Menn og følelser

[Gjest prust]

http://www.dagbladet.no/2011/06/17/kultur/debatt/kronikk/mannsrollen/selvmord/16962859/

Det denne artikkelen omhandler, er viktig å snakke om! Hvorfor er det ikke anerkjent blant menn å snakke om det som er vanskelig? Noen gjør det selvsagt. Hvem har definert det som feminint å snakke om mer dypere ting? Hvorfor er det slik?

[Gjest tøft å være redd]

Jeg tror dette kan henge mye sammen med oppdragelsen å gjøre.

Det er vviktig at vi lærer barn sette ord på sine følelser, uansett om det er hat, sinne, trist, glad, flau, engstelig, redd,, osv.

Når de vet hva ordene betyr så greier de også å plassere følelsene et sted. Samtidig er det viktig å f bort dette at gutter ikke skal være redde. Mange blir deprimerte til slutt av engstelse har jeg inntrykk av. Skammen over å fortelle at man kanskje er redd for noe som andre ikke pleier å være redd for kan være veldig vanskelig å snakke om. Slik angst kan bli bagatellisert og latterliggjort. Jeg tror på større åpenhet i samfunnet om det med frykt og angst og at det ikke er flaut eller skammelig å ha en irrasjonell frykt for et eller annet.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror det klart viktigste er å akseptere at det er slik. Det vil ikke endre seg før vi bytter ut en y med en x.

[Gjest athos]

Dette har nok mye med kultur å gjøre. Vokser man opp på et sted der man som mann lærer å ikke snakke om følelser, er det nok dette som blir resultatet.

Løsningen blir da f.eks alkohol for de som ikke takler "presset".

Menn som faktisk velger å snakke om sine følelser blir jo nærmest gjordt til latter av sine omgivelser.

Jeg er litt usikker på om det blir en endring på dette på en god stund.

[nitty-gritty]

Jeg synes folk generelt forherliger det å "snakke om følelser".