Kjæresteforhold og psykiske problemer

[Gjest forts. fortvilet...nå]

Ja nå er jeg altså i besittelse av et samboerskap, og lurer på hvordan det skal gå. VI er jo sammen stort sett hele tida, helt til jeg får praksisplass eller noe å gjøre. Jeg sliter psykisk med ptsd, upf og eupf. Derfor er det en vanvittig stor utfordring å være i et forhold. Sliter virkelig med nære relasjoner og følelse av avvisning...sånn at det ofte går over i det paranoide. Kjæresten min er veldig forståelsesfull og tålmodig. Det er jeg evig takknemlig for. Men når han er stille eller litt tilbaketrukket tror jeg med en gang at det har med meg å gjøre, at han ikke er glad i meg lenger.

Er det flere enn meg som sliter voldsomt med relasjoner? Som sliter voldsomt med avvisningsfølelser? I så fall, hvordan takler dere det? Hvordan få et forhold til å gå rundt selv om man sliter med sånt? Vil gjerne ha det best mulig med meg selv og i forholdet, men trenger noen råd. Går ukentlig til psykiater og han har hjulpet meg mye. Jeg vil gjerne også høre fra de av dere som kan kjenne seg igjen i dette, eller de som har noen gode råd..på forhånd takk..

[marlenexxx27]

Råd: Ikke vær sammen med han hele tida. Sørg for å ha andre folk i livet ditt også, og aktiviteter som ikke inkluderer han. Da kan du kanskje unngå å bli emosjonell siamesisk tvilling med han, og hvis det blir slutt så har du ikke mistet "hele livet" ditt.

[Gjest forts. fortvilet...nå]

Råd: Ikke vær sammen med han hele tida. Sørg for å ha andre folk i livet ditt også, og aktiviteter som ikke inkluderer han. Da kan du kanskje unngå å bli emosjonell siamesisk tvilling med han, og hvis det blir slutt så har du ikke mistet "hele livet" ditt.

Det skal jeg prøve på. Har i det siste tatt kontakt med en del gamle venner for å avtale å møte dem. Tenkte å gjøre det uten han, og jeg ser poenget i å ikke være sammen hele tiden. Kjenner at det gnager meg å være sammen med han hele tida. Og jeg tror det er sundt å savne hverandre litt også...

[nitty-gritty]

Rådene mine er som før. Ha to prioriteter/mål: Deg Selv og Forholdet. Om du kun er Forholdet, så vil du bli en selvoppfyllende profeti - du vil miste han.

Du er nødt til å etablere en selvverdi som er uavhengig av han. Livet er ikke parforholdet ditt. Parforholdet ditt er kun en bit av det.

[Gjest forts. fortvilet ...nå]

Rådene mine er som før. Ha to prioriteter/mål: Deg Selv og Forholdet. Om du kun er Forholdet, så vil du bli en selvoppfyllende profeti - du vil miste han.

Du er nødt til å etablere en selvverdi som er uavhengig av han. Livet er ikke parforholdet ditt. Parforholdet ditt er kun en bit av det.

Hei nitty-gritty

Jeg jobber hardt med å skaffe meg mitt "eget" liv for tida. Prøver å komme meg ut enten i praksisplass eller jobb, har tatt kontakt med flere gamle venner jeg skal treffe, har planlagt ting med familien....så prøver..altfor lenge nå (flere måneder) har jeg latt kjæresten bli første pri, og jeg har bortprioritert andre...IKKE lurt i det hele tatt..men jeg har liksom fått meg en vekker nå, og skal skaffe meg flere bein å stå på...

En annen ting er at han virker ganske avhengig av meg..han har ikke stort andre enn meg..og det synes jeg er litt vanskelig, for da faller liksom veldig mye på MEG, om du skjønner..

Men det blir nok bedre etterhvert...i mellomtida må jeg jobbe med mine store relasjonsproblemer, og jeg jobber så hardt jeg kan.