Råd om forhold?

[Gjest ikkeafton]

Jeg og kjæresten min har vært sammen i to år. Selv kan jeg ikke tro det er gått så lang tid,

det virker absoloutt ikke slik. Tiden har flydd. Vi er begge i slutningen av tyveårene, og er begynt å

tenke på barn og å slå oss til ro sammen. Jeg elsker han, jeg elsker han så mye at det gjør vondt å skrive de her

ting, men visse ting ved ham gjør meg usikker på om han er noe å satse på som "familiemann".

Jeg har ikke tenkt praktisk når jeg har gått etter ¨å finne min rette. Men jeg tar meg selv i å tenke nå; er han

den rette? For det første har han påbegynt to utannelser. Den ene avsluttet han etter at han hadde gjort ferdig ca.

halvdelen. Den andre insisterer han stadig på å fullføre, men han er en del forsinket. En bachelor på 3 år

klarer han forhåpentlig å gjøre ferdig på 5 år. Grunnen er ikke at han ikke er klok, men at han har jobbet

mye ved siden av studiene. Han har kommet inn i en ond sirkel hvor både lesing og skriving av "skoleting"

er blitt et stort fjell å bestige. De to eksamener han skulle ta i vår- vel han tror kanskje han har bestått den

ene av dem. Når jeg snakker med ham om dette (jeg pusher veldig på) sier han at han helt sikkert vil ha den

utdannelsen i boks snart, men likevel virker det som om han et eller annet sted er likeglad, eller kanskje er det

heller det at han fortrenger denne dårlige samvittigheten. Det er sikkert fint til en viss grad, men det fører

nok til at han utsetter og utsetter, og oppdager at han har utsatt ting for lenge først når det er for sent."

Det skal sies at han ikke er norsk statsborger og ikke får studielån i Norge. Han har brukt opp sin "lånekvote"

fra sitt hjemland, så han er tvunget til å arbeide. Og han er en god arbeidstaker.

Jeg prøver fortvilet å hjelpe ham med studiene, jeg er den typen som heller vil bli ferdig til tiden og få en

middelmådig karakter på grunn av lite tid, enn å utsette eksamen å få en bedre karakter. Jeg synes det er viktig å

fullføre utdannelsen og å gjøre det i tide.

For det andre synes jeg det er vanskelig å ta han med på sosiale tilkomster hvor det er "mine" venninner eller

venner som arrangerer. Med familien min går det veldig fint, men med mine veninner skal han alltid gjøre så

mye ut av seg, han prøver for hardt eller er negativ. Og dette går innpå meg siden jeg er en "sensitiv" og usikker

person. Jeg er vokst opp på landet hvor man passet på å ikke vekke for mye oppsikt, eller skille seg for mye ut- da

blir man jo snakket om. Jeg er også opptatt av at alle skal like meg, og derfor vil jeg også at alle skal like han.

Disse to grunnene kjører oppe i mitt hodet fra tid til annen, men tanken på å skulle avslutte forholdet er nesten

utholdelig, og med mindre det skjer noe helt spesielt tror jeg ikke dette kommer til å skje.

Vi har det veldig fint på tomannshånd, og jeg liker at han er litt spesiell, men jeg bryr meg så mye om hva andre tror og tenker at jeg nesten ikke kan

holde ut å være sammen med ham i sosiale sammenkomster. Netopp fordi han er litt spesiell. Samtidig tenker jeg

at det kunne vært hvem som helst, kanskje jeg ville blitt flau over en "sjenert" og "taus" mann også.

Så, selv om jeg tar utdanning selv, og selv skal tjene penger, er mitt yrke ikke akkuratt superlønnsomt.

Jeg trenger å vite at den jeg går inn i et "familieforhold" med tjener godt og ikke er en unnasluntrer.

Selv om jeg ikke liker å innrømme dette...

Noen som har vært på samme sted?

[meg__123!]

Så du vil ha en mann som har en bra jobb og tjener godt? Betyr det virkelig så mye?

Det hadde jeg ikke brydd meg om i det hele tatt, så lenge han jobber.....

[Gjest Merlen]

''Når jeg snakker med ham om dette (jeg pusher veldig på) sier han at han helt sikkert vil ha den utdannelsen i boks snart, men likevel virker det som om han et eller annet sted er likeglad, eller kanskje er det heller det at han fortrenger denne dårlige samvittigheten. (...) Jeg synes det er viktig å fullføre utdannelsen og å gjøre det i tide.''

Ser du selv hva du skriver? På meg virker det som om ønsker å gjøre dine metoder og ønsker til hans. Vil du virkelig det, eller respekterer du at han og du er ulike?

Et annet spørsmål er jo om han virkelig ønsker denne utdannelsen, eller om det er noe han gjør for din skyld?

''For det andre synes jeg det er vanskelig å ta han med på sosiale tilkomster (...) med mine veninner skal han alltid gjøre så mye ut av seg, han prøver for hardt eller er negativ. ''

Om du virkelig elsker ham, så bør du klare å se forbi dette og støtte ham, le med ham og vise at du er glad i ham i slike situasjoner.

I motsatt fall vil dette bare bli verre med tiden, tro meg.

[Gjest ikkeafton]

''Når jeg snakker med ham om dette (jeg pusher veldig på) sier han at han helt sikkert vil ha den utdannelsen i boks snart, men likevel virker det som om han et eller annet sted er likeglad, eller kanskje er det heller det at han fortrenger denne dårlige samvittigheten. (...) Jeg synes det er viktig å fullføre utdannelsen og å gjøre det i tide.''

Ser du selv hva du skriver? På meg virker det som om ønsker å gjøre dine metoder og ønsker til hans. Vil du virkelig det, eller respekterer du at han og du er ulike?

Et annet spørsmål er jo om han virkelig ønsker denne utdannelsen, eller om det er noe han gjør for din skyld?

''For det andre synes jeg det er vanskelig å ta han med på sosiale tilkomster (...) med mine veninner skal han alltid gjøre så mye ut av seg, han prøver for hardt eller er negativ. ''

Om du virkelig elsker ham, så bør du klare å se forbi dette og støtte ham, le med ham og vise at du er glad i ham i slike situasjoner.

I motsatt fall vil dette bare bli verre med tiden, tro meg.

Ser at jeg sannsynligvis har fremstilt meg selv som litt "bitchete", men det får nå så være. Det var nå en gang disse ting jeg valgte å fokusere på i innlegget.

Jeg har tenkt mye på det med utdannelsen. For meg behøver han ikke å ta den bare han klarer å tjene ok med penger. Og med OK mener jeg ikke minstelønn, men heller ikke topplønn. Et sted midt i mellom er fint for meg. Det klarer han ikke med den jobben han har nå, som gir lite. Han sier selv han vil fullføre utdannelsen, men jeg kan jo ikke vite hva han egentlig føler om det. Men viss han nå sier at han vil det. Så får han da også gjøre det.

Jeg prøver virkelig å forsvare han i disse sosiale sammenkomstene, men jeg føler meg lett brydd viss andre gjør det og så blir jeg selv taus og forlegen. Men helt klart; dette er noe jeg kan jobbe med.

Jeg opplever at et par veninner ser dette med utdannelsen som et meget svakt karaktertrekk, og jeg må innrømme jeg blir veldig påvirket av dem. En av dem sa i forbindelse med et spørsmål om vi planla barn (noe vi ikke gjør egentlig): "Nei, han må jo kanskje klare å fullføre en utdannelse først. Det handler om å sette ting i perspektiv..."

Slike ting gjør meg usikker, og det får meg faktisk til å overveie å dumpe denne venninnen. Hun traff et ømt punkt (men jeg hadde kanskje bedt om det selv).

Jeg synes også synd på ham som hele tiden går rundt med dårlig samvittighet over sine studier. Det hjelper jo heller ikke på selvtilliten hans. For meg kan han gjøre noe helt annet- bare han gjør noe med livet sitt som er i en slags "evig, jobbende student modus".

Vet ikke om jeg forklarer det godt nok...

Uansett, takk for svar begge to

[Gjest jejejeje]

Jepp der har jeg vært. Jeg fulgte hjertet og gikk for den ''fattige'' og litt annerledes mannen jeg elsker. Jeg hører hjemme her hos ham og han har aldri gjort annet enn sitt beste i et og alt og jeg har aldri tidligere følt meg så elsket som jeg gjør med akkurat denne mannen.

[Gjest ikkeafton]

Jepp der har jeg vært. Jeg fulgte hjertet og gikk for den ''fattige'' og litt annerledes mannen jeg elsker. Jeg hører hjemme her hos ham og han har aldri gjort annet enn sitt beste i et og alt og jeg har aldri tidligere følt meg så elsket som jeg gjør med akkurat denne mannen.

Fint sagt.

[Gjest ikkeafto]

Fint sagt.

....eller skrevet :)n

[Gjest Hulderen]

Dere er enda unge. Ta ting med ro og se hvordan det utvikler seg. Få for all del ikke barn enda, nå som du er så usikker på forholdet.

Jeg syns ikke det er galt at du er opptatt av at han skal fullføre utdannelsen. For deg er det viktig at man fullfører de målene man har stt seg, og da er det naturlig at du også ønsker den egenskapen hos partneren din.

Det er ikke godt å vite hvor stor betydning det har at han ikke går sammen med vennene dine. Det kan bli bedre når de blir bedre kjent, eller du kan ende opp med å måtte velge mellom ham og dine venner. Da må du finne ut hvem som betyr mest.

Kanskje trenger du mer selvtillit selv, slik at du våger å la ham skille seg ut. Du er ikke ansvarlig for hans oppførsel, kun for din egen.

[songbirdy]

Jeg er ikke så opptatt av status, gode jobber eller nødvendigvis hva andre syns. Men jeg ønsker en stabil og pålitelig kjæreste. Det er kanskje det du prøver å formidle, selv om det med status kanskje kommer mest frem. Så lenge det ser ut til å bli dere to, så er det jo viktig for deg å vite om han kommer til å være en stabil partner for deg, eller om han skal "vingle" frem og tilbake mellom studier og jobb, og være i en evig "midt i mellom-tilstand". Så lenge han ikke er ferdigutdannet, og har strøjobber ved siden av, så er det jo ikke helt forutsigbart hverken hvor mye han kommer til å tjene, eller hvor lenge ting vil være slik! Så jeg skjønner godt at du har behov for å få ting "litt mer på stell" etterhvert. Dette syns jeg godt du kan snakke med han om. En annen ting er at jeg hadde blitt litt bekymret over at han setter seg i full lånegjeld og fremdeles ikke er ferdig, noe som evt. vil telle negativt for dere i en etableringsfase (mtp kjøp av hus og lån).

Når det gjelder venninnene dine, så går det jo an at de blir kjent med han i litt mer private former. Inviter folk hjem på middag, eller litt vin, i litt små former. En venn om gangen, kanskje par? Kanskje han ikke får så behov for å vise seg frem da, at han blir mer avslappet? Det kan få positive ringvirkninger til litt større samlinger, der alle kjenner alle, og han er en outsider?

[Gjest Justini]

Jeg skjønner faktisk dilemmaet. Uansett hva folk sier, så betyr det faktisk mye hva dine venner mener om kjæresten din. Kjæresten blir jo på en måte en del av deg. Ohg sier de noe negativt om han, så sier de jo indirekte noe negativt om deg..

Kommer du godt overens med hans venner?

Når det gjelder utdanningen, så syns jeg ikke du skulle mase så mye rundt dette. La han ta den tiden han trenger. Han har allerede kommet inn i en ond sirkel, av dårlig selvtillit og dårlig samvittighet. Dette kan lett føre til at han blir deprimert og da får han ihvertfall ingenting til. Mest sannsynlig så vil han en dag "være klar" for å starte- og fullføre studier. Det hjelper uten press og mas.

Akkurat det siste har jeg egen erfaring med. Slet med å fullføre utdannelsen (mye pga at jeg var lettere deprimert).. Ble dermed enda mer deprimert pga mas fra familie og venner.. Og dermed ble det enda vanskeligere å komme igang.

Tilslutt ga folk opp å mase på meg og en dag følte jeg meg bare klar for å ta fatt i studiene og fullførte dem lett!

Det er kanskje slik for kjæresten din også? Går ut i fra at du prater med ham om det?

Si at du vet han en dag vil fklare å fullføre studiene og at han ham må få ta den tiden han trenger for å føle seg klar. Og si gjerne at du elsker ham uansett.

Utrolig hva disse ordene kan hjelpe for selvtillitten og motivasjonen!

[Gjest ikkeafton]

Jeg skjønner faktisk dilemmaet. Uansett hva folk sier, så betyr det faktisk mye hva dine venner mener om kjæresten din. Kjæresten blir jo på en måte en del av deg. Ohg sier de noe negativt om han, så sier de jo indirekte noe negativt om deg..

Kommer du godt overens med hans venner?

Når det gjelder utdanningen, så syns jeg ikke du skulle mase så mye rundt dette. La han ta den tiden han trenger. Han har allerede kommet inn i en ond sirkel, av dårlig selvtillit og dårlig samvittighet. Dette kan lett føre til at han blir deprimert og da får han ihvertfall ingenting til. Mest sannsynlig så vil han en dag "være klar" for å starte- og fullføre studier. Det hjelper uten press og mas.

Akkurat det siste har jeg egen erfaring med. Slet med å fullføre utdannelsen (mye pga at jeg var lettere deprimert).. Ble dermed enda mer deprimert pga mas fra familie og venner.. Og dermed ble det enda vanskeligere å komme igang.

Tilslutt ga folk opp å mase på meg og en dag følte jeg meg bare klar for å ta fatt i studiene og fullførte dem lett!

Det er kanskje slik for kjæresten din også? Går ut i fra at du prater med ham om det?

Si at du vet han en dag vil fklare å fullføre studiene og at han ham må få ta den tiden han trenger for å føle seg klar. Og si gjerne at du elsker ham uansett.

Utrolig hva disse ordene kan hjelpe for selvtillitten og motivasjonen!

hei og takk for svar:)

Jeg skjønner hva du mener om studiene, og at jeg skal backe ham opp og ikke mase for mye. Han sliter med mildere depresjoner innimellom, så jeg vet at det i bunn og grunn kommer derfra. Men nå handler det mest om å skulle "prestere", ein oppgave på 15 sider som man egentlig kan skrive på en uke, er for ham et utrulig stort og uoverskuelig prosjekt.

Jeg støtter ham, og prøver å ikke klage over hva han gjør. Men du skjønner at han skal visst fullføre utdannelsen på 5 år eller blir han kastet ut av universitet. Med mindre han tar ut permisjon...og det vil han ikke nå..

Jeg har sagt jeg kan hjelpe ham med oppgavene, men jeg vil heller ikke "overta" for mye.

[Gjest ikkeafton]

Jeg er ikke så opptatt av status, gode jobber eller nødvendigvis hva andre syns. Men jeg ønsker en stabil og pålitelig kjæreste. Det er kanskje det du prøver å formidle, selv om det med status kanskje kommer mest frem. Så lenge det ser ut til å bli dere to, så er det jo viktig for deg å vite om han kommer til å være en stabil partner for deg, eller om han skal "vingle" frem og tilbake mellom studier og jobb, og være i en evig "midt i mellom-tilstand". Så lenge han ikke er ferdigutdannet, og har strøjobber ved siden av, så er det jo ikke helt forutsigbart hverken hvor mye han kommer til å tjene, eller hvor lenge ting vil være slik! Så jeg skjønner godt at du har behov for å få ting "litt mer på stell" etterhvert. Dette syns jeg godt du kan snakke med han om. En annen ting er at jeg hadde blitt litt bekymret over at han setter seg i full lånegjeld og fremdeles ikke er ferdig, noe som evt. vil telle negativt for dere i en etableringsfase (mtp kjøp av hus og lån).

Når det gjelder venninnene dine, så går det jo an at de blir kjent med han i litt mer private former. Inviter folk hjem på middag, eller litt vin, i litt små former. En venn om gangen, kanskje par? Kanskje han ikke får så behov for å vise seg frem da, at han blir mer avslappet? Det kan få positive ringvirkninger til litt større samlinger, der alle kjenner alle, og han er en outsider?

Du har forstått hva jeg mener- det var ikke status jeg siktet til, men stabilitet.

I hans hjemland får man ikke studielån (kun stipend), så han har ikke en krone i lån. Så det er jo bra, og heldigvis ikke et problem.