hva sier en til noen som har mistet sine barn?

[PieLill]

Jeg mistet nettopp min far, og det er utrolig hvor godt en blomsterbukett med påskriften "Klem" gjorde. Fra mer perifere var det godt å lese både "Tenker på dere" og en mer personlig variant "Vi kommer til å savne NN".

Jeg hører og skjønner det dere sier om "Kondoler" i denne tråden, men min erfaring er at kondolerer føles fint muntlig, men upersonlig - og kanskje kjølig/ fremmed? - skriftlig.

Jeg kan se ditt poeng med et 'nakent' kondolerer skriftlig.

Kommer det fra noen man har et perifert og formelt forhold til, kan det være greit.

mvh

[Elis31]

hvorfor ikke bare spørre "Hvordan har du det?" eller hvordan har du hatt det?... da viser du at du bryr deg om ho som er igjen...

Jeg har gått i terapi en periode pga noe gammelt grums, og min terapeut brukte disse spørsmålene i starten av hver samtale.

Og jeg synes det er et mye bedre spørsmål enn feks "hvordan går det?".. Det spørsmålet innbyr nemlig til å svare, "bra/greit" enten det er sant eller ikke.

Det første spørsmålet er mer personlig...

Jeg synes kanskje perifiere skal være forsiktig med å spørre om det.

[Elis31]

Må bare få si at ordet kondolerer ikke er upersonlig i det hele tatt. Hva skulle man ellers si? Når jeg har mistet noen, så syns jeg det er helt ok når folk kondolerer. Man vet hva det gjelder og man kan legge hva man vil i det forøvrig.

Ellers trenger man vel ikke si så mye. Man kan uansett ikke si noe som gjør ting bedre. Og man trenger ikke være redd for å si noe som ripper opp i noe, for det at man har mistet noen, er det eneste man tenker på.

Nå ble det flere svar i ett, det vaar egentlig ikke meningen.

''Må bare få si at ordet kondolerer ikke er upersonlig i det hele tatt. Hva skulle man ellers si? Når jeg har mistet noen, så syns jeg det er helt ok når folk kondolerer. Man vet hva det gjelder og man kan legge hva man vil i det forøvrig.''

Helt enig.

[ekte nick]

Jeg vil bare si, uifra innleggene lenger ned her, at jeg tror at grunnen til at mange feiloppfatter orden Kondolerer, er at man ikke er så vant til ordet. Ordet Gratulerer vokser vi opp med fra de første bursdagskortene i 3-års alderen, men ordet Kondolerer hører man ofte ikke før man er voksen.

For oss som er godt voksne er Kondolerer et ord vi (dessverre) har både hørt og brukt endel ganger, og opplever derfor dette som et dekkende ord og si.

Jeg sier selvsagt mer enn Kondolerer også, hvis det er tid for det og det er noen jeg kjenner bedre.

Ellers vil jeg understreke det en annen skriver lenger ned her også: ALDRI kom med fraser som at "Det var nok en mening med det...." eller "Det var da enda godt at...."

Slikt kan være vanvittig sårende.

[songbirdy]

Jeg tror nok at de fleste sørgende synes det er verst å se andre krysse gata for å unngå å si noe (dumt). Hvis de selv ikke ønsker kontakt så er det lettere for dem å finne en utvei, enn om jeg gjør det.

" jeg må virkelig kondolere ", det virker bare kaldt og upersonlig, noe en sier fordi det er obligatorisk å si det.

Ja, det med å gå over gata er jo helt merkelig! Jeg tenkte ikke at man skulle unngå den sørgende, bare at man ikke _hver_ gang man møtes må dvele ved det vonde. Det er godt å få noen pusterom innimellom....

[Dorthe]

Jeg synes det var helt greit med kondolerer av folk jeg ikke kjente så godt da moren og faren min døde. Hvis folk sa noe mer så begynte jeg å storgråte og det var ikke like passende alle steder.

[Gjest Kayia]

Jeg kan se ditt poeng med et 'nakent' kondolerer skriftlig.

Kommer det fra noen man har et perifert og formelt forhold til, kan det være greit.

mvh

Det er jeg enig i. Fra tidligere kollegaer (som jeg ikke kjenner) syns jeg likevel "Vi kommer til å savne NN" var veldig fin. Den er ikke personlig rettet mot meg, men de fikk liksom sagt noe fint om pappa gjennom det syns jeg.

[Spenol(1)]

Jeg mistet nettopp min far, og det er utrolig hvor godt en blomsterbukett med påskriften "Klem" gjorde. Fra mer perifere var det godt å lese både "Tenker på dere" og en mer personlig variant "Vi kommer til å savne NN".

Jeg hører og skjønner det dere sier om "Kondoler" i denne tråden, men min erfaring er at kondolerer føles fint muntlig, men upersonlig - og kanskje kjølig/ fremmed? - skriftlig.

Jeg får en følelse av at ordet "kondolerer" passer best hvor det er en eldre person som har blitt borte, og det var naturens gang. For meg blir kondolerer et slags høflighetsutsag som ikke innbyr til noen nærmere prat.

Men det føles bare helt feil og meningsløst å skulle komme bort til henne og kondolere over tapene hennes. Jeg føler dog at det blir helt teit uansett hva jeg sier,

At noen mister sine to barn med få års mellomrom er jo også en så meningsløs greie at vi ikke har et godt ord for det i språket.

Er man da igjen barnløs?

[Spenol(1)]

Jeg hater det ordet, "kondolerer". Syns det er veldig upersonlig og kanskje litt kaldt?

Jeg ville nok sagt noe sånt som: Jeg er så lei meg for det som har skjedd. Kan ikke sette meg inn i sorgen du må føle, men du skal vite at jeg (har tenkt) tenker mye på deg.

Når det er sagt, så holder det nok med den gangen. Noen ganger kan det kanskje være litt ok å få lov å gå ut av huset uten å bli minnet på det som har skjedd ved at alle en møter skal høre hvordan det går eller komme med sine kondolanser, eller minnes den avdøde.... Det svirrer nok rundt konstant uansett da, men det kan kanskje bli litt mye noen ganger?

Uff, stakkars stakkars dame...

'' Uff, stakkars stakkars dame... :(''

Det er når sånt skjer at jeg stiller meg mange ekstensielle spørsmål. Jeg lurer blant annet på hvorfor noen får mere sorger og tap enn andre,eller om det til syvende og sist er likt fordelt i et komplisert regnestykke.

Jeg føler meg bare maktesløst når jeg tenker på dette. Det er så uforståelig hele greia

[Gjest Kayia]

Jeg får en følelse av at ordet "kondolerer" passer best hvor det er en eldre person som har blitt borte, og det var naturens gang. For meg blir kondolerer et slags høflighetsutsag som ikke innbyr til noen nærmere prat.

Men det føles bare helt feil og meningsløst å skulle komme bort til henne og kondolere over tapene hennes. Jeg føler dog at det blir helt teit uansett hva jeg sier,

At noen mister sine to barn med få års mellomrom er jo også en så meningsløs greie at vi ikke har et godt ord for det i språket.

Er man da igjen barnløs?

Hjelpe meg - jeg blir egentlig ordløs. Jeg skjønner hva du mener - hva i all verden kan man egentlig si i en slik situasjon Kjenner du henne godt nok til å gi henne en klem?

[PieLill]

Jeg tror nok at de fleste sørgende synes det er verst å se andre krysse gata for å unngå å si noe (dumt). Hvis de selv ikke ønsker kontakt så er det lettere for dem å finne en utvei, enn om jeg gjør det.

" jeg må virkelig kondolere ", det virker bare kaldt og upersonlig, noe en sier fordi det er obligatorisk å si det.

" jeg må virkelig kondolere ", det virker bare kaldt og upersonlig, noe en sier fordi det er obligatorisk å si det.

Noen mndr. etter at min første mann døde var jeg på besøk hos noen venner. Mens vi satt og spiste kom husets tolvåring hjem. Jeg hadde ikke truffet henne siden dødsfallet.

Hun gikk sprorens streks bort til meg, tok meg i hånden, så meg rett i øynene og sa 'Kondolerer.' Jeg kan love at det ikke fantes noe som helst kaldt og upersonlig med dette, noe hun sa fordi det er obligatorisk å si det.

I min statistikk teller framgangsmåte og holdning langt mer enn de nøyaktige ordene. Selv når ordene blir helt tullete, kan det være stort rom for å tolke dem som uttrykk for omtanke, medfølelse og omsorg.

mvh

[Spenol(1)]

" jeg må virkelig kondolere ", det virker bare kaldt og upersonlig, noe en sier fordi det er obligatorisk å si det.

Noen mndr. etter at min første mann døde var jeg på besøk hos noen venner. Mens vi satt og spiste kom husets tolvåring hjem. Jeg hadde ikke truffet henne siden dødsfallet.

Hun gikk sprorens streks bort til meg, tok meg i hånden, så meg rett i øynene og sa 'Kondolerer.' Jeg kan love at det ikke fantes noe som helst kaldt og upersonlig med dette, noe hun sa fordi det er obligatorisk å si det.

I min statistikk teller framgangsmåte og holdning langt mer enn de nøyaktige ordene. Selv når ordene blir helt tullete, kan det være stort rom for å tolke dem som uttrykk for omtanke, medfølelse og omsorg.

mvh

Er det noen forskjell på uttrykksformen når og hvor en treffer de sørgende? Jeg ville syntes det hadde vært lettere å uttrykke min medfølelse hvis det var på hennes arena, eller i en middag hvor en hadde lengre tid til å prate.

Jeg synes det blir vanskeligere om jeg skulle treffe på denne personen på t-banen eller i butikken. Da bør en formulere seg kort, og det er vel da det blir mest kluss i kommunikasjonen også.

[PieLill]

Jeg får en følelse av at ordet "kondolerer" passer best hvor det er en eldre person som har blitt borte, og det var naturens gang. For meg blir kondolerer et slags høflighetsutsag som ikke innbyr til noen nærmere prat.

Men det føles bare helt feil og meningsløst å skulle komme bort til henne og kondolere over tapene hennes. Jeg føler dog at det blir helt teit uansett hva jeg sier,

At noen mister sine to barn med få års mellomrom er jo også en så meningsløs greie at vi ikke har et godt ord for det i språket.

Er man da igjen barnløs?

''For meg blir kondolerer et slags høflighetsutsag som ikke innbyr til noen nærmere prat.''

Du kan også se det som et jeg-bryr-meg-og-føler-med-deg-utsagn, som ikke _forplikter_ til videre samtale om temaet om den som sørger ikke ønsker det. Men er du ikke komfortabel med ordet kondolerer, er det sikkert best å si noe annet.

''Men det føles bare helt feil og meningsløst å skulle komme bort til henne og kondolere over tapene hennes. Jeg føler dog at det blir helt teit uansett hva jeg sier, At noen mister sine to barn med få års mellomrom er jo også en så meningsløs greie at vi ikke har et godt ord for det i språket.''

Du har helt rett. Det finnes ikke dekkende ord for noe slikt. Hvor inderlig jeg hadde ønsket at de fantes. Helst de ordene som gjorde alt bra. Det er det jeg ønsker i slike møter. Fjerne problemet. Ta bort alt som er vondt.

Men selv om vi ikke kan gjøre det vi mest ønsker, betyr ikke det at det vi kan gjøre blir meningsløst. Våg å tro på at ditt uttrykk for medfølelse og omsorg betyr noe. Ingen er som de menneskene som orker å stå sammen med deg i smerten, til tross for at de ikke kan gjøre noe med det.

Min erfaring er at selv om man kan føle at man har gjort 'ingen ting', kan det der og da være livredderen.

Ikke fortell denne moren hvor meningsløst du synes dette er. Si heller ikke noe om hvor håpløst og urettferdig du opplever det. Overlat til henne å definere situasjonen om hun ønsker.

Si at du ikke har ord. At du bryr deg. Spør om det er noe du kan gjøre. Praktisk og/eller økonomisk hjelp gitt i det stille, kan bety uendelig mye.

Ha i bakhodet at ingen orker å være i sørgemodus 24/7 over lengre tid. Tillat henne å være opptatt av andre ting, å være glad om det er det hun ønsker.

mvh

[PieLill]

Er det noen forskjell på uttrykksformen når og hvor en treffer de sørgende? Jeg ville syntes det hadde vært lettere å uttrykke min medfølelse hvis det var på hennes arena, eller i en middag hvor en hadde lengre tid til å prate.

Jeg synes det blir vanskeligere om jeg skulle treffe på denne personen på t-banen eller i butikken. Da bør en formulere seg kort, og det er vel da det blir mest kluss i kommunikasjonen også.

''Er det noen forskjell på uttrykksformen når og hvor en treffer de sørgende? Jeg ville syntes det hadde vært lettere å uttrykke min medfølelse hvis det var på hennes arena, eller i en middag hvor en hadde lengre tid til å prate.''

Tenk deg at du treffer denne moren første gang 10 uker etter dødsfallet. Hun vil da sannsynligvis være ute av den første intense 24/7 sjokk- og sørgeperioden. Hos deg velter alle tankene og følelsene du fikk første gang du hørte om dette fram. Dere er rett og slett i ulik fase.

Satt på spissen: Du er opptatt av det forferdelige som skjedde. Hun ønsker for øyeblikket å kose seg med god mat og hyggelig selskap. Hun ønsker å holde sorgen på avstand akkurat nå. Da er enkle ord som viser at man vet og bryr seg, men som ikke forplikter til videre samtale om temaet det beste.

''Jeg synes det blir vanskeligere om jeg skulle treffe på denne personen på t-banen eller i butikken. Da bør en formulere seg kort, og det er vel da det blir mest kluss i kommunikasjonen også.''

Min erfaring er at jo mer man sier, jo større er sjansen for å si noe feil. Ord kan ikke reparere dette. Men ord kan uttrykke at man bryr seg.

Å være lyttende kan nesten aldri bli galt.

Det er ikke alltid man orker å ta et dypdykk i tragedien, unnskyld den flåsete måten å si det på. Så når du treffer henne kan det være greit å ikke ha sterke forventninger til hvilken respons du vil få. Den avhenger veldig mye av hvor hun for øyeblikke er i følelsene .

mvh

[Spenol(1)]

''For meg blir kondolerer et slags høflighetsutsag som ikke innbyr til noen nærmere prat.''

Du kan også se det som et jeg-bryr-meg-og-føler-med-deg-utsagn, som ikke _forplikter_ til videre samtale om temaet om den som sørger ikke ønsker det. Men er du ikke komfortabel med ordet kondolerer, er det sikkert best å si noe annet.

''Men det føles bare helt feil og meningsløst å skulle komme bort til henne og kondolere over tapene hennes. Jeg føler dog at det blir helt teit uansett hva jeg sier, At noen mister sine to barn med få års mellomrom er jo også en så meningsløs greie at vi ikke har et godt ord for det i språket.''

Du har helt rett. Det finnes ikke dekkende ord for noe slikt. Hvor inderlig jeg hadde ønsket at de fantes. Helst de ordene som gjorde alt bra. Det er det jeg ønsker i slike møter. Fjerne problemet. Ta bort alt som er vondt.

Men selv om vi ikke kan gjøre det vi mest ønsker, betyr ikke det at det vi kan gjøre blir meningsløst. Våg å tro på at ditt uttrykk for medfølelse og omsorg betyr noe. Ingen er som de menneskene som orker å stå sammen med deg i smerten, til tross for at de ikke kan gjøre noe med det.

Min erfaring er at selv om man kan føle at man har gjort 'ingen ting', kan det der og da være livredderen.

Ikke fortell denne moren hvor meningsløst du synes dette er. Si heller ikke noe om hvor håpløst og urettferdig du opplever det. Overlat til henne å definere situasjonen om hun ønsker.

Si at du ikke har ord. At du bryr deg. Spør om det er noe du kan gjøre. Praktisk og/eller økonomisk hjelp gitt i det stille, kan bety uendelig mye.

Ha i bakhodet at ingen orker å være i sørgemodus 24/7 over lengre tid. Tillat henne å være opptatt av andre ting, å være glad om det er det hun ønsker.

mvh

'' Ha i bakhodet at ingen orker å være i sørgemodus 24/7 over lengre tid. Tillat henne å være opptatt av andre ting, å være glad om det er det hun ønsker.''

Jeg lurer på hvor lang tid en slik sørgemodus tar. Det blir jo én sorg to ganger kan du si. De har jo såvidt kommet igang med livene etter den første sorgen, og så kommer sorg nummer to.

Jeg håper det bare er grums fra min egen fortid som gjør at jeg kjenner denne forvilelsen så sterkt. Noen skjebner bare spikrer seg fast, og blir der.

[PieLill]

'' Ha i bakhodet at ingen orker å være i sørgemodus 24/7 over lengre tid. Tillat henne å være opptatt av andre ting, å være glad om det er det hun ønsker.''

Jeg lurer på hvor lang tid en slik sørgemodus tar. Det blir jo én sorg to ganger kan du si. De har jo såvidt kommet igang med livene etter den første sorgen, og så kommer sorg nummer to.

Jeg håper det bare er grums fra min egen fortid som gjør at jeg kjenner denne forvilelsen så sterkt. Noen skjebner bare spikrer seg fast, og blir der.

''Jeg lurer på hvor lang tid en slik sørgemodus tar. Det blir jo én sorg to ganger kan du si. De har jo såvidt kommet igang med livene etter den første sorgen, og så kommer sorg nummer to.''

Sorg går etter hvert i bølger. Man kan være i oppløsning klokken 11 og spise hyggelig middag klokka fire. Er man på en bølgetopp, ønsker man kanskje ikke å bli dratt ned fra den, men nyte den så lenge det varer. Unskyld enda en flåsete formulering. Var den beste jeg kom på.

''Jeg håper det bare er grums fra min egen fortid som gjør at jeg kjenner denne forvilelsen så sterkt. Noen skjebner bare spikrer seg fast, og blir der.''

Først og fremst er det en god evne til omtanke, innlevelse og omsorg. Så kan det forsterkes av dine erfaringer.

Det koster å møte mennesker som har lidd et slikt tap. Det koster å møte en slik sorg. Det koster å møte andres smerte uten og kunne fjerne den.

Og ikke minst koster det å møte sin egen sårbarhet.

Jeg husker ikke så mye av hva folk sa til meg da min første mann døde. Noen viktige og gode ting har brent seg fast. Det samme har enkelte kjærneidiotiske utsagn gjort. Men selv disse var godt ment.

Først og fremst husker jeg at mange viste at de brydde seg, at de var der for meg. De eksakte ordene var ikke så viktige.

****

Glemte forresten å si: Å komme med masse råd til den som sørger, fugerer som regel dårlig.

mvh

[Spenol(1)]

''Jeg lurer på hvor lang tid en slik sørgemodus tar. Det blir jo én sorg to ganger kan du si. De har jo såvidt kommet igang med livene etter den første sorgen, og så kommer sorg nummer to.''

Sorg går etter hvert i bølger. Man kan være i oppløsning klokken 11 og spise hyggelig middag klokka fire. Er man på en bølgetopp, ønsker man kanskje ikke å bli dratt ned fra den, men nyte den så lenge det varer. Unskyld enda en flåsete formulering. Var den beste jeg kom på.

''Jeg håper det bare er grums fra min egen fortid som gjør at jeg kjenner denne forvilelsen så sterkt. Noen skjebner bare spikrer seg fast, og blir der.''

Først og fremst er det en god evne til omtanke, innlevelse og omsorg. Så kan det forsterkes av dine erfaringer.

Det koster å møte mennesker som har lidd et slikt tap. Det koster å møte en slik sorg. Det koster å møte andres smerte uten og kunne fjerne den.

Og ikke minst koster det å møte sin egen sårbarhet.

Jeg husker ikke så mye av hva folk sa til meg da min første mann døde. Noen viktige og gode ting har brent seg fast. Det samme har enkelte kjærneidiotiske utsagn gjort. Men selv disse var godt ment.

Først og fremst husker jeg at mange viste at de brydde seg, at de var der for meg. De eksakte ordene var ikke så viktige.

****

Glemte forresten å si: Å komme med masse råd til den som sørger, fugerer som regel dårlig.

mvh

Det er en utfordring å møte sårbare mennesker. Det er veldig mye en kan si feil, eller kan oppfattes feil. Og det er mye en angrer på å ha sagt i ettertid

Jeg tror man må ta ting positivt og tenke at de menneskene som tok kontakt selv om de sa noe feil brydde seg nok til å forsøke. De ønsket nok ikke å fremstå som store filosofer men ville bare vise medfølelse. Det er nok verre å oppleve at folk ikke tok kontakt.

Tante og onkel mistet en unge for over tjue år siden. Den dag i dag husker de fremdeles hvem som sendte kort, og hvem som ikke tok kontakt med dem. Min onkel som bare hadde jobbet i fem måneder i et konsørn fikk kondolanse fra jobben. Min tante som hadde jobbet fem år på samme sted fikk ikke noe. Så sånt husker man !

[PieLill]

Det er en utfordring å møte sårbare mennesker. Det er veldig mye en kan si feil, eller kan oppfattes feil. Og det er mye en angrer på å ha sagt i ettertid

Jeg tror man må ta ting positivt og tenke at de menneskene som tok kontakt selv om de sa noe feil brydde seg nok til å forsøke. De ønsket nok ikke å fremstå som store filosofer men ville bare vise medfølelse. Det er nok verre å oppleve at folk ikke tok kontakt.

Tante og onkel mistet en unge for over tjue år siden. Den dag i dag husker de fremdeles hvem som sendte kort, og hvem som ikke tok kontakt med dem. Min onkel som bare hadde jobbet i fem måneder i et konsørn fikk kondolanse fra jobben. Min tante som hadde jobbet fem år på samme sted fikk ikke noe. Så sånt husker man !

''Jeg tror man må ta ting positivt og tenke at de menneskene som tok kontakt selv om de sa noe feil brydde seg nok til å forsøke. De ønsket nok ikke å fremstå som store filosofer men ville bare vise medfølelse. Det er nok verre å oppleve at folk ikke tok kontakt.''

Enig.

mvh

[Spenol(1)]

Du kan også sende et kort eller et brev.

Det behøver ikke så så veldig mye eller være så velformulert. At du viser at du bryr deg er det som teller.

Noen har fortalt meg om folk som laget middagsmåltider for dem. Eller gav annen praktisk hjelp. Og hvor mye dette varmet.

Slike situasjoner medfører ofte slitasje på økonomien i en periode da man har minst overskudd til å tenke på slikt. Å gi litt penger uten å gjøre noe vesen av det kan være til hjelp.

I noen kulturer er det tradisjon for at man gir penger til de etterlatte ved dødsfall. Jeg synes det er en flott skikk.

mvh

Jeg husker noen slektninger som hadde en datter som var døden nær etter en ulykke. Siden ulykken skjedde langt fra hjemmet så var det nødt til å innlosjere seg på et hotell i mellomtiden.

Da de var på sykehuset og ikke ante om hun kom til å dø foran øynene foran dem så hadde studepikene på hotellet vasket alt skittentøyet deres. Midt oppe i det hele så var dette en gest de satt utrolig stor pris på .Å vaske skittentøy er ikke akkurat noe en prioriteter i en slik situasjon. Så det viste jo også at en ikke trenger å si så mye,slike gester kan være vel så bra

[PieLill]

Jeg husker noen slektninger som hadde en datter som var døden nær etter en ulykke. Siden ulykken skjedde langt fra hjemmet så var det nødt til å innlosjere seg på et hotell i mellomtiden.

Da de var på sykehuset og ikke ante om hun kom til å dø foran øynene foran dem så hadde studepikene på hotellet vasket alt skittentøyet deres. Midt oppe i det hele så var dette en gest de satt utrolig stor pris på .Å vaske skittentøy er ikke akkurat noe en prioriteter i en slik situasjon. Så det viste jo også at en ikke trenger å si så mye,slike gester kan være vel så bra

Vakkert og urforglemmelig.

mvh