Uvirkelig meg

[Gjest alt_i_orden?]

I en lang årrekke, i mange ulike situasjoner, har det hendt at jeg får en følelse jeg finner litt skremmende.

Spesielt i småstressede situasjoner siger det på meg en følelse av uvirkelighet. I noen tilfeller er det slik at jeg må ta meg kolossalt sammen for å gjøre det som er forventet av meg i den gitte situasjonen (f.eks. teatersammenheng), fordi jeg ikke føler meg tilstede, men mer som en usynlig skikkelse som svever omkring.

Andre ganger kan følelsen bli farlig sterk. På en slik måte at jeg f.eks. kan innbille meg at jeg ikke trenger å spise, at en kniv i magen min ikke vil ha effekt på meg osv.

Dissosiasjon er et velkjent begrep for meg, men dette er annerledes (men samtidig littegrann likt).

Hva er dette? Kan det bli bedre?

[Gjest alt_i_orden?]

Har lest litt, kanskje dette likevel kan karakteriseres som dissosiativt?

Har en eupf-borderline-diagnose