Endelig noen likesinnede

[Madelenemie]

Vi (jeg har også Asperger) trenger både å lære, og å lære å akseptere det vi ikke klarer å lære. Det er veldig bra at du har en flink psykiater, og at du velger å høre på eksperter som Attwood; han har jeg også sansen for.

Hei!

Ja akkurat ja du har asperger.

Har du vært her på forumet lenge?

Er det med på treff/grupper?

Jeg gikk i en gruppe på autismeenheten hos Kari Steindal, men den er slutt og det er egentlig litt dumt.

Da jeg likte formen/organiseringen, man viste om et tema på forhånd som man kunne forberede seg på også var det samtaleliste man kunne skrive seg på og dermed ikke noe problemer med å vite når man skulle inn i samtalen. Slikt som ellers er vrient da man enten ikke finner noe tidspunkt å komme inn eller da man rett og slett må avbryte de andre på en frekk måte som vekker oppsikt. Det er ikke hyggelig.

[....AV]

Jeg forstår ikke helt at du skal være glad for eller føle at det er lett å ha asperger syndrom. De færreste er vel glade for å ha en lidelse som skaper problemer i hverdagen.

Men jeg tror det kan være et poeng for deg å heller prøve å glede deg over de gode egenskapene du har og fokusere litt mindre på problemene asperger fører med seg.

Vi har alle trekk som vi må jobbe med eller som vi gjerne skulle vært foruten eller som andre ser på som "annerledes". Selv følte jeg meg ofte annerledes i oppveksten bla. fordi jeg har litt "guttete" og "nerdete" interesser, er glad i naturfag, matte og fysisk aktivitet, ikke liker meg så godt på fest og ikke har så stort behov for å være sosial. Som voksen har jeg funnet meg omgangskrets som er mer lik meg selv, har en jobb som passer faglig til meg og jeg har dessuten blitt mer trygg på meg selv og aksepterer meg selv for den jeg er. Dette gjør at jeg stor sett er tilfreds med tilværelsen og føler at jeg har et bra liv.

[Madelenemie]

Jeg forstår ikke helt at du skal være glad for eller føle at det er lett å ha asperger syndrom. De færreste er vel glade for å ha en lidelse som skaper problemer i hverdagen.

Men jeg tror det kan være et poeng for deg å heller prøve å glede deg over de gode egenskapene du har og fokusere litt mindre på problemene asperger fører med seg.

Vi har alle trekk som vi må jobbe med eller som vi gjerne skulle vært foruten eller som andre ser på som "annerledes". Selv følte jeg meg ofte annerledes i oppveksten bla. fordi jeg har litt "guttete" og "nerdete" interesser, er glad i naturfag, matte og fysisk aktivitet, ikke liker meg så godt på fest og ikke har så stort behov for å være sosial. Som voksen har jeg funnet meg omgangskrets som er mer lik meg selv, har en jobb som passer faglig til meg og jeg har dessuten blitt mer trygg på meg selv og aksepterer meg selv for den jeg er. Dette gjør at jeg stor sett er tilfreds med tilværelsen og føler at jeg har et bra liv.

Hei!

Problemet mitt, selv om jeg har venner/vet ikke venn/ bekjente osv..

er at jeg sier feil ting til disse menneskene, jeg ville jo ikke sagt disse tingene hvis jeg viste de var feil, men jeg vet jo ikke at de er så feil?

Jeg liker ikke alltid at andre ler når jeg sier noe og sier, litt sånn "Ja ja du sier som du tenker du" eller lignende ting. Selvfølgelig sier jeg som jeg tenker, tankene er jo grunnlaget for meningene og det man sier. Hadde jeg ikke sagt hva jeg tenker hadde jeg beveget meg på grensen til løgn og jeg liker ikke løgn og jeg liker ikke at mennesker tar så lett på fenomenet lyve.

Alvorlige saker og ting, som ikke er ferdig behandlet sier jeg ikke, da er jeg i tenkemodus, jeg er taus for jeg tenker, til saken begynner å bli oppklart.

men slike ting som at andre har det rotete og at det ser ganske hyggelig ut, eller at det er fint å se hvor avslappet andre tar det med rengjøringen, er ting man tydeligvis ikke skal si. Men saken er jo at det var komplimenter, fordi jeg rydder for mye og jeg vasker for mye og er alt for nøye. Når jeg kommer hjem til mennesker som har det som oss så tenker jeg "lurer på hvilken psykiatrisk diagnose disse menneskene har", ja for hus med barn skal se ut som hus med barn, altså det skal være litt rot, og litt klin her og der, det har jeg sett det er i sånne hus der man lever og er kreative, der ser det fint ut å være barn. Jeg forklarte alt dette for damene, men de sa "ja hadde du ikke hatt asperger syndrom så hadde vi blitt såret", ja slik at diagnosen er jammen meg bra å ha, selv om jeg ikke ser det så godt selv, men andre syns tydeligvis det er så hørbart, eller noe sånt. For de ser det ikke tror jeg?

Jeg begynner å skjønne mer og mer at man skal virkelig pynte på ting, men jeg får det ikke til for jeg skjønner bare ikke hvorfor.

Jeg sier ikke til noen at de har stygge klær, jeg ser ikke på menneskers klær en gang, jeg ser på helt andre ting, dessuten liker jo andre noe annet enn meg osv..., jeg ser mer på plasseringer og interiørløsninger, og det er jo da jeg oppdager, feks at her er det skittent. Og det er sånt jeg syns er hyggelig å se for det er synonymt med hyggelige mennesker.

Det er jo ikke sikkert at det er sånn bestandig, men det er min erfaring/ tanke om saken.