Hvordan være venn?

[Madelenemie]

Hei!

Beklager at jeg gjentar meg selv og på den måten avslører at jeg har visse sosiale vansker som i dag heter asperger syndrom.

Ja jeg trodde man mere kunne være venn på den måten at man er det i teorien. (håper noen forstår) Dette har jeg tenkt på lenge, men jeg tør ikke snakke med min psykiater om dette så mye, da hun mener dette er tegn på asperger syndrom, at jeg vender tilbake til visse typiske spørsmål for aspergere å stille i følge min psykiater. Hun har da lang erfaring da hun har jobbet på ulike og mange forskjellige psykiatriske sykehus og vet at jeg har dette syndromet så mye at det ikke trenger å diskuteres mer.

Det er ikke ofte jeg kontakter noen venn fordi jeg har behov for dette. Jeg driver alltid med mange ting jeg syns er så viktige og altoppslukende at jeg ikke da midt i dette tenker, "nei nå skal jeg sende sms til den personen for kanskje vi kan treffes", jeg har det bra hjemme hos meg selv og tenker ikke så mange sånne tanker.

Det er mulig for noen år siden da jeg kom på noen spørsmål i forbindelse med en del bøker og jeg ville vise disse til en venn, da sendte jeg en sms og traff min venn. Samt en del spørsmål på hva er en venn som jeg ønsket av en annen asperger venn. Jeg fikk da en del bøker av min venn om temaet, "hvem er en venn", jeg leste litt i dem, men jeg syns det ble for komplisert eller skal jeg skrive/si kjedelig. Det var et element av kjedsomhet også husker jeg.

Når jeg var tenåring besøkte jeg min bestemor hver uke og var dermed sosial nok med henne, utover dette kontaktet andre meg. Det skjer i dag også, andre kontakter meg. Jeg syns det kan være hyggelig, hvis det skjer på mail/sms og ikke for ofte, men det er en komplisert balanse, jeg kan lett føle meg stresset av forespørsler. Men trenger de praktisk hjelp er det enklere for meg, da skjønner jeg vitsen på en måte.

Jeg kontakter kun mine venner hvis jeg trenger noe, ting, hjelp, svar på noe osv... men stadig finner jeg flere og bedre svar på nettet og hva skal jeg da møte venner for?

Jeg tror jeg ikke helt forstår meg på vennskap, selv om jeg jobber med saken.

[Spenol(1)]

Jeg tror det er lett å bli litt opphengt i denne vennegreia. Mange med AS får høre at det er viktig med vennskap, og at en nærmest er unormal om en ikke vet hvem som er venn. Det bidrar nok til at de med AS føler at de _må_ ha venner og derfor oppfører seg litt kunstig ovenfor andre.

Hvem trives du å være sammen med? Det tror jeg er det viktigste spørsmålet. Hvis du lurte på noe, var lei deg eller noe sånt, hvem ville du gått til? De menneskene er venner.

Mange har bare kontakter og nesten ingen nære venner. Jeg har veldig mange på min FBside som går under "venner" men som fungerer som kontakter. Det er fordi jeg ikke kjenner dem noe særlig. De er hyggelige mennesker men jeg kjenner dem ikke å godt nok til at jeg ville ringt og spurt om de ville komme hjem til meg en tur.

[Gjest Nickløsheletiden]

''Det er ikke ofte jeg kontakter noen venn fordi jeg har behov for dette. Jeg driver alltid med mange ting jeg syns er så viktige og altoppslukende at jeg ikke da midt i dette tenker, "nei nå skal jeg sende sms til den personen for kanskje vi kan treffes", jeg har det bra hjemme hos meg selv og tenker ikke så mange sånne tanker''

Du er ikke helt ulik meg der. I hverdagen har jeg som regel hatt nok med jobb, hus, hage, aktiviterer med barna og venner har blitt lite prioritert. Jeg har fått dekket mitt sosiale behov gjennom jobb. Men det er viktig for meg å vite at de er der. Når jeg treffer venner er det for å skravle. Da filosoferer vi, drikker vin, mimrer om gamle dager. Det blir mye mimring med de som jeg har har kjent fra jeg var barn eller fra skoletiden.

Behovet for å treffe dem er ikke der veldig ofte, men det er godt å vite at jeg har dem. Det er skjelden vi gjør noe aktivt sammen. Vi bare skravler og ler stort sett, men dette er nok for meg. Aktviteter skjer med familien. Mennene deres kjenner jeg dårlig fordi det er bare oss damene som treffes stort sett.

Mannen min har en annen type behov enn menn. Han treffer sine venner for å gjøre noe aktivt som lengre skiturer enn det jeg orker og andre aktiviterer jeg kan stå over som blir litt for ekstremt for meg. De skravler sikkert de også, men det er ikke derfor de møtes.

Hans vennegjeng er litt annerledes enn mine, fordi der treffes vi oftere som par, både til middag og for aktiviterer. Dette skjer noen ganger i året. Om dette er ekte venner for meg, vet jeg ikke helt. Det er ikke så nøye hva det er.

Dette synes jeg er hyggelig, men det er skravlinga med egne venninner som betyr mest for meg.

Likevel vil jeg si at i hverdagen har jeg stort sett nok med meg og mitt.

Enten er det jeg som er litt aspergerisk av meg, eller så er kanskje ikke dette et så unormalt trekk hos deg som du tror. Jeg tror du tenker for mye på det. Jeg er litt som deg at jeg liker å vite at jeg har mine venner der ved behov, men behovet er der ikke veldig ofte.

[Madelenemie]

''Det er ikke ofte jeg kontakter noen venn fordi jeg har behov for dette. Jeg driver alltid med mange ting jeg syns er så viktige og altoppslukende at jeg ikke da midt i dette tenker, "nei nå skal jeg sende sms til den personen for kanskje vi kan treffes", jeg har det bra hjemme hos meg selv og tenker ikke så mange sånne tanker''

Du er ikke helt ulik meg der. I hverdagen har jeg som regel hatt nok med jobb, hus, hage, aktiviterer med barna og venner har blitt lite prioritert. Jeg har fått dekket mitt sosiale behov gjennom jobb. Men det er viktig for meg å vite at de er der. Når jeg treffer venner er det for å skravle. Da filosoferer vi, drikker vin, mimrer om gamle dager. Det blir mye mimring med de som jeg har har kjent fra jeg var barn eller fra skoletiden.

Behovet for å treffe dem er ikke der veldig ofte, men det er godt å vite at jeg har dem. Det er skjelden vi gjør noe aktivt sammen. Vi bare skravler og ler stort sett, men dette er nok for meg. Aktviteter skjer med familien. Mennene deres kjenner jeg dårlig fordi det er bare oss damene som treffes stort sett.

Mannen min har en annen type behov enn menn. Han treffer sine venner for å gjøre noe aktivt som lengre skiturer enn det jeg orker og andre aktiviterer jeg kan stå over som blir litt for ekstremt for meg. De skravler sikkert de også, men det er ikke derfor de møtes.

Hans vennegjeng er litt annerledes enn mine, fordi der treffes vi oftere som par, både til middag og for aktiviterer. Dette skjer noen ganger i året. Om dette er ekte venner for meg, vet jeg ikke helt. Det er ikke så nøye hva det er.

Dette synes jeg er hyggelig, men det er skravlinga med egne venninner som betyr mest for meg.

Likevel vil jeg si at i hverdagen har jeg stort sett nok med meg og mitt.

Enten er det jeg som er litt aspergerisk av meg, eller så er kanskje ikke dette et så unormalt trekk hos deg som du tror. Jeg tror du tenker for mye på det. Jeg er litt som deg at jeg liker å vite at jeg har mine venner der ved behov, men behovet er der ikke veldig ofte.

Hei!

Ja jeg tenker en del på det inni mellom.

Jeg leste om en professor på Rikshospitalet, kvinne og Tor Erling Staff og Bringsværd (forfatter) tror det var i A magasinet de sa alle tre at de trivdes med å ikke ha venner.

Jeg tenkte slik er det altså for noen andre også og disse har jo ikke asperger syndrom.

Jeg hadde ingen venner nesten som barn og tenåring, noen kalte seg mine venner, en så jeg på som min venn, men jeg traff dem sjelden da jeg ikke tenkte på akkurat det. Jeg trivdes da med å presse blomster og sette disse inn i et system og dette gjorde jeg best uforstyrret fra andres prat.

Jeg har en som sier hun er min venn nå, dette har hun skrevet på mail og jeg fikk panikk inni meg, at vi kan godt gjøre noe sammen, feks hagearbeide, men jeg kan ikke jobbe og samtidig tenke på det hun prater om, for hun prater hele tiden om ting jeg strever med å forstå da det er helt nye ting for meg.

Men takk for svar,

[Madelenemie]

Jeg tror det er lett å bli litt opphengt i denne vennegreia. Mange med AS får høre at det er viktig med vennskap, og at en nærmest er unormal om en ikke vet hvem som er venn. Det bidrar nok til at de med AS føler at de _må_ ha venner og derfor oppfører seg litt kunstig ovenfor andre.

Hvem trives du å være sammen med? Det tror jeg er det viktigste spørsmålet. Hvis du lurte på noe, var lei deg eller noe sånt, hvem ville du gått til? De menneskene er venner.

Mange har bare kontakter og nesten ingen nære venner. Jeg har veldig mange på min FBside som går under "venner" men som fungerer som kontakter. Det er fordi jeg ikke kjenner dem noe særlig. De er hyggelige mennesker men jeg kjenner dem ikke å godt nok til at jeg ville ringt og spurt om de ville komme hjem til meg en tur.

Hei!

Ja kanskje det nettopp er fokuset de på barne og voksen habiliteringen har på vennesystemet det er noe feil med?

Takk for at du satte meg på den tanken.

ja for mine barn har det jo helt utmerket, men så har de noen venner, men de bryr seg sånn passe om det, skolen går foran det sosiale og det er jo akkurat som det bør være. Venner kommer hvis man har tid og overskudd.

Vi trenger ro og alenetid og dette er jo også helt forståelig.

Jeg skal tenke på dette en tid nå for jeg tror du er inne på et vesentlig poeng.

hele vennesystemet er noe å sette visse spørsmålstegn ved,

man kan jo tenke seg et system der behov er skapt og fremtvunget osv... ja for en som erklærte seg som min venn hadde så mange og var så lei av overfladiskhet at derfor valgte hun meg. Dette ble jeg jo rørt over, men på den andre siden begynte jeg å gruble på om jeg nå kunne forvente meg besøk, ja for det trenger jeg ikke og det griper svært forstyrrende inn i min hverdag.

Men når jeg tenker meg om er de som sier de er mine venner ganske forståelsesfulle, jeg går en sjelden gang i et selskap og de vet jeg ikke liker det og derfor får jeg lite kommentarer, men mye forståelse, ja så jeg er virkelig glad i dem. de ringer jo heller aldri, slik at når jeg plutselig blir lei meg for noe og føler meg ensom men samtidig ikke ønsker et menneske i min nærhet så ringer jeg ingen for jeg orker da absolutt ikke noe prat inn i mine ører, men skrive det liker jeg for da får jeg ikke den verkefølelsen som visse stemmer og ord gir inn i øregangen.