hva sier en til noen som har mistet sine barn?

[Spenol(1)]

Hva sier man til en mor som har mistet begge sine barn med et par års mellomrom.

Dekker ordet "kondolerer" sorgen(e) eller bør jeg helst si noe annet om jeg skulle støte på henne? Det er ikke en person jeg står veldig nært men det ville vært unaturlig å ikke hilse.

Hva sier man, hva sier man ikke?

[songbirdy]

Jeg hater det ordet, "kondolerer". Syns det er veldig upersonlig og kanskje litt kaldt?

Jeg ville nok sagt noe sånt som: Jeg er så lei meg for det som har skjedd. Kan ikke sette meg inn i sorgen du må føle, men du skal vite at jeg (har tenkt) tenker mye på deg.

Når det er sagt, så holder det nok med den gangen. Noen ganger kan det kanskje være litt ok å få lov å gå ut av huset uten å bli minnet på det som har skjedd ved at alle en møter skal høre hvordan det går eller komme med sine kondolanser, eller minnes den avdøde.... Det svirrer nok rundt konstant uansett da, men det kan kanskje bli litt mye noen ganger?

Uff, stakkars stakkars dame...

[Spenol(1)]

Jeg hater det ordet, "kondolerer". Syns det er veldig upersonlig og kanskje litt kaldt?

Jeg ville nok sagt noe sånt som: Jeg er så lei meg for det som har skjedd. Kan ikke sette meg inn i sorgen du må føle, men du skal vite at jeg (har tenkt) tenker mye på deg.

Når det er sagt, så holder det nok med den gangen. Noen ganger kan det kanskje være litt ok å få lov å gå ut av huset uten å bli minnet på det som har skjedd ved at alle en møter skal høre hvordan det går eller komme med sine kondolanser, eller minnes den avdøde.... Det svirrer nok rundt konstant uansett da, men det kan kanskje bli litt mye noen ganger?

Uff, stakkars stakkars dame...

Jeg tror nok at de fleste sørgende synes det er verst å se andre krysse gata for å unngå å si noe (dumt). Hvis de selv ikke ønsker kontakt så er det lettere for dem å finne en utvei, enn om jeg gjør det.

" jeg må virkelig kondolere ", det virker bare kaldt og upersonlig, noe en sier fordi det er obligatorisk å si det.

[Helmi]

Av egen erfaring kan jeg si at det viktigste er å vise at en bryr seg. Hva en sier, er ikke så viktig. Men likevel vil jeg si at jeg har opplevd ordet "kondolerer" som veldig upersonlig og kaldt. Da er det bedre med et par setninger om at en synes at dette er veldig trist - eller kanskje, rett og slett: jeg vet ikke hva jeg skal si...

[Spenol(1)]

Av egen erfaring kan jeg si at det viktigste er å vise at en bryr seg. Hva en sier, er ikke så viktig. Men likevel vil jeg si at jeg har opplevd ordet "kondolerer" som veldig upersonlig og kaldt. Da er det bedre med et par setninger om at en synes at dette er veldig trist - eller kanskje, rett og slett: jeg vet ikke hva jeg skal si...

eller kanskje bare gi dem en klem?

[Helmi]

eller kanskje bare gi dem en klem?

...eller til og med si noe + gi en klem

Men, som sagt, det viktigste for en i sorg, er å føle at andre bryr seg.

[Spenol(1)]

...eller til og med si noe + gi en klem

Men, som sagt, det viktigste for en i sorg, er å føle at andre bryr seg.

Det er en balansegang mellom å vise at en bryr seg og samtidig ikke være påtrengende.

jeg håper egentlig at jeg slipper å ta stilling til dette.

[Gjest føler jeg]

hvorfor ikke bare spørre "Hvordan har du det?" eller hvordan har du hatt det?... da viser du at du bryr deg om ho som er igjen...

Jeg har gått i terapi en periode pga noe gammelt grums, og min terapeut brukte disse spørsmålene i starten av hver samtale.

Og jeg synes det er et mye bedre spørsmål enn feks "hvordan går det?".. Det spørsmålet innbyr nemlig til å svare, "bra/greit" enten det er sant eller ikke.

Det første spørsmålet er mer personlig...

[Gjest kondolerer er fint å si syns jeg]

Jeg hater det ordet, "kondolerer". Syns det er veldig upersonlig og kanskje litt kaldt?

Jeg ville nok sagt noe sånt som: Jeg er så lei meg for det som har skjedd. Kan ikke sette meg inn i sorgen du må føle, men du skal vite at jeg (har tenkt) tenker mye på deg.

Når det er sagt, så holder det nok med den gangen. Noen ganger kan det kanskje være litt ok å få lov å gå ut av huset uten å bli minnet på det som har skjedd ved at alle en møter skal høre hvordan det går eller komme med sine kondolanser, eller minnes den avdøde.... Det svirrer nok rundt konstant uansett da, men det kan kanskje bli litt mye noen ganger?

Uff, stakkars stakkars dame...

Må bare få si at ordet kondolerer ikke er upersonlig i det hele tatt. Hva skulle man ellers si? Når jeg har mistet noen, så syns jeg det er helt ok når folk kondolerer. Man vet hva det gjelder og man kan legge hva man vil i det forøvrig.

Ellers trenger man vel ikke si så mye. Man kan uansett ikke si noe som gjør ting bedre. Og man trenger ikke være redd for å si noe som ripper opp i noe, for det at man har mistet noen, er det eneste man tenker på.

Nå ble det flere svar i ett, det vaar egentlig ikke meningen.

[PieLill]

Kondolerer er et veldig godt ord om man ikke har noe og si som man er sikker på blir riktig.

Det viser at man vet om hva som har skjedd og bryr seg uten at den sørgende føler seg forpliktet til å diskutere saken der og da. Kondolerer kan besvares med et enkelt takk om man ikke ønsker å si noe mer.

Det jeg aller mest synes man skal unngå er å forsøke å meningsforklare det som har skjedd. "Du skal se det er en menig med det." Man kan også komme ut på glattisen med utsagn som "Det var da enda godt at..."

Tror også det er best å ikke forsøke å tolke hva andre føler og opplever i en slik situasjon. Bedre å være lyttende.

mvh

[AAA]

Jeg har nå aldri forstått hva som er galt med kondolerer jeg.

Man sier jo gratulerer - Kondolerer er akkurat det motsatte.

Det er ingen som sier at kondolerer er det eneste ordet man trenger å si, men det egner seg strålende til en inngangsfrase, og så ser man da, om den som har opplevd tap, innbyr til mer samtale om det som har skjedd, eller om de ikke ønsker å snakke om det.

Og for mange er det fryktelig vanskelig å vite hva man skal si, og da er det jo perfekt at det finnes en frase til formålet. Det verste syns jeg, da jeg hadde mistet en av mine nærmeste slektninger, var de som ikke så noenting som helst, altså ignorerte det som var skjedd. Det var pyton. :-(

[PieLill]

Jeg hater det ordet, "kondolerer". Syns det er veldig upersonlig og kanskje litt kaldt?

Jeg ville nok sagt noe sånt som: Jeg er så lei meg for det som har skjedd. Kan ikke sette meg inn i sorgen du må føle, men du skal vite at jeg (har tenkt) tenker mye på deg.

Når det er sagt, så holder det nok med den gangen. Noen ganger kan det kanskje være litt ok å få lov å gå ut av huset uten å bli minnet på det som har skjedd ved at alle en møter skal høre hvordan det går eller komme med sine kondolanser, eller minnes den avdøde.... Det svirrer nok rundt konstant uansett da, men det kan kanskje bli litt mye noen ganger?

Uff, stakkars stakkars dame...

Kondolerer blir bare kaldt og upersonlig om man gjør det til det. Jeg har opplevd mye varme og omtanke pakket inn i det ene ordet.

Jeg opplever kondolerer som ukomplisert. Kommer man f.eks. til et selskap og møter noen for første gang etter dødsfallet ønsker man ikke at sorgen skal bli et tema. Men det blir også feil å late som ingen ting. Kondolerer dekker det viktigste og krever ingen utpakning av følelser der og da. Lett å gå videre og fokusere på noe annet. Man kan nevne det som har skjedd uten å måtte snakke om det.

For meg virker en lang setning om følelser mer opprippende.

Å få høre "Jeg tenker mye på deg," tror jeg de fleste setter pris på.

mvh

[PieLill]

eller kanskje bare gi dem en klem?

Det kommer litt an på situasjonen hvor 'hjertevarm' man bør være. Missforstå meg rett.

Når man er i dyp sorg, kjemper man stadig med å legge de vonde følelsene til side for å få litt fungerende hverdag. Kommer det da noen og begynner å snakke om hvor vondt dette er, raser alt det vonde ut av skapet igjen, på en fredag ettermiddag på Rimi.

Og sannsynligvis har den som dro ut alle følelsene ikke tid til å stå der til man får hanket dem inn igjen. Det kan være pyton vondt og ensomt å gå alene hjem igjen med alt det vonde.

Hva som er fungerer best er situasjonsbestemt.

mvh

[PieLill]

hvorfor ikke bare spørre "Hvordan har du det?" eller hvordan har du hatt det?... da viser du at du bryr deg om ho som er igjen...

Jeg har gått i terapi en periode pga noe gammelt grums, og min terapeut brukte disse spørsmålene i starten av hver samtale.

Og jeg synes det er et mye bedre spørsmål enn feks "hvordan går det?".. Det spørsmålet innbyr nemlig til å svare, "bra/greit" enten det er sant eller ikke.

Det første spørsmålet er mer personlig...

''Hvordan har du det?" eller hvordan har du hatt det?... da viser du at du bryr deg om ho som er igjen...''

Det er et spørsmål man bare må stille om man har tid og styrke til å takle svaret man får. Hva om vedkommende ramler i småbiter når du sprø og dere står på Cubus?

mvh

[PieLill]

Jeg har nå aldri forstått hva som er galt med kondolerer jeg.

Man sier jo gratulerer - Kondolerer er akkurat det motsatte.

Det er ingen som sier at kondolerer er det eneste ordet man trenger å si, men det egner seg strålende til en inngangsfrase, og så ser man da, om den som har opplevd tap, innbyr til mer samtale om det som har skjedd, eller om de ikke ønsker å snakke om det.

Og for mange er det fryktelig vanskelig å vite hva man skal si, og da er det jo perfekt at det finnes en frase til formålet. Det verste syns jeg, da jeg hadde mistet en av mine nærmeste slektninger, var de som ikke så noenting som helst, altså ignorerte det som var skjedd. Det var pyton. :-(

Kodolerer er også et ord man kan bruke uten å begrave stemningen i f.eks. en hyggelig middag. Man viser man bryr seg, men slipper å servere hele tragedien med maten.

mvh

[morsan]

Kondolerer er et veldig godt ord om man ikke har noe og si som man er sikker på blir riktig.

Det viser at man vet om hva som har skjedd og bryr seg uten at den sørgende føler seg forpliktet til å diskutere saken der og da. Kondolerer kan besvares med et enkelt takk om man ikke ønsker å si noe mer.

Det jeg aller mest synes man skal unngå er å forsøke å meningsforklare det som har skjedd. "Du skal se det er en menig med det." Man kan også komme ut på glattisen med utsagn som "Det var da enda godt at..."

Tror også det er best å ikke forsøke å tolke hva andre føler og opplever i en slik situasjon. Bedre å være lyttende.

mvh

Jeg er helt enig med deg og flere i denne tråden at "kondolerer" er et utmerket ord.

Jeg er også helt enig i det du sier om å unngå "meningsforklaringer" osv, eller prøve å tolke hvordan den som sørger har det.

Et enkelt "jeg tenker på deg" eller et ærlig "jeg vet ikke hva jeg skal si" kan ofte være mye bedre enn utsagn som kan fremstå som meningsløse eller opprivende, og også bedre enn spørsmål som kan virke 'grafsende'. Det er ikke alltid og i alle situasjoner man er rede til å svare på spørsmål om hvordan man har det.

[PieLill]

Jeg er helt enig med deg og flere i denne tråden at "kondolerer" er et utmerket ord.

Jeg er også helt enig i det du sier om å unngå "meningsforklaringer" osv, eller prøve å tolke hvordan den som sørger har det.

Et enkelt "jeg tenker på deg" eller et ærlig "jeg vet ikke hva jeg skal si" kan ofte være mye bedre enn utsagn som kan fremstå som meningsløse eller opprivende, og også bedre enn spørsmål som kan virke 'grafsende'. Det er ikke alltid og i alle situasjoner man er rede til å svare på spørsmål om hvordan man har det.

Jeg synes det blir noe lettere å møte mennesker i slike situasjoner om jeg på forhånd tar et hurtigoppgjør med min egen trang til å reparere og gjøre slik at alt blir bra igjen. (Fryktelig plumpt skrevet.)

Forsoner jeg meg først med hvor begrenset jeg er og hva jeg ikke kan gjøre, blir det lettere å si og gjøre det jeg faktisk kan.

Ofte når man roter slikt til, er det fordi man forsøker å gjøre det umulige. Da er det fort gjort å si noe som får en helt annen effekt enn det man ønsket.

mvh

[Gjest prust]

Jeg lærte her på DOL at kondolerer betyr noe sånt som "er med deg i smerten" (con dolores) - og da jeg forstod det, begynte jeg å like ordet - og jeg synes det dekker mye av det som kan sies i forbindelse med et dødsfall.

Ettersom hvor nært du står denne personen, kan du jo si noe mer når du treffer henne, eller evt gi henne en klem, dersom det kjennes naturlig.

Ei venninne av meg mistet sitt lille barn for tre år siden. Det var mannen hennes som ringte og fortalte det fordi hun ikke orket først - men etter noen dager ringte hun selv. Husker ikke hva jeg sa da - men de var ganske åpene om det da. Jeg har ringt henne på dødsdagen for barnet de tre årene, og det har hun satt pris på.

[PieLill]

Du kan også sende et kort eller et brev.

Det behøver ikke så så veldig mye eller være så velformulert. At du viser at du bryr deg er det som teller.

Noen har fortalt meg om folk som laget middagsmåltider for dem. Eller gav annen praktisk hjelp. Og hvor mye dette varmet.

Slike situasjoner medfører ofte slitasje på økonomien i en periode da man har minst overskudd til å tenke på slikt. Å gi litt penger uten å gjøre noe vesen av det kan være til hjelp.

I noen kulturer er det tradisjon for at man gir penger til de etterlatte ved dødsfall. Jeg synes det er en flott skikk.

mvh

[Gjest Kayia]

Jeg synes det blir noe lettere å møte mennesker i slike situasjoner om jeg på forhånd tar et hurtigoppgjør med min egen trang til å reparere og gjøre slik at alt blir bra igjen. (Fryktelig plumpt skrevet.)

Forsoner jeg meg først med hvor begrenset jeg er og hva jeg ikke kan gjøre, blir det lettere å si og gjøre det jeg faktisk kan.

Ofte når man roter slikt til, er det fordi man forsøker å gjøre det umulige. Da er det fort gjort å si noe som får en helt annen effekt enn det man ønsket.

mvh

Jeg mistet nettopp min far, og det er utrolig hvor godt en blomsterbukett med påskriften "Klem" gjorde. Fra mer perifere var det godt å lese både "Tenker på dere" og en mer personlig variant "Vi kommer til å savne NN".

Jeg hører og skjønner det dere sier om "Kondoler" i denne tråden, men min erfaring er at kondolerer føles fint muntlig, men upersonlig - og kanskje kjølig/ fremmed? - skriftlig.