Relasjon til en borderline

[Missimo]

Ang innlegg om borderline kjæreste. Lurer litt på om det er noen her som har erfaringer med å leve sammen med en borderline? Eller være venn med, datter, sønn etc...Hvordan arter det seg?

[Missimo]

Grunnen til at jeg spør er at jeg selv har eupf og er i et samliv. Leste om tråden nedenfor. Hadde en lang diskusjon med samboeren i går kveld og han sa at han ikke kan si et skjevt ord til meg, før jeg reagerer voldsomt. Han kalte meg oppfarende, men sa også at det er ikke typisk meg å være sånn. Er ingen rusmisbruker men i det siste har det blitt litt alkohol og valium (ikke blandet), og jeg tror ikke jeg tåler slikt. Lurer på om jeg blir ustabil av det.

Ber inderlig om hjelp, for jeg er så glad i sambo, og jeg vil ikke gjøre noe feil som gjør at han forlater meg. Jeg tolker det meste som avvsining og jeg tar veldig på vei for små bagateller. Videre kan jeg være veldig sjalu, fordi jeg har så lite selvrespekt at jeg ikke kan tro at jeg er den foretrukne.. Behandlingsapparatet mener jeg kan bli frisk, og psykiatrien har satset mye på meg, og jeg har fått veldig mye hjelp. Det er jeg evig takknemlig for...

Er også veldig unnvikende og sliter med PTSD etter langvarig overgrep som nå er anmeldt til politiet. Lever derfor under et vanvittig press. Den unnvikende biten i meg hater meg selv og tenker at alt er min feil...samtidig som jeg kan bli sint på sambo pga en innbilt avvisning fra hans side....hva skal jeg gjøre? Jeg jobber intenst med disse tinga i terapi, men jeg trenger sårt råd med dere også...please ikke kom med noen dømmende svar, det er det siste jeg trenger..håper bare på konstruktive råd, slik at jeg kan bli lettere å leve med for sambo.

Redsel for avvisning kommer nok av utallige avvisninger av meg som person fra jeg var liten av....men jeg må takle det nå..samboeren min er utrolig snill og sier han er livredd for å miste meg...jeg er også livredd for å miste han, men vi må jo ha det godt sammen! Det er jo meningen...så nå jobber jeg knallhardt med meg selv...det føles som å gå baklengs...håper ikke jeg kommer for sent i mål (((

[Gjest Svarttrost]

Grunnen til at jeg spør er at jeg selv har eupf og er i et samliv. Leste om tråden nedenfor. Hadde en lang diskusjon med samboeren i går kveld og han sa at han ikke kan si et skjevt ord til meg, før jeg reagerer voldsomt. Han kalte meg oppfarende, men sa også at det er ikke typisk meg å være sånn. Er ingen rusmisbruker men i det siste har det blitt litt alkohol og valium (ikke blandet), og jeg tror ikke jeg tåler slikt. Lurer på om jeg blir ustabil av det.

Ber inderlig om hjelp, for jeg er så glad i sambo, og jeg vil ikke gjøre noe feil som gjør at han forlater meg. Jeg tolker det meste som avvsining og jeg tar veldig på vei for små bagateller. Videre kan jeg være veldig sjalu, fordi jeg har så lite selvrespekt at jeg ikke kan tro at jeg er den foretrukne.. Behandlingsapparatet mener jeg kan bli frisk, og psykiatrien har satset mye på meg, og jeg har fått veldig mye hjelp. Det er jeg evig takknemlig for...

Er også veldig unnvikende og sliter med PTSD etter langvarig overgrep som nå er anmeldt til politiet. Lever derfor under et vanvittig press. Den unnvikende biten i meg hater meg selv og tenker at alt er min feil...samtidig som jeg kan bli sint på sambo pga en innbilt avvisning fra hans side....hva skal jeg gjøre? Jeg jobber intenst med disse tinga i terapi, men jeg trenger sårt råd med dere også...please ikke kom med noen dømmende svar, det er det siste jeg trenger..håper bare på konstruktive råd, slik at jeg kan bli lettere å leve med for sambo.

Redsel for avvisning kommer nok av utallige avvisninger av meg som person fra jeg var liten av....men jeg må takle det nå..samboeren min er utrolig snill og sier han er livredd for å miste meg...jeg er også livredd for å miste han, men vi må jo ha det godt sammen! Det er jo meningen...så nå jobber jeg knallhardt med meg selv...det føles som å gå baklengs...håper ikke jeg kommer for sent i mål (((

Jeg kjenner igjen alt du skriver (har også samsvarende diagnoser, selv om ptsd nå er liten), bortsett fra at jeg er så livende redd for å slippe sinnet mitt ut at jeg heller lar det etse inni meg. Noe damp slipper ofte ut, men langt fra alt. Er nok likevel helt umulig å IKKE skjønne at noe foregår i toppen.

Når det er blir for intenst i topplokket mitt prøver jeg å trekke meg unna, vanligvis ved å stikke ut i hagen å finne noe fysisk å holde på med. Da roer det seg etter hvert. Er det møkkavær har jeg "denge-puter-i-madrassen"-varianten. Høres sikkert helt latterlig ut, men det hjelper.

Ellers er mitt generelle råd trening. Jeg har fått ut masse mental dritt på tredemøller og på fjellet. Dessverre ser det ut til at det aldri blir tomt, men hver enkelt dag blir bedre, OG jeg blir i god form

Jeg prøver å fokusere på at dette er MITT problem, som jeg ikke vil skal ramme andre hardere enn høyst nødvendig.

Ønsker deg en masse lykke til, skjønner godt at rettssaken gjør ting vanskelige nå, men prøv så godt du kan å se lengre frem.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Her er det utallige forhold en kunne kommentere. Jeg velger i første om gang å velge ut et av dem.

Følelsesmessig ressonering. Din kjære gjør et eller annet. Du føler f.eks at han avviser deg. Siden du føler det slik, forholder du deg som om dette er riktig/sannheten. Å bli avvist er alvorlig. Du får heftige følelser som følge av dette og i tillegg får du en adferd som om du virkelig hadde blitt avvist. I verste fall vil din utagering føre til at han faktisk avviser deg.

Endringen må skje på at du prøver å forholde deg til det han faktisk sier og gjør - ikke til dine fortolkninger av det eller til de følelser det skaper i deg.

I enhver relasjon er det ok å få reaksjoner på det en faktisk har sagt eller gjort. Derimot er utrolig stressende og etterhvert uakseptabelt å få reaksjoner å få negative reaksjoner - ikke på det en har sagt eller gjort, men på det den andre har feilfortolket at en har sagt eller gjort.

[Gjest anbefales ikke nei]

har vært i ett forhold til en dame med denne personlighetsforstyrrelsen, umulig for meg å forholde meg til henne uten å gå på tvers av mine egne prinsipper og leveregler.

Det som jeg har innsett er at jeg har levd i en løgn, sammen med en person som levde og lever fortsatt i en livsløgn.

Så jeg anbefaler ingen å gå inn i ett forhold med viten og vilje dersom man VET at personen er BL. Jo man ER borderline, man HAR det også!

[Gjest gg_g_ggi]

Her er det utallige forhold en kunne kommentere. Jeg velger i første om gang å velge ut et av dem.

Følelsesmessig ressonering. Din kjære gjør et eller annet. Du føler f.eks at han avviser deg. Siden du føler det slik, forholder du deg som om dette er riktig/sannheten. Å bli avvist er alvorlig. Du får heftige følelser som følge av dette og i tillegg får du en adferd som om du virkelig hadde blitt avvist. I verste fall vil din utagering føre til at han faktisk avviser deg.

Endringen må skje på at du prøver å forholde deg til det han faktisk sier og gjør - ikke til dine fortolkninger av det eller til de følelser det skaper i deg.

I enhver relasjon er det ok å få reaksjoner på det en faktisk har sagt eller gjort. Derimot er utrolig stressende og etterhvert uakseptabelt å få reaksjoner å få negative reaksjoner - ikke på det en har sagt eller gjort, men på det den andre har feilfortolket at en har sagt eller gjort.

Er alle med borderline slik?

[Missimo]

Her er det utallige forhold en kunne kommentere. Jeg velger i første om gang å velge ut et av dem.

Følelsesmessig ressonering. Din kjære gjør et eller annet. Du føler f.eks at han avviser deg. Siden du føler det slik, forholder du deg som om dette er riktig/sannheten. Å bli avvist er alvorlig. Du får heftige følelser som følge av dette og i tillegg får du en adferd som om du virkelig hadde blitt avvist. I verste fall vil din utagering føre til at han faktisk avviser deg.

Endringen må skje på at du prøver å forholde deg til det han faktisk sier og gjør - ikke til dine fortolkninger av det eller til de følelser det skaper i deg.

I enhver relasjon er det ok å få reaksjoner på det en faktisk har sagt eller gjort. Derimot er utrolig stressende og etterhvert uakseptabelt å få reaksjoner å få negative reaksjoner - ikke på det en har sagt eller gjort, men på det den andre har feilfortolket at en har sagt eller gjort.

Hei og takk for svar.

Jeg skjønner det du skriver og jobber veldig med å ikke tolke for mye. Kjæresten min er uendelig tålmodig fordi han har en del livserfaringer selv og vet hvordan det er, og kan føles. Men likevel så vil jeg ikke være en belastning for han. Hvis du har flere kommentarer på dette, så ville det bety mye for meg å få dem.

Vh

[XbellaX]

Mennesker som har borderline kan iblant være vanskelig å forholde seg til, dersom innsikten er minimal og ønsket om å bli bedre ikke eksisterer. Jeg merker jeg blir oppgitt når jeg leser hva enkelte skriver om Borderline, er det rart det er en diagnose som er vanskelig å være åpen om.

Jeg har truffet mange mennesker som sliter med denne lidelsen, hver og en har vært ulike, akkurat som vi andre er. Hver og en har også taklet sin borderline ulikt. Noen har rullet og lullet seg rundt i sitt aller mest destruktive, avstår fra alt som heter ansvar for sitt eget liv, og de ønsket å bli der. Andre har søkt seg til steder hvor behandlingsapparatet ser mer enn alt det psyke og jobbet hardt for å fremme det positive, konstruktive og det sunne.

Mennesker med borderline er ingen ensartet gruppe, noe han under her, ved nick “anbefales ikke nei “ åpenbart ikke forstår. At han har truffet en jente som er hardt rammet og heller kanskje føler det langt mer bedagelig å holde på slik hun gjør mot ham, som uten tvil er grunn god nok til å bryte opp, -betyr ikke at slik er alle med en personlighetsforstyrrelse. Det er renspikka sludder.

Når man går ut og sier at mennesker med borderline er slik og sånn, og de vil alltid være slik og sånn, sier det meg mye om vedkommendes menneskesyn. Hvordan blir man kjent med et menneske dersom man allerede før man treffer vedkommende er så forutinntatt. Ikke minst, hvordan hjelper man et menneske, når man I samme slengen fjerner alt håp ved å si at slik vil du alltid være.

Noe av det som kreves i møtet med et et menneske som har borderline er en åpen og direkte dialog. Og det er klart dersom man selv har problemer med å uttrykke seg tydelig er det langt enklere å skylde på at det er“borderlinepersonen” som er vanskelig. Hvilket privilegium å kunne bruke diagnosen slik man finner det belelig.

[Missimo]

Mennesker som har borderline kan iblant være vanskelig å forholde seg til, dersom innsikten er minimal og ønsket om å bli bedre ikke eksisterer. Jeg merker jeg blir oppgitt når jeg leser hva enkelte skriver om Borderline, er det rart det er en diagnose som er vanskelig å være åpen om.

Jeg har truffet mange mennesker som sliter med denne lidelsen, hver og en har vært ulike, akkurat som vi andre er. Hver og en har også taklet sin borderline ulikt. Noen har rullet og lullet seg rundt i sitt aller mest destruktive, avstår fra alt som heter ansvar for sitt eget liv, og de ønsket å bli der. Andre har søkt seg til steder hvor behandlingsapparatet ser mer enn alt det psyke og jobbet hardt for å fremme det positive, konstruktive og det sunne.

Mennesker med borderline er ingen ensartet gruppe, noe han under her, ved nick “anbefales ikke nei “ åpenbart ikke forstår. At han har truffet en jente som er hardt rammet og heller kanskje føler det langt mer bedagelig å holde på slik hun gjør mot ham, som uten tvil er grunn god nok til å bryte opp, -betyr ikke at slik er alle med en personlighetsforstyrrelse. Det er renspikka sludder.

Når man går ut og sier at mennesker med borderline er slik og sånn, og de vil alltid være slik og sånn, sier det meg mye om vedkommendes menneskesyn. Hvordan blir man kjent med et menneske dersom man allerede før man treffer vedkommende er så forutinntatt. Ikke minst, hvordan hjelper man et menneske, når man I samme slengen fjerner alt håp ved å si at slik vil du alltid være.

Noe av det som kreves i møtet med et et menneske som har borderline er en åpen og direkte dialog. Og det er klart dersom man selv har problemer med å uttrykke seg tydelig er det langt enklere å skylde på at det er“borderlinepersonen” som er vanskelig. Hvilket privilegium å kunne bruke diagnosen slik man finner det belelig.

Hei bella. Vi to kjenner hverandre fra før, men du vet ikke hvem jeg er, men om du vil, så kan du få email adressa mi: Den er [email protected]å hvis du vil og har lyst, så skriv meg en mail Er en fra "gamle dager" på dol Mange gode minner fra den gang jeg. Hadde vært fint å høre om du har det bra, etc

Ellers takk for et veldig fint og reflektert innlegg. Man skal ikke skjære alle over en kam nei, men jeg innser til min store skrekk at noe av det stemmer med mitt problembilde. Kjæresten min klager på at noe han sa i går som var ok, neste dag er feil, osv..han har blitt redd for å si noe feil...og jeg føler meg så hjelpesløs opp i dette..som å være i en vrimmel av vonde følelser, tanker og minner fra tidligere..jeg mener jo ikke å være vanskelig, men jeg innser at jeg kan være veldig skiftende. Og det i seg selv er vanskelig å forholde seg til. Følelsene mine er ofte veldig skjøre, og jeg bærer mye redsel for avvisning inni meg, fordi jeg har blitt så mye avvist /misbrukt tidligere,,men det er jo ingen unnskyldning, ting skal ikke gå utover han likevel..

Kan nevne at jeg i tillegg har unnvikende pf, og da vet jeg ikke om bildet blir litt annerledes enn hos de som kun har eupf...men alt er vel så individuelt..jeg kan ta meg i å legge ting over på min kjæreste, men som regel legger jeg alt på meg selv...og føler alt er min skyld,,,jeg er så redd, og det bunner i det..,redselen og fortvilelsen...og nå står jeg for en rettsak, så det også er utfordrende...det er så mange faktorer rundt alt som gjør ting vanskelig..hadde jeg fått tid til å KUN konse om å bli kvitt den diagnosen, så hadde jeg klart det for lenge siden, men pga et misbruk som varte i 10 år med etterfølgende ettervirkninger, så har jeg ikke klart å jobbe meg ut av borderline diagnosen...faktisk hadde jeg borderline før misbruket startet...det var en psykolog som gjorde det...og nå blir det kanskje rettsak...

Uansett så har jeg ikke tenkt å sitte hjelpesløs å se på at forholdet mitt går fyken..kjæresten min sa i sted at han er livredd for å miste meg..jeg er også livredd for å miste han,,,han sier også at han føler en stor trygghet ved å ha meg ved si side...og det gjør meg godt å høre..at jeg kan være NOE for han også!

Jeg blir også oppgitt når "folk" skjærer folk med borderline over en kam...det finnes jo så mange måter å ha borderline på..men når det er sagt så kjenner jeg meg ikke igjen i de mest "ekstreme"..,Jeg synes oppriktig synd på dem som til og med blir satt i bås av hjelpeapparatet.,jeg har en psykiater som har hatt en usvikelig tro på meg i mange, mange år.,og han har hjulpet meg enormt...for noen år tilbake så var jeg døden nær, flere overdoser pga at jeg prøvde å glemme overgrepene og det at jeg måtte holde det hemmelig...jeg trodde ikke på meg selv lenger, jeg trodde at jeg fortjente å bli brukt og utnyttet..,,og nå er saken altså politianmeldt, og psykologen som misbrukte meg har forklart til politiet at det var jeg som lokket han....som hadde ansvaret....som var "vanskelig".,og jeg skal LOVE deg - HAN bruker diagnosen borderline i dag for det den er "verdt"! Så dette er både sårt og vondt. Men vedkommende mistet i allefall autorisasjonen i helsetilsynet..og nå krever jeg erstatning..

Livet mitt har vært veldig langt og vondt, selv om jeg er bare noen og tredve..men jeg NEKTER å la disse såkalte "Oddsene" gå i mot meg!! ikke skal de få ødelegge forholdet mitt, eller den skrale forbindelsen jeg etterhvert har klart å opprettholde til verden. Min psykiater og psykiatrien har gitt meg så uendelig mye, etter årelangt misbruk fra en psykolog, så jeg VET at ikke ALLE fordømmer borderlinere. Men han psykologen som gjorde dette mot meg, bruker altså diagnosen min for det den er verdt.......

[XbellaX]

Hei bella. Vi to kjenner hverandre fra før, men du vet ikke hvem jeg er, men om du vil, så kan du få email adressa mi: Den er [email protected]å hvis du vil og har lyst, så skriv meg en mail Er en fra "gamle dager" på dol Mange gode minner fra den gang jeg. Hadde vært fint å høre om du har det bra, etc

Ellers takk for et veldig fint og reflektert innlegg. Man skal ikke skjære alle over en kam nei, men jeg innser til min store skrekk at noe av det stemmer med mitt problembilde. Kjæresten min klager på at noe han sa i går som var ok, neste dag er feil, osv..han har blitt redd for å si noe feil...og jeg føler meg så hjelpesløs opp i dette..som å være i en vrimmel av vonde følelser, tanker og minner fra tidligere..jeg mener jo ikke å være vanskelig, men jeg innser at jeg kan være veldig skiftende. Og det i seg selv er vanskelig å forholde seg til. Følelsene mine er ofte veldig skjøre, og jeg bærer mye redsel for avvisning inni meg, fordi jeg har blitt så mye avvist /misbrukt tidligere,,men det er jo ingen unnskyldning, ting skal ikke gå utover han likevel..

Kan nevne at jeg i tillegg har unnvikende pf, og da vet jeg ikke om bildet blir litt annerledes enn hos de som kun har eupf...men alt er vel så individuelt..jeg kan ta meg i å legge ting over på min kjæreste, men som regel legger jeg alt på meg selv...og føler alt er min skyld,,,jeg er så redd, og det bunner i det..,redselen og fortvilelsen...og nå står jeg for en rettsak, så det også er utfordrende...det er så mange faktorer rundt alt som gjør ting vanskelig..hadde jeg fått tid til å KUN konse om å bli kvitt den diagnosen, så hadde jeg klart det for lenge siden, men pga et misbruk som varte i 10 år med etterfølgende ettervirkninger, så har jeg ikke klart å jobbe meg ut av borderline diagnosen...faktisk hadde jeg borderline før misbruket startet...det var en psykolog som gjorde det...og nå blir det kanskje rettsak...

Uansett så har jeg ikke tenkt å sitte hjelpesløs å se på at forholdet mitt går fyken..kjæresten min sa i sted at han er livredd for å miste meg..jeg er også livredd for å miste han,,,han sier også at han føler en stor trygghet ved å ha meg ved si side...og det gjør meg godt å høre..at jeg kan være NOE for han også!

Jeg blir også oppgitt når "folk" skjærer folk med borderline over en kam...det finnes jo så mange måter å ha borderline på..men når det er sagt så kjenner jeg meg ikke igjen i de mest "ekstreme"..,Jeg synes oppriktig synd på dem som til og med blir satt i bås av hjelpeapparatet.,jeg har en psykiater som har hatt en usvikelig tro på meg i mange, mange år.,og han har hjulpet meg enormt...for noen år tilbake så var jeg døden nær, flere overdoser pga at jeg prøvde å glemme overgrepene og det at jeg måtte holde det hemmelig...jeg trodde ikke på meg selv lenger, jeg trodde at jeg fortjente å bli brukt og utnyttet..,,og nå er saken altså politianmeldt, og psykologen som misbrukte meg har forklart til politiet at det var jeg som lokket han....som hadde ansvaret....som var "vanskelig".,og jeg skal LOVE deg - HAN bruker diagnosen borderline i dag for det den er "verdt"! Så dette er både sårt og vondt. Men vedkommende mistet i allefall autorisasjonen i helsetilsynet..og nå krever jeg erstatning..

Livet mitt har vært veldig langt og vondt, selv om jeg er bare noen og tredve..men jeg NEKTER å la disse såkalte "Oddsene" gå i mot meg!! ikke skal de få ødelegge forholdet mitt, eller den skrale forbindelsen jeg etterhvert har klart å opprettholde til verden. Min psykiater og psykiatrien har gitt meg så uendelig mye, etter årelangt misbruk fra en psykolog, så jeg VET at ikke ALLE fordømmer borderlinere. Men han psykologen som gjorde dette mot meg, bruker altså diagnosen min for det den er verdt.......

Hei! Jeg vil gjerne høre fra deg men jeg får ikke ut noen mail herfra, kan du sende meg en mail på [email protected] når du får anledning?

[Gjest lurer jeg på]

Mennesker som har borderline kan iblant være vanskelig å forholde seg til, dersom innsikten er minimal og ønsket om å bli bedre ikke eksisterer. Jeg merker jeg blir oppgitt når jeg leser hva enkelte skriver om Borderline, er det rart det er en diagnose som er vanskelig å være åpen om.

Jeg har truffet mange mennesker som sliter med denne lidelsen, hver og en har vært ulike, akkurat som vi andre er. Hver og en har også taklet sin borderline ulikt. Noen har rullet og lullet seg rundt i sitt aller mest destruktive, avstår fra alt som heter ansvar for sitt eget liv, og de ønsket å bli der. Andre har søkt seg til steder hvor behandlingsapparatet ser mer enn alt det psyke og jobbet hardt for å fremme det positive, konstruktive og det sunne.

Mennesker med borderline er ingen ensartet gruppe, noe han under her, ved nick “anbefales ikke nei “ åpenbart ikke forstår. At han har truffet en jente som er hardt rammet og heller kanskje føler det langt mer bedagelig å holde på slik hun gjør mot ham, som uten tvil er grunn god nok til å bryte opp, -betyr ikke at slik er alle med en personlighetsforstyrrelse. Det er renspikka sludder.

Når man går ut og sier at mennesker med borderline er slik og sånn, og de vil alltid være slik og sånn, sier det meg mye om vedkommendes menneskesyn. Hvordan blir man kjent med et menneske dersom man allerede før man treffer vedkommende er så forutinntatt. Ikke minst, hvordan hjelper man et menneske, når man I samme slengen fjerner alt håp ved å si at slik vil du alltid være.

Noe av det som kreves i møtet med et et menneske som har borderline er en åpen og direkte dialog. Og det er klart dersom man selv har problemer med å uttrykke seg tydelig er det langt enklere å skylde på at det er“borderlinepersonen” som er vanskelig. Hvilket privilegium å kunne bruke diagnosen slik man finner det belelig.

Jeg har aldri hørt om borderline. kan man bli en god mor?

[XbellaX]

Jeg har aldri hørt om borderline. kan man bli en god mor?

Søk på nettet om du ønsker å vite litt mer.

Kan man bli en god mor, ja det kan man så absolutt. Men som ved så mange andre lidelser og sykdommer må man være stabil, over lang tid, før man velger å få barn. Det er ren galskap å få barn dersom man har en sykdom eller lidelse som ikke er under kontroll og i full blomstring.

[Gjest lurer jeg på]

Søk på nettet om du ønsker å vite litt mer.

Kan man bli en god mor, ja det kan man så absolutt. Men som ved så mange andre lidelser og sykdommer må man være stabil, over lang tid, før man velger å få barn. Det er ren galskap å få barn dersom man har en sykdom eller lidelse som ikke er under kontroll og i full blomstring.

TAKK for svar.0)

[Missimo]

Hei! Jeg vil gjerne høre fra deg men jeg får ikke ut noen mail herfra, kan du sende meg en mail på [email protected] når du får anledning?

Det skal jeg gjøre :-)

[Gjest fyi]

Mennesker som har borderline kan iblant være vanskelig å forholde seg til, dersom innsikten er minimal og ønsket om å bli bedre ikke eksisterer. Jeg merker jeg blir oppgitt når jeg leser hva enkelte skriver om Borderline, er det rart det er en diagnose som er vanskelig å være åpen om.

Jeg har truffet mange mennesker som sliter med denne lidelsen, hver og en har vært ulike, akkurat som vi andre er. Hver og en har også taklet sin borderline ulikt. Noen har rullet og lullet seg rundt i sitt aller mest destruktive, avstår fra alt som heter ansvar for sitt eget liv, og de ønsket å bli der. Andre har søkt seg til steder hvor behandlingsapparatet ser mer enn alt det psyke og jobbet hardt for å fremme det positive, konstruktive og det sunne.

Mennesker med borderline er ingen ensartet gruppe, noe han under her, ved nick “anbefales ikke nei “ åpenbart ikke forstår. At han har truffet en jente som er hardt rammet og heller kanskje føler det langt mer bedagelig å holde på slik hun gjør mot ham, som uten tvil er grunn god nok til å bryte opp, -betyr ikke at slik er alle med en personlighetsforstyrrelse. Det er renspikka sludder.

Når man går ut og sier at mennesker med borderline er slik og sånn, og de vil alltid være slik og sånn, sier det meg mye om vedkommendes menneskesyn. Hvordan blir man kjent med et menneske dersom man allerede før man treffer vedkommende er så forutinntatt. Ikke minst, hvordan hjelper man et menneske, når man I samme slengen fjerner alt håp ved å si at slik vil du alltid være.

Noe av det som kreves i møtet med et et menneske som har borderline er en åpen og direkte dialog. Og det er klart dersom man selv har problemer med å uttrykke seg tydelig er det langt enklere å skylde på at det er“borderlinepersonen” som er vanskelig. Hvilket privilegium å kunne bruke diagnosen slik man finner det belelig.

Veldig bra innlegg, Bella

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hei og takk for svar.

Jeg skjønner det du skriver og jobber veldig med å ikke tolke for mye. Kjæresten min er uendelig tålmodig fordi han har en del livserfaringer selv og vet hvordan det er, og kan føles. Men likevel så vil jeg ikke være en belastning for han. Hvis du har flere kommentarer på dette, så ville det bety mye for meg å få dem.

Vh

Det er viktig å huske at for andre (inkl kjæresten din) er det din adferd (det du sier og gjør) som teller. Om du kan greie å holde på negative tanker og følelser uten å la dem komme ut av munnen, er det meste vunnet.

[Missimo]

Det er viktig å huske at for andre (inkl kjæresten din) er det din adferd (det du sier og gjør) som teller. Om du kan greie å holde på negative tanker og følelser uten å la dem komme ut av munnen, er det meste vunnet.

Hei igjen

Jeg får jobbe hardt for å ikke la engstelsen ta overhånd. Har faktisk litt tro på den der "fake it until you make it". Har prøvd det litt før, og merker at det kan få meg inn i en positiv trend. Men jeg må nok jobbe hardere med det å ikke la engstelsene mine gå utover han. Takk for gode råd :-)

Vh