Sint far og bestefar

[Gjest Palettcikliden]

Jeg trenger innspill til hvordan jeg kan snakke med min far på 65 år som de siste årene har blitt stadig mer irritabel og "stygg " med sine omgivelser.

Det går mest utover hans kone/vår mor, men også hans personlige assistent og vi barn og barnebarn. Forrige helg ble han så sint på min bror at hans sønn på 15 år begynte å gråte og de kjørte hjem 30 mil midt på natten.

Han har ved flere anledninger der han ikke har har hatt helt kontroll over situasjonen (f.eks på sykehus, personalet blir livredd han!) blitt så sint at han har sagt de styggeste og mest sårende ting til oss nærmeste og andre i hans nærhet. I de forbindelser har han også sagt at han vil ta sitt eget liv.

Etter krangelen med min bror sluttet han å spise i 3 dager. Han snakket heller ikke med min mor.

I denne problematikken er en sykdom som gjør han totalt hjelpetrengende og han sier at han har smerter (eller uro i kroppen som han også sier), selv om dette ikke i utgangspunktet er en kjent side ved sykdommen. Han har smerteplaster, antidepressiva og drikker vin hver kveld.

Han har de siste årene vært mye plaget meg magen og mageopperert 2 ganger. Lungebetennelser og urinveisbetennelser har det også hvert.

Han har alltid vært en som du ikke peller på nesen og ser nok på seg selv som et selvfølgelig midtpunkt. Han har alltid hatt lett for å virke til å ha en nedlatende holdning overfor andre. F.eks kunne han si; "ikke bry deg om det han sier, han er ikke særlig smart". Eller "stakkars folk".

Han har hatt lederstillinger i yrkeslivet (sluttet for 8 år siden pga sykdommen) og slik jeg har forstått det har han vært godt likt. Jeg synes han har vært en stødig, god far og han ordnet alltid opp for meg. Men jeg sliter også med ting som jeg ser han har vært med å "skape" i meg.

Jeg er vel den personen han har best forhold til nå for tiden og jeg skulle så ønske jeg kunne hjelpe han til å få det bedre og dermed ikke bli så sint. Han psykiatrisk sykepleier, men det er så skrekkelig overfladisk.

Jeg har i mitt innerste tenkt tanken om at dette kan være en form for narsissistisk raseri? Eventuelt hjernesvulst? Er jeg for dramatisk?

Har du NHD noen råd til meg?

Andre?

Blir så glad for innspill.

[Dorthe]

Han sørger. Han sørger over hvordan livet hans har blitt og på alt det han har mistet.

De fleste damer sørger gjerne fort og gæli når de blir syke/funksjonshemmet, mens de fleste menn får det etter noen år og det kan vare lenge kanskje 8-10 år. Det går over, men jeg tror det er lite å gjøre med mens det står på. Det er ikke sikkert han er klar over det engang.

[Gjest Palettcikliden]

Han sørger. Han sørger over hvordan livet hans har blitt og på alt det han har mistet.

De fleste damer sørger gjerne fort og gæli når de blir syke/funksjonshemmet, mens de fleste menn får det etter noen år og det kan vare lenge kanskje 8-10 år. Det går over, men jeg tror det er lite å gjøre med mens det står på. Det er ikke sikkert han er klar over det engang.

Tusen takk for svar.

Jeg vet ikke om jeg tror det er sorg som kommer til uttrykk nå. Sykdommen fikk han for over 30 år siden og har sittet i rullestol de siste 12-14 årene. Det er først de siste årene han er begynt å bli så SYKT sint og ufin.

Men det er klart, sykdommen gir han stadig dårligere fungering, så det kan kanskje være sorg.

Jeg synes uansett at det er en så uverdig måte å avslutte livet når han alltid har forsøkt å være en mann kunne stole på. Man kan jo aldri vite, men jeg tviler på at han er her om fem år. Om det ikke skjer naturlig, så tror jeg han kommer til å avslutte livet selv.

[Dorthe]

Tusen takk for svar.

Jeg vet ikke om jeg tror det er sorg som kommer til uttrykk nå. Sykdommen fikk han for over 30 år siden og har sittet i rullestol de siste 12-14 årene. Det er først de siste årene han er begynt å bli så SYKT sint og ufin.

Men det er klart, sykdommen gir han stadig dårligere fungering, så det kan kanskje være sorg.

Jeg synes uansett at det er en så uverdig måte å avslutte livet når han alltid har forsøkt å være en mann kunne stole på. Man kan jo aldri vite, men jeg tviler på at han er her om fem år. Om det ikke skjer naturlig, så tror jeg han kommer til å avslutte livet selv.

Det er fryktelig mange sinte funksjonshemmede og det er oftest sorg over ting de ikke kan gjøre lenger, Jeg har opplevd det å få dårligere og dårligere funksjon etter å ha vært stabil i 34 år og ingen visste hvorfor og jeg har vært ganske hysterisk over at ingen gidder å finne det ut. De brukte fem år på en utredning for så å fortelle meg at jeg ikke hadde MS, noe jeg visste.

Jeg vet ikke hvordan jeg hadde reagert den dagen jeg ev måtte ha hjelp til å tisse, bæsje og vaske meg. Jeg håper den dagen aldri kommer. Jeg kjenner at jeg får litt lettere noia bare om å lese om faren din. Tenk hvilket stress han har levd under i så mange år.