Ensomhet og selvmordstanker

[Glenn09]

Jeg sliter masse om dagen, er BP2 og sliter med selvmordstanker. Jeg har masse lithionit som jeg har spart opp. Jeg bruker det ikke fast lenger da det ikke hadde noen effekt på meg.

Men har også vurdert å skaffe meg dolcontin.

Jeg har fått masse hjelp av psykiateren men jeg føler at jeg aldri kommer noe videre. Sliter med sosial angst, har så og si ikke venner. Ungene mine synes sikkert jeg er en pest og en plage da jeg støtt er sur.

Kona skulle jeg ønske kunne fått seg en ny mann, så hun kunne levd resten av livet sitt uten å bekymre seg for meg.

Jeg er helt ute å kjøre, vet ikke hva jeg skal gjøre.

Vet at unger hvor en av foreldrene har tatt livet av seg har økt risiko for å slite psykisk selv. Men jeg orker ikke dette lenger.

Jeg har vært til så mye undersøkelser. Søvndeprivert EEG, vanlig EEG, ERP, PET-CT, MR osv.

Jeg har ikke fått noe svar på disse prøvene enda, eneste jeg vet er at det var noen avvik på EEG'n så det var derfor de ville at jeg skulle ta den Søvndepriverte EEG'n.

Føler meg ensom og alene hele tiden, at ingen liker meg. Kanskje ikke så rart for jeg liker ikke meg selv engang. Så hvorfor skulle andre like meg....

Jeg har prøvd å tenke positivt og jeg har trent litt i det siste for å gjøre et forsøk. Men alt jeg føler er en tomhet....

Å dytte i meg masse forskjellige legemidler er ikke noe løsning det heller. Jeg gikk opp 40 kg på grunn av disse legemidlene, og jeg har bare klart å få av meg 20 av dem.

Jeg prøver å ligge i sengen til 10-11 tiden så dagen skal gå fortere. Men den går aldri fort nok. Og jeg gruer meg til vinteren alt. Vinteren er et helvete. Det er mørkt kaldt og jeg må lufte hunden 2-3 ganger, gråter ofte helle lufteturen.

Var ikke slik jeg så for meg at livet kom til å bli, jeg ser og tar til meg alt som er trist. Sier noen noe positivt til meg så tar jeg det sjelden til meg, jeg har ikke fortjent noe positivt.

Den sosiale angsten min ødelegger såpass mye for meg at jeg ofte velger å holde meg unna steder. Å prøve bukser på et kjøpesenter er helt pyton da jeg starter å svette som en gal fra ansiktet. ARGH.... jeg hater dette livet..........

De gangene jeg ber så ber jeg om å få en alvorlig sykdom som gjør at jeg dør fort. Dignitas i Sveits vil ikke ha psykiatriske pasienter, det er synd.

Dette ble mye men er så utrolig og fortvilet nå.....

Beklager...

[Gjest smil til livet :o)]

Innlegget ditt berører meg veldig. Du beskriver noe ubeskrivelig vondt veldig treffende.

Vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg kan ikke sitte her å love at det blir bedre. Har likevel et håp om at du kan klare å få det bedre med tiden. Ikke idag eller i morgen, men kanskje blir livet verdt å leve en dag.

Hvor lenge må man forsøke. Legge seg om kvelden med et håp om å ikke våkne. Når har man prøvd lenge nok til at det er lov å gi opp? Alle her vil antagelig reagere på at jeg skriver dette. Det er nok aldri greit. Jeg oppfordrer deg på ingen måte å ta livet ditt, men forstår at livet ofte er så altfor tungt. Det er grenser for hvor mye man klarer, og hvor lenge skal man leve for andre?

Blir du borte vil mange savne deg. En sorg det er fryktelig vanskelig, om i det hele tatt mulig å komme over. Barna dine vil bære med seg dette for alltid.

Kanskje føler du deg som en byrde og at de rundt deg ville hatt det bedre uten deg. Hvis du tenker slik kan jeg med hånden på hjertet si at det ikke stemmer. Det kan være din opplevelse, men ikke sannheten.

Jeg har også undersøkt kriteriene i de ulike landene. Har påført de rundt meg så altfor mye og kan ikke gjøre noe selv. Håpet om den dødelige, uhelbredelige sykdommen er livbøyen.

Du har det fryktelig tungt nå, og et innlegg her har sikkert minimal betydning. Kanskje natten som senker seg kan bli lettere ved å ringe en hjelpetelefon? Prate med et virkelig menneske?

Legger ved en link med oversikt over ulike hjelpetelefoner

https://sites.google.com/site/godpraksis/verktoey/pasientinfo/definisjon-av-informasjon-for-pasienter-og-paaroerende/hjelpetelefoner---krisetelefoner

Håper du klarer å fortelle behandleren din hvor hardt du strever slik at du kan få mer hjelp. Hjelp slik at livet en dag blir verdt å leve.

[Glenn09]

[quote name=smil til livet )' timestamp='1308700825' post='4603042]

Innlegget ditt berører meg veldig. Du beskriver noe ubeskrivelig vondt veldig treffende.

Vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg kan ikke sitte her å love at det blir bedre. Har likevel et håp om at du kan klare å få det bedre med tiden. Ikke idag eller i morgen, men kanskje blir livet verdt å leve en dag.

Hvor lenge må man forsøke. Legge seg om kvelden med et håp om å ikke våkne. Når har man prøvd lenge nok til at det er lov å gi opp? Alle her vil antagelig reagere på at jeg skriver dette. Det er nok aldri greit. Jeg oppfordrer deg på ingen måte å ta livet ditt, men forstår at livet ofte er så altfor tungt. Det er grenser for hvor mye man klarer, og hvor lenge skal man leve for andre?

Blir du borte vil mange savne deg. En sorg det er fryktelig vanskelig, om i det hele tatt mulig å komme over. Barna dine vil bære med seg dette for alltid.

Kanskje føler du deg som en byrde og at de rundt deg ville hatt det bedre uten deg. Hvis du tenker slik kan jeg med hånden på hjertet si at det ikke stemmer. Det kan være din opplevelse, men ikke sannheten.

Jeg har også undersøkt kriteriene i de ulike landene. Har påført de rundt meg så altfor mye og kan ikke gjøre noe selv. Håpet om den dødelige, uhelbredelige sykdommen er livbøyen.

Du har det fryktelig tungt nå, og et innlegg her har sikkert minimal betydning. Kanskje natten som senker seg kan bli lettere ved å ringe en hjelpetelefon? Prate med et virkelig menneske?

Legger ved en link med oversikt over ulike hjelpetelefoner

https://sites.google.com/site/godpraksis/verktoey/pasientinfo/definisjon-av-informasjon-for-pasienter-og-paaroerende/hjelpetelefoner---krisetelefoner

Håper du klarer å fortelle behandleren din hvor hardt du strever slik at du kan få mer hjelp. Hjelp slik at livet en dag blir verdt å leve.

Jeg vet at det ikke blir bedre, eller det kan bli bedre i kortere perioder men jeg har en sykdom som varer livet ut.

Hadde jeg ikke hatt barn så hadde jeg ikke sittet her og skrevet dette nå.

Samme hvor "frisk" jeg så vet jeg at det snart kommer nye bølger av ensomhetsfølelse, depresjon, selvmordstanker og vonde opplevelser.

Ofte får man høre at man er feig hvis man velger den "lettvinte" veien ut av det. Der er jeg ikke enig. De fleste mennesker som sier dette har aldri vært så langt nede selv. Og i de tilfelle hvor de har vært det så er det i så fall bare for korte perioder.

Jeg er trist og lei alt når jeg legger meg og håper alt skal bli anderledes når jeg våkner, og er jeg heldig å våkner jeg ikke.

Men når jeg våkner så er det ikke noe forskjell fra når jeg la meg. Humøret er det samme, bortsett fra at jeg er litt trøttere.

Våkner jeg opp og er i godt eller helt greit humør, så skal det likevel bare en bagatell til for at jeg skal gå i kjelleren.

Det er slitsomt å være så ustabil.

Nabodama så det på meg i sta. Eller hun sa "Du virker i greit humør nå, eller bare tar du deg sammen når du møter noen?"

Ja jeg tar meg sammen, slitsomt å hele tiden gjemme den jeg er. Slitsomt å late som om alt er bra men også slitsomt å si til familien at alt er ikke bra. Føler meg som en liten unge som alltid klager. Men sjelden jeg sier til noen hvordan jeg har det.

Vet ikke hvor ofte jeg må ta meg sammen for å late som om alt er helt greit.

Jeg er mislykket som mann, gutt, far, sønn, ektemann og venn.

[Gjest mammaen_hennes]

Dette gikk inn på meg, nesten alt det du skriver kunne like gjerne vært skrevet av meg selv, i en depressiv periode.

Etter x antall overdoser, en av dem veldig alvorlig, kom jeg til et punkt der jeg lovet meg selv en ting, jeg har en ufravikelig regel:

Jeg skal leve.

Jeg har barn, og for dem finnes det bare en eneste mamma, uansett om jeg er tjukk, tynn, trist eller glad.

I dårlige perioder forklarer jeg familien det de trenger å vite for å tåle meg (IKKE at jeg har suicid-tanker selvfølgelig), og de gir meg armslag i bytte.

Det er fortsatt veldig vanskelig, det er fortsatt ingen medisiner som hjelper (neste blir kanskje ect, er også bp2, og annet), og det er fortsatt for jævlig i lange perioder.

Som et klokt menneske sa til meg: Kanskje er det ikke deg det gjelder nå, men ungene.

Håper du kan være like åpen med behandleren din som du har vært her.

*forsiktig klem*

[Glenn09]

Dette gikk inn på meg, nesten alt det du skriver kunne like gjerne vært skrevet av meg selv, i en depressiv periode.

Etter x antall overdoser, en av dem veldig alvorlig, kom jeg til et punkt der jeg lovet meg selv en ting, jeg har en ufravikelig regel:

Jeg skal leve.

Jeg har barn, og for dem finnes det bare en eneste mamma, uansett om jeg er tjukk, tynn, trist eller glad.

I dårlige perioder forklarer jeg familien det de trenger å vite for å tåle meg (IKKE at jeg har suicid-tanker selvfølgelig), og de gir meg armslag i bytte.

Det er fortsatt veldig vanskelig, det er fortsatt ingen medisiner som hjelper (neste blir kanskje ect, er også bp2, og annet), og det er fortsatt for jævlig i lange perioder.

Som et klokt menneske sa til meg: Kanskje er det ikke deg det gjelder nå, men ungene.

Håper du kan være like åpen med behandleren din som du har vært her.

*forsiktig klem*

Tusen takk for svarene!

Jeg har fått time til uken, og jeg vet at det ikke hjelper.

Ikke det at jeg har vært negativ til behandlingen jeg har fått/får. Men det har gått over to år og jeg er like dårlig.

Men jeg har vært dårlig i over 20 år så jeg har fått nok.

ETC hjalp ikke meg, og jeg har prøvd en del forskjellige medisiner men alle har såpass bivirkninger eller ingen effekt at det ikke er verdt det.

Jeg har barn/ungdom som snart er gamle nok til å flytte for seg selv. Så hvis jeg holder ut til den tid kommer så kommer jeg ikke til å ha dårlig samvittighet.

All hjelp jeg har fått hittil har jeg ordnet selv. Nav har ikke vært noen god hjelper i alt dette. Alt de gjør er å gjøre meg nervøs. Jeg vet jeg ikke takler å jobbe i den tilstanden jeg er i, men Nav skal alltid presse på. Det samme med psykiateren som gjerne vil ha meg ut i arbeid men jeg kjenner meg selv så mye bedre en ham. Jeg orker ikke flere nederlag.

Å starte i en jobb og kanskje fungere greit i et år eller to for så å gå på neste smell og bli borte fra arbeid på ubestemt tid. Og skammen jeg vil føler hvis jeg må tilbake. Hadde vært så mye enklere å hatt vondt et annet sted en i hodet. Er ikke like lett å tro på det, man kan jo bare skjerpe seg så blir alt bra.....

Hørte en ekspert på feltet nevne at hadde man bekymringer kunne man bare utsette de følelsene og tankene til kvelden.

Hadde vi kunnet gjøre det så hadde det ikke vært noe problem, da hadde jeg utsatt de tankene for alltid....

Jeg lever for andre, jeg er her for andre, jeg er ikke her for meg selv. I hele mitt liv så har jeg latt andre blitt prioritert fremfor meg og mine behov. Slike er det enda. Når andre trenger hjelp så stiller jeg alltid opp, men når de ikke trenger noe så hører jeg aldri noe. Jeg er en nyttig idiot...!!

Nei det er på tide å prøve å sove...