sosial angst, agorafobi, dødsangst, depresjoner.

[Gjest Lulani]

Hei. jeg vil si at jeg har slitt med sosial angst hele livet, men at jeg ikke forsto det før jeg var ca. 13 år gammel. Da fikk jeg et type angst anfall, og etter det har det bare blitt verre. Det ble mye fravær fra skolen og jeg klarte så vidt å prate med noen om problemet. Jeg visste jo ikke selv hva problemet mitt var sånn ordentlig. Det var det som førte til dødsangt. Jeg trodde jeg hadde svulst på hjernen. Gikk til psykolog, men turte ikke si alt.Det har jeg aldri klart. Da jeg fortalte faren min om at jeg skulle begynne hos psykolog så lo han av meg. Det har han gjort flere ganger. Moren min sier hun forstår, men jeg selv hadde gjort mere for datteren min om jeg hadde forstått at hun har det sånn som jeg har det. 10. klasse ble jeg mobbet pga klesstil. det gikk til et punkt hvor jeg ikke forsto selv at jeg ble mobbet. Endte med at jeg ikke var på skolen det siste halvåret av 10. klasse. Så begynte jeg på vgs. startet bra. Men endte med rundt 50% fravær alle 3 årene. Nå sliter jeg med selvmordstanker hver eneste dag, det går nesten ikke en time uten at tankene er i hodet mitt.. Jeg fikk beskjed fra nav om å gå til lege for å få vite hva jeg burde gjøre angående jobb, men jeg tørr jo ikke å gå til en lege og fortelle om problemene mine, det enner alltid med at jeg knekker totalt sammen. Jeg føler at ingen kan forstå meg, men jeg vet jo hvorfor, fordi jeg ikke klarer å si noe. Om jeg ikke hadde fortalt noen om problemene min hadde ingen sett det, fordi jeg skjuler det utrolig godt med et smil og ler av det meste og er alltid hyggelig. Ikke engang kjæresten min klarer å forstå hvor alvorlig ille jeg har det. For å si det sånn så var jeg i en rideulykke for 5 år siden. Jeg ble kastet i bakken og en hest på ca 500 kg tråkket meg på ryggen , redt over lungene. Jeg vil heller oppleve det 50 ganger enn å ha det så vondt som jeg har det inni meg. Men nå har jeg forstått at jeg må få gjort et eller annet, men jeg aner ikke hvordan jeg skal få hjelp med å klare å jobbe osv. Noen råd til meg?

[Gjest luftslott]

Et råd til deg: siden du syns det er vanskelig å si det du tenker når du er hos legen, så skriv ned på forhånd noe du kan ta med. Du kan godt skrive ut det innlegget du la inn her, det beskriver jo veldig godt hvordan du har det! Bestill en dobbelttime hos legen, og gi legen utskriften idet du kommer inn. Dermed er det verste unnagjort:-)

Håper det ordner seg for deg, du fortjener så mye bedre enn dette:-)

[Avarian]

Hei! Angst er slitsomt, du har min fulle sympati. Tror du bør kontakte fastlegen, og gå igjennom det ubehaget det er. Kan du få noen du kjenner godt og stoler på, til å være med deg første gang? Folk som ler fordi man bruker psykolog mangler rett og slett innsikt. Prøv å ikke tenke på det. Har forstått at det meste skjer via fastlegen så som henvisning til videre behandling, medikamentell behandling, samarbeid med NAV osv. Tror det kan finnes god hjelp for deg til å få det bedre.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Med så alvorlige og langvarige problemer skal det skikkelig behandling til for å komme videre. Jeg anbefaler følgende plan.

1. Skriv ned din sykehistorie. Send denne til fastlegen sammen med timebestilling.

2. Når du kommer til lege, be om å få medisiner av typen SSRI. Be i tillegg om henvisning til innleggelse for angstbehandling.

3. Etter innleggelsen må du være forberedt på 1 års poliklinisk behandling.

[Gjest YotoHama]

Kjære medmenneske med angst. Dette er hjerteskjærende lesning. Det er nesten noe jeg kunne ha skrevet selv. Det som bortimot er like ille som angsten i seg selv, er hele tiden å måtte skjule at man har det vondt. For foreldre, kjæreste og venner. Det som hjalp meg var å starte med fastlegen. Det var å bite tenna sammen og si det akkurat som det er/var. All hjelp starter hos fastlegen, men ikke tro på underverker når du har fått lettet på trykket hos han/henne. En fastlege kan henvise deg videre.

En psykolog jeg gikk til insisterte på at jeg sakte, men sikkert også fortalte kjæresten min om problemene mine. Det gjorde underverker for meg, i forhold til at jeg altid måtte finne på dårlige unskyldninger hvis vi skulle bort i selskap osv. Så foreldrene mine og søsteren min. Alle vet hvordan jeg har det nå, og det i seg selv er en enorm lettelse.

Det sliter en ut å ha det sånn du har nå. Du har ett liv, og tenk så mye du går glipp av hvis du ikke tør prate med helsevesenet som er der for å gi deg hjelp. Det er ikke flaut å ha angst. Det er heller ikke flaut å be om hjelp. Det viser tegn på styrke og mot til forandring. Jeg ønsker deg lykke til, og post gjerne noen ord når du har vært hos fastlegen. For dit må du gå, hvis du ikke vil at livet ditt kun skal leves 50%.

Lykke til, hilsen mann 35.

[Gjest Lulani]

Kjære medmenneske med angst. Dette er hjerteskjærende lesning. Det er nesten noe jeg kunne ha skrevet selv. Det som bortimot er like ille som angsten i seg selv, er hele tiden å måtte skjule at man har det vondt. For foreldre, kjæreste og venner. Det som hjalp meg var å starte med fastlegen. Det var å bite tenna sammen og si det akkurat som det er/var. All hjelp starter hos fastlegen, men ikke tro på underverker når du har fått lettet på trykket hos han/henne. En fastlege kan henvise deg videre.

En psykolog jeg gikk til insisterte på at jeg sakte, men sikkert også fortalte kjæresten min om problemene mine. Det gjorde underverker for meg, i forhold til at jeg altid måtte finne på dårlige unskyldninger hvis vi skulle bort i selskap osv. Så foreldrene mine og søsteren min. Alle vet hvordan jeg har det nå, og det i seg selv er en enorm lettelse.

Det sliter en ut å ha det sånn du har nå. Du har ett liv, og tenk så mye du går glipp av hvis du ikke tør prate med helsevesenet som er der for å gi deg hjelp. Det er ikke flaut å ha angst. Det er heller ikke flaut å be om hjelp. Det viser tegn på styrke og mot til forandring. Jeg ønsker deg lykke til, og post gjerne noen ord når du har vært hos fastlegen. For dit må du gå, hvis du ikke vil at livet ditt kun skal leves 50%.

Lykke til, hilsen mann 35.

Hei, tusen takk for så koselig tilbakemelding.

Det hjelper virkelig mye!

Igår knakk jeg helt sammen og gråt og gråt..

Så idag tok jeg mot til meg og ringte legevakten for å få hjelp med psykolog. Siden jeg ikke har fastlege i denne byen. (har flyttet fra Oslo og hit jeg bor nå)..

De satt opp hjem besøk fra DPS bare få timer etter jeg hadde ringt. Nå skal de hjelpe meg med å få et møte hos nav, og det ser ut som ting blir bedre

Akutt teamet til DPS var forresten helt fantastisk, forståelsesfulle mennesker som virkelig visste hva de drev med!

[Gjest lulani]

Et råd til deg: siden du syns det er vanskelig å si det du tenker når du er hos legen, så skriv ned på forhånd noe du kan ta med. Du kan godt skrive ut det innlegget du la inn her, det beskriver jo veldig godt hvordan du har det! Bestill en dobbelttime hos legen, og gi legen utskriften idet du kommer inn. Dermed er det verste unnagjort:-)

Håper det ordner seg for deg, du fortjener så mye bedre enn dette:-)

tusen takk for at du skrev, jeg begynte faktisk å gråte da jeg leste her.. vet ikke hvordan det funker her, men jeg svarte akkurat en annen.. Om at idag fikk jeg besøk av et akutt team fra DPS, som hjalp meg masse og som skal hjelpe meg hos nav og sette opp møte osv

Jeg ble så glad av all hjelpen de ga meg

[Gjest YotoHana]

Hei, tusen takk for så koselig tilbakemelding.

Det hjelper virkelig mye!

Igår knakk jeg helt sammen og gråt og gråt..

Så idag tok jeg mot til meg og ringte legevakten for å få hjelp med psykolog. Siden jeg ikke har fastlege i denne byen. (har flyttet fra Oslo og hit jeg bor nå)..

De satt opp hjem besøk fra DPS bare få timer etter jeg hadde ringt. Nå skal de hjelpe meg med å få et møte hos nav, og det ser ut som ting blir bedre

Akutt teamet til DPS var forresten helt fantastisk, forståelsesfulle mennesker som virkelig visste hva de drev med!

Lykke til! Jeg heier på deg og din ferd (med de opp og nedturer som vil komme) på vei til et friere og mere tifredstillende liv.