hva sier en til noen som har mistet sine barn?

[songbirdy]

'' Uff, stakkars stakkars dame... :(''

Det er når sånt skjer at jeg stiller meg mange ekstensielle spørsmål. Jeg lurer blant annet på hvorfor noen får mere sorger og tap enn andre,eller om det til syvende og sist er likt fordelt i et komplisert regnestykke.

Jeg føler meg bare maktesløst når jeg tenker på dette. Det er så uforståelig hele greia

Jeg vet ikke, men har intrykk av at noen har mer (ekstreme) opplevelser av sorg og triste hendelser i livet sitt enn andre. Noen surfer gjennom livet uten å miste noen før de blir gamle. Andre møter motgang på arbeidsfronten, helsemessig eller ved ulykker.

Jeg har alltid klart meg nogenlunde, og "landet på beina" gjennom mange til dels krevende utfordringer i livet.

Samboer har alltid vært en ulykkesfugl på alle områder i livet, og som nå dessverre har fått svært dårlig helse med trist utgang...

Det siste er nok grunnen til at jeg svarte som jeg gjorde, da jeg ofte føler at jeg blir litt "overdynget" med andres medfølelse og omsorg når jeg møter dem på butikken og de lurer på hvordan det går, og "det er såå trist", "tenk, unge mannen!", "det er så urettferdig" osv. Det værste er kanskje "hva sier legene, har de sagt noe om hvor lenge han har igjen?". Det svirrer rundt i hodet og sitter som en stor klump i magen og halsen hele døgnet. Tårene sitter løst. Da blir det veldig belastende å møte folk en er "på hils med" og måtte svare på såpass direkte og private spørsmål. Men jeg skjønner at det er unaturlig å ikke si noe også da! Poenget mitt var kanskje at man trenger ikke spørre/si noe om det HVER gang. For man møter ikke bare den ene personen i løpet av en dag som lurer på hvordan det går...

Sånn sett er jeg faktisk litt uenig med meg selv her da jeg skrev at "kondolerer" er et kaldt ord - ut fra det PieLill skriver om at man kan svare kort og greit "takk". Når den tid kommer. Nå er vi ikke der enda, men...

[songbirdy]

Kondolerer er et veldig godt ord om man ikke har noe og si som man er sikker på blir riktig.

Det viser at man vet om hva som har skjedd og bryr seg uten at den sørgende føler seg forpliktet til å diskutere saken der og da. Kondolerer kan besvares med et enkelt takk om man ikke ønsker å si noe mer.

Det jeg aller mest synes man skal unngå er å forsøke å meningsforklare det som har skjedd. "Du skal se det er en menig med det." Man kan også komme ut på glattisen med utsagn som "Det var da enda godt at..."

Tror også det er best å ikke forsøke å tolke hva andre føler og opplever i en slik situasjon. Bedre å være lyttende.

mvh

''Det viser at man vet om hva som har skjedd og bryr seg uten at den sørgende føler seg forpliktet til å diskutere saken der og da. Kondolerer kan besvares med et enkelt takk om man ikke ønsker å si noe mer.''

Dess mer jeg tenker på det, dess mer syns jeg kanskje dette ordet er litt "avlastende" for en som sørger. Som du sier, man kan enkelt og greit si "takk" og velge å la det bli med det.

I min livssituasjon nå, er samboer svært alvorlig syk med trist utgang. Jeg møter svært mange (også litt perifere personer) som viser omsorg og omtanke - men dette kan bli litt for mye, da en ofte går inn på situasjonen med spørsmål om hvordan det går osv osv.

Det er sjelden jeg føler det riktig å si "det går greit", selv om det kanskje ville stoppe mange spørsmål. For det går jo ikke greit! Ofte kommer det påfølgende spørsmål likevel. Syns det er vanskelig å unngå å snakke om det når folk spør av omsorg (og nysgjerrighet?). Det er utrolig hva folk får seg til å spørre om. "Hvor lenge har han igjen?" F.eks.?? Forståelig men egentlig forferdelig grotesk spørsmål. Det ripper opp i sår som er veldig åpne fra før.

Har du noen forslag til hva man kan si i en slik situasjon? Syns dette er vanskelig jeg...

[PieLill]

''Det viser at man vet om hva som har skjedd og bryr seg uten at den sørgende føler seg forpliktet til å diskutere saken der og da. Kondolerer kan besvares med et enkelt takk om man ikke ønsker å si noe mer.''

Dess mer jeg tenker på det, dess mer syns jeg kanskje dette ordet er litt "avlastende" for en som sørger. Som du sier, man kan enkelt og greit si "takk" og velge å la det bli med det.

I min livssituasjon nå, er samboer svært alvorlig syk med trist utgang. Jeg møter svært mange (også litt perifere personer) som viser omsorg og omtanke - men dette kan bli litt for mye, da en ofte går inn på situasjonen med spørsmål om hvordan det går osv osv.

Det er sjelden jeg føler det riktig å si "det går greit", selv om det kanskje ville stoppe mange spørsmål. For det går jo ikke greit! Ofte kommer det påfølgende spørsmål likevel. Syns det er vanskelig å unngå å snakke om det når folk spør av omsorg (og nysgjerrighet?). Det er utrolig hva folk får seg til å spørre om. "Hvor lenge har han igjen?" F.eks.?? Forståelig men egentlig forferdelig grotesk spørsmål. Det ripper opp i sår som er veldig åpne fra før.

Har du noen forslag til hva man kan si i en slik situasjon? Syns dette er vanskelig jeg...

Leit å høre om din samboer.

Da min første mann døde tror jeg tidvis jeg kunne bli oppfattet som avvisende, likegyldig, kald eller merkverdig fordi jeg ville beskytte meg fra å gå inn i det tunge i utide.

I dag ville jeg kanskje håndtert ting smidigere.

Kanskje du rett og slett kan svare at du setter veldig pris på at de spør og bryr seg, men akkurat nå er det litt for tungt å snakke om. Ikke alle kommer på hvor vanskelig det kan være å stadig måtte svare på slike spørsmål.

Ofte føler man seg veldig usikker på hvordan man skal forholde seg. Derfor tror jeg de fleste setter pris på at de som er midt i stormen er tydelige på hva som er ok eller ikke (i øyeblikket).

mvh

[songbirdy]

Leit å høre om din samboer.

Da min første mann døde tror jeg tidvis jeg kunne bli oppfattet som avvisende, likegyldig, kald eller merkverdig fordi jeg ville beskytte meg fra å gå inn i det tunge i utide.

I dag ville jeg kanskje håndtert ting smidigere.

Kanskje du rett og slett kan svare at du setter veldig pris på at de spør og bryr seg, men akkurat nå er det litt for tungt å snakke om. Ikke alle kommer på hvor vanskelig det kan være å stadig måtte svare på slike spørsmål.

Ofte føler man seg veldig usikker på hvordan man skal forholde seg. Derfor tror jeg de fleste setter pris på at de som er midt i stormen er tydelige på hva som er ok eller ikke (i øyeblikket).

mvh

Uff, trist å høre om din første mann.

''Kanskje du rett og slett kan svare at du setter veldig pris på at de spør og bryr seg, men akkurat nå er det litt for tungt å snakke om. Ikke alle kommer på hvor vanskelig det kan være å stadig måtte svare på slike spørsmål.''

Takk, det er sant. Det er ikke alltid så lett å finne de riktige ordene syns jeg, i situasjonen. Derfor blir det litt vanskelig å svare det man egentlig ønsker: at man ikke vil snakke om det nå.

''Ofte føler man seg veldig usikker på hvordan man skal forholde seg. Derfor tror jeg de fleste setter pris på at de som er midt i stormen er tydelige på hva som er ok eller ikke (i øyeblikket).''

Jeg prøvde meg på julebordet i fjor, da ei som jobber på en annen avdeling prøvde å innlede samtale om samboers sykdom og prognoser.. Hun fikk (litt for) kort og konsis beskjed om at nå hadde jeg fri og ønsket ikke å snakke om dette for nå skulle vi ha det hyggelig.. Hehe, hun fikk litt bakoversveis og jeg fikk dårlig samvittighet. Litt sånn ekkel stillhet etterpå (Det er ikke meg å si fra på en slik måte men det datt bare ut).

Jeg prøvde å forklare meg med at jeg ikke orker å gå inn i det for da blir det bare tårer og snørr, og det var ikke det jeg ønsket å gjøre i en slik anledning (på jobbtur med hotellovernatting og helaften i en annen by, samt utsikter til en del alkohol...). Men det ble uansett litt feil. Hun sa at det var bra jeg sa fra hvordan jeg ønsket det. Har også sagt på jobb at jeg ikke orker alle spørsmålene rundt dette hver gang jeg viser meg, så det tar de hensyn til nå. Vi prater om det når det er naturlig. Ellers dreier HELE tilværelsen seg om dette.

Du gir alltid gjennomtenkte og kloke innspill PieLill, og jeg setter pris på at du tar deg tid til å svare. Tusen takk for råd.

[PieLill]

Uff, trist å høre om din første mann.

''Kanskje du rett og slett kan svare at du setter veldig pris på at de spør og bryr seg, men akkurat nå er det litt for tungt å snakke om. Ikke alle kommer på hvor vanskelig det kan være å stadig måtte svare på slike spørsmål.''

Takk, det er sant. Det er ikke alltid så lett å finne de riktige ordene syns jeg, i situasjonen. Derfor blir det litt vanskelig å svare det man egentlig ønsker: at man ikke vil snakke om det nå.

''Ofte føler man seg veldig usikker på hvordan man skal forholde seg. Derfor tror jeg de fleste setter pris på at de som er midt i stormen er tydelige på hva som er ok eller ikke (i øyeblikket).''

Jeg prøvde meg på julebordet i fjor, da ei som jobber på en annen avdeling prøvde å innlede samtale om samboers sykdom og prognoser.. Hun fikk (litt for) kort og konsis beskjed om at nå hadde jeg fri og ønsket ikke å snakke om dette for nå skulle vi ha det hyggelig.. Hehe, hun fikk litt bakoversveis og jeg fikk dårlig samvittighet. Litt sånn ekkel stillhet etterpå (Det er ikke meg å si fra på en slik måte men det datt bare ut).

Jeg prøvde å forklare meg med at jeg ikke orker å gå inn i det for da blir det bare tårer og snørr, og det var ikke det jeg ønsket å gjøre i en slik anledning (på jobbtur med hotellovernatting og helaften i en annen by, samt utsikter til en del alkohol...). Men det ble uansett litt feil. Hun sa at det var bra jeg sa fra hvordan jeg ønsket det. Har også sagt på jobb at jeg ikke orker alle spørsmålene rundt dette hver gang jeg viser meg, så det tar de hensyn til nå. Vi prater om det når det er naturlig. Ellers dreier HELE tilværelsen seg om dette.

Du gir alltid gjennomtenkte og kloke innspill PieLill, og jeg setter pris på at du tar deg tid til å svare. Tusen takk for råd.

Ikke så rart å få litt bakoversveis om man får beskjed om at man spør for mye eller på feil tidspunkt. Men får man bare tenkt seg litt om, takler man dette og ser fornuften i det.

Og akkurat nå sitter jeg og tenker at jeg burde ha noe godt og omsorgsfullt å si til deg i din situasjon. Men jeg får ikke riktig trykt meg ut.

mvh

[Dorthe]

''Det viser at man vet om hva som har skjedd og bryr seg uten at den sørgende føler seg forpliktet til å diskutere saken der og da. Kondolerer kan besvares med et enkelt takk om man ikke ønsker å si noe mer.''

Dess mer jeg tenker på det, dess mer syns jeg kanskje dette ordet er litt "avlastende" for en som sørger. Som du sier, man kan enkelt og greit si "takk" og velge å la det bli med det.

I min livssituasjon nå, er samboer svært alvorlig syk med trist utgang. Jeg møter svært mange (også litt perifere personer) som viser omsorg og omtanke - men dette kan bli litt for mye, da en ofte går inn på situasjonen med spørsmål om hvordan det går osv osv.

Det er sjelden jeg føler det riktig å si "det går greit", selv om det kanskje ville stoppe mange spørsmål. For det går jo ikke greit! Ofte kommer det påfølgende spørsmål likevel. Syns det er vanskelig å unngå å snakke om det når folk spør av omsorg (og nysgjerrighet?). Det er utrolig hva folk får seg til å spørre om. "Hvor lenge har han igjen?" F.eks.?? Forståelig men egentlig forferdelig grotesk spørsmål. Det ripper opp i sår som er veldig åpne fra før.

Har du noen forslag til hva man kan si i en slik situasjon? Syns dette er vanskelig jeg...

Jeg tror jeg hadde svart at det gikk sånn passe og hvis de spurte mer så hadde jeg sagt at dere tar en dag av gangen.

Utrolig hva fremmede folk kan få seg til å spørre om. Jeg synes folk er utrolig nysgjerrige og det kan være så plagsomt innimellom.

[Spenol(1)]

Jeg vet ikke, men har intrykk av at noen har mer (ekstreme) opplevelser av sorg og triste hendelser i livet sitt enn andre. Noen surfer gjennom livet uten å miste noen før de blir gamle. Andre møter motgang på arbeidsfronten, helsemessig eller ved ulykker.

Jeg har alltid klart meg nogenlunde, og "landet på beina" gjennom mange til dels krevende utfordringer i livet.

Samboer har alltid vært en ulykkesfugl på alle områder i livet, og som nå dessverre har fått svært dårlig helse med trist utgang...

Det siste er nok grunnen til at jeg svarte som jeg gjorde, da jeg ofte føler at jeg blir litt "overdynget" med andres medfølelse og omsorg når jeg møter dem på butikken og de lurer på hvordan det går, og "det er såå trist", "tenk, unge mannen!", "det er så urettferdig" osv. Det værste er kanskje "hva sier legene, har de sagt noe om hvor lenge han har igjen?". Det svirrer rundt i hodet og sitter som en stor klump i magen og halsen hele døgnet. Tårene sitter løst. Da blir det veldig belastende å møte folk en er "på hils med" og måtte svare på såpass direkte og private spørsmål. Men jeg skjønner at det er unaturlig å ikke si noe også da! Poenget mitt var kanskje at man trenger ikke spørre/si noe om det HVER gang. For man møter ikke bare den ene personen i løpet av en dag som lurer på hvordan det går...

Sånn sett er jeg faktisk litt uenig med meg selv her da jeg skrev at "kondolerer" er et kaldt ord - ut fra det PieLill skriver om at man kan svare kort og greit "takk". Når den tid kommer. Nå er vi ikke der enda, men...

'' Poenget mitt var kanskje at man trenger ikke spørre/si noe om det HVER gang. For man møter ikke bare den ene personen i løpet av en dag som lurer på hvordan det går... ;)''

Men hva bør en person si om h*n tilfeldigvis møter denne personen et sted, og de ikke har hyppig kontakt?

Dette er en person jeg kjenner litt i fra før, men som jeg ikke småskravler med. Jeg kjente sønnen hennes også, selv om han ikke var en nær venn av meg.

Om jeg tilfeldigvis skulle se henne et sted, skal jeg si noe, eller skal jeg bare gå rett forbi og håpe at hun ikke ser meg?

[jubalong70]

Om det passer å snakke litt, så kan du i tillegg til kondolansen si noe om at du ikke kan begripe hvor vondt hun har det, men at du tenker på henne.

Siden hun ikke er særlig nær, trenger du ikke si noe mer enn kondolerer, men du kan.

[songbirdy]

Ikke så rart å få litt bakoversveis om man får beskjed om at man spør for mye eller på feil tidspunkt. Men får man bare tenkt seg litt om, takler man dette og ser fornuften i det.

Og akkurat nå sitter jeg og tenker at jeg burde ha noe godt og omsorgsfullt å si til deg i din situasjon. Men jeg får ikke riktig trykt meg ut.

mvh

Takk. Det er i grunnen ikke nødvendig å si så mye. Men takk for omtanken!

[songbirdy]

Jeg tror jeg hadde svart at det gikk sånn passe og hvis de spurte mer så hadde jeg sagt at dere tar en dag av gangen.

Utrolig hva fremmede folk kan få seg til å spørre om. Jeg synes folk er utrolig nysgjerrige og det kan være så plagsomt innimellom.

Takk. Gode alternativ. Jeg har brukt dem noen ganger. Det har nesten føltes som om jeg har lagd meg noen "standardsvar" etterhvert. Jeg har blitt litt flinkere til å sortere ut hva jeg skal si, og har blitt bedre til å si mer overfladiske svar (som egentlig ikke er helt meg).

Fra å være en utrolig åpen og nesten utleverende person, har jeg i løpet av denne prosessen fått behov for å skjerme privatlivet og svare på måter som (for meg) føles flytende og ullent.

Føler de fleste spør for å vise omsorg og faktisk ønsker å vite hvordan det går fordi de tenker på meg/oss, men mange har man jo ikke en så nær relasjon til at man ønsker å utlevere detaljer til. Særlig ikke når sykdommen ikke gjelder meg, men faktisk en de ikke kjenner, eller vet hvem er en gang (annet enn at han er mannen min).....

[songbirdy]

'' Poenget mitt var kanskje at man trenger ikke spørre/si noe om det HVER gang. For man møter ikke bare den ene personen i løpet av en dag som lurer på hvordan det går... ;)''

Men hva bør en person si om h*n tilfeldigvis møter denne personen et sted, og de ikke har hyppig kontakt?

Dette er en person jeg kjenner litt i fra før, men som jeg ikke småskravler med. Jeg kjente sønnen hennes også, selv om han ikke var en nær venn av meg.

Om jeg tilfeldigvis skulle se henne et sted, skal jeg si noe, eller skal jeg bare gå rett forbi og håpe at hun ikke ser meg?

''Men hva bør en person si om h*n tilfeldigvis møter denne personen et sted, og de ikke har hyppig kontakt? Dette er en person jeg kjenner litt i fra før, men som jeg ikke småskravler med. Jeg kjente sønnen hennes også, selv om han ikke var en nær venn av meg.''

Hvis det var første gangen du møtte henne etter dødsfallet, ville jeg tatt kontakt og sagt at jeg var veldig lei meg for det som hadde skjedd, og at jeg hadde tenkt masse på henne. Eller at jeg følte med henne i sorgen. Eller "jeg vil bare at du skal vite at jeg tenker på deg". Jeg ville nok ikke kasta meg over henne og bust ut med mine kondolanser, men jeg ville sett an situasjonen/henne. Uansett ville jeg nok kontaktet henne om hun var nærme nok til det. Hadde ikke løpt avgårde for å nå henne om hun var langt unna, da hadde jeg heller vinket eller noe, sånn at du viste at du hadde sett henne (og heller sagt noe neste gang). En sms hadde sikkert vært varmende å få også. Jeg er nok litt impulsiv av meg sånn sett, og tenker at jeg heller sender en for mye enn en for lite...

Sånne "er det noe jeg kan gjøre for deg må du bare si i fra" - kommer jeg aldri til å ta kontakt med. Jeg spør sjelden om hjelp! Da er det bedre om folk tar kontakt og sier de har tenkt å komme å hjelpe meg med XXX (feks klipper naboen gresset mitt noen ganger).

''Om jeg tilfeldigvis skulle se henne et sted, skal jeg si noe, eller skal jeg bare gå rett forbi og håpe at hun ikke ser meg?''

Nei du skal selvsagt kontakte henne! De som har opplevd tap av sine nærmeste sier at det værste er når folk sniker seg vekk og unngår å ta kontakt. Hvor personlig du kjenner henne, vet jo ikke jeg. Men jeg ville nok heller sagt noe som jeg nevnte over.

[PieLill]

'' Poenget mitt var kanskje at man trenger ikke spørre/si noe om det HVER gang. For man møter ikke bare den ene personen i løpet av en dag som lurer på hvordan det går... ;)''

Men hva bør en person si om h*n tilfeldigvis møter denne personen et sted, og de ikke har hyppig kontakt?

Dette er en person jeg kjenner litt i fra før, men som jeg ikke småskravler med. Jeg kjente sønnen hennes også, selv om han ikke var en nær venn av meg.

Om jeg tilfeldigvis skulle se henne et sted, skal jeg si noe, eller skal jeg bare gå rett forbi og håpe at hun ikke ser meg?

''Om jeg tilfeldigvis skulle se henne et sted, skal jeg si noe, eller skal jeg bare gå rett forbi og håpe at hun ikke ser meg?''

Det er få ting du kan si som kan bli verre enn å gå forbi og håpe hun ikke ser deg. Da måtte du nesten ha pønsket ut noen slemme replikker.

Er det første gang du treffer henne etter dødsfallet er det naturlig å kondolere i en eller annen form. Tilpass ordene til tid og sted.

Møtes dere senere hilser du som du ville gjort før dødsfallet. Kommer dere i snakk er en god åpningsreplikk "Fint og se deg." Det er positivt og inneholder ingen spørsmål som kan bli kompliserte.

Så kan du la den andre styre samtalen. Som avskjed kan du om det er naturlig gi et ekstra håndtrykk eller si noe om at du tenker på henne.

De ferreste ønsker og være en person som alle må bli alvorlige, triste og dystre av å møte. Automatiske festbremser og stemningsdrepere. De fleste vil etter hvert strekkes seg etter å være mer enn sin tragedie både i egne og andres øyne.

mvh