en fest med felles kjente. Og så har visst JEG gjort et større inntrykk enn hva de gjorde da, he he ;)

Du vil alltid risikere at det kan bli pinlig når du spør slik rett ut, særlig hvis du virkelig burde ha husket vedkommede. Men det blir ikke mindre pinlig om du later som du vet hvem personen er, og blir avslørt senere i samtalen eller på et senere tidspunkt! Så da er det bare å ta tak i pinligheten først som sist! B-)

Gjest sånn går no dagane

Dette har jeg vært borti en del ganger ja...

En gang i butikken var det en som begynte å prate i vei med meg, jeg hadde ikke clue på hvem det var, men turte ikke spør han pga jeg vet selv at det ikke er noe særlig om folk ikke kjenner en igjen... en fyr ble jo så fornærma

pga jeg ikke kjente han igjen, møtte han på en pub og han babla i vei om det og det, men jeg måtte bare spørre hvor jeg hadde han i fra, og han ble dritfornærma, husker jeg ikke han da? Broren til den og den? Eh den og den, har jeg møtt han??

Fikk ut av en venninne senere at jeg hadde møtt han en gang -

for minst 10-15 år siden... vi hadde visst kommet så vidt i prat....

jau, som jeg husker det, men jeg gjorde vel godt inntrykk da :-)

Uansett, han jeg møtte turte jeg ikke innrømme at jeg ikke kjente igjen,

men etterhvert gikk det et lys opp for meg,

han var oppvokst i samme gata som meg, storebroren til en jeg gikk i klasse med!

En annen dame møtte jeg på butikken, pratet i vei,

jeg prøvde få ut av henne hvor hun jobbet, men hun skulle på aetat som det het den gangen...

det var først på kveldingen det gikk et lys opp for meg, jeg hadde gått i klasse med henne et år!

Pleier å si noe sånt som: Ja, hvor lenge er det siden, igjen. Ofte popper det opp både navn og anledning. Huske så godt jeg var hjemme en tur på besøk, og ble stoppet av en dame, det var jo bare sååååå hyggelig å se meg igjen, og hvordan hadde jeg det nå osv, osv. Da jeg gikk derfra 20 min senere hadde jeg fremdeles ikke snøring på hvem dama var. Måtte spørre min mor som forbauset utbrøt: Ja, men det var jo fru X! Dvs mor til en av min barndoms lekekamerater som jeg ikke hadde sett på 20 år, minst.

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...