Å binde barna for tett til seg

[Gjest en mor i dag]

''Umodne foreldre kan bruke barn til å dekke egne egosentriske behov, for eksempel ved å binde barnet til seg for sterkt eller lenge, slik at en normal frigjøring og selvstendiggjøring blir vanskelig.''

http://www.sinnetshelse.no/artikler/foreldres_behov.htm

Hvordan unngår man dette?

Jeg bare kjenner at jeg er veldig glad i barna mine. Og jeg håper at vi skal ha god kontakt også når de blir voksne.

Det er kanskje ikke så lett å ikke overføre sitt eget jeg i barna.Men tenker at man kan unngå det ved å være nysgjerrig på barnet, hvem det er hva det tenker og bekrefte barnet. Hvordan bekrefter man barnet best? Se det og gi uttrykk for det?

Hvordan tenker dere at dere gir barna god selvfølelse?

[Gjest sangsol]

Tenker at det er fint å være en fast støtteperson som setter rammer omkring hverdagen.

Når ungene er små, er rammene "strammere" enn når de er eldre. Feks 5 åringen blir passet på mht mat, tannpuss, leggetid, valg av klær osv. 15 åringen har frie tøyler på valg av klær og hva å spise, og har fått økt bestemmelsesrett på når å legge seg osv.

Man slipper ungene gradvis fra seg.

Det er stor overgang fra å ha de små barna rundt seg hele tiden, til å plutselig la de være i hagen alene, til å plutselig la de gå til nabounger alene.... før de til slutt i perioder er mer borte enn hjemme på fritiden.

[Helmi]

Jeg har fire barn. 3 av dem har allerede flyttet hjemmefra. Jeg kan konstatere at jeg har fått til å oppdra fire symptiske, selvstendige og selvsikre individer. Vi har samtidig svært nære og gode bånd i famillien, både jeg i forhold til mine barn og søsknene seg i mellom.

De har alltid hatt klare grenser. Ungene mine har tidlig lært å bidra til familiefellesskapet, ikke i overdrevne mengder, men åpenbart mer enn mange jevnaldrende (f.eks. oppvask, plenklipping mm.)

De har alltid fått høre at de er elsket og at de er mer enn bra nok som de er, alle mann, hver for seg.

De vet at de kan komme til meg med både gleder og sorger - og at de vil bli møtt med respekt.

Jeg vil si at jeg har veldig tette bånd til dem, men de har likevel alltid hatt muligheten / er blitt oppfordret til, selvstendighet.

Jeg har helt sikkert gjort mange tabber underveis, så dette ble en glansbildeframstilling. Men jeg ser jo at de klarer seg, alle har _hatt lyst_ til å flytte ut, bli voksne, ta skrittene videre ut i livet uten at mamma må holde dem i hånden

[Gjest Psyk av alt]

Hei! Umiddelbart tenker jeg at det jeg har gjort som har vært bra for mitt barn er å virkelig vise ham respekt.

Det har jeg forsøkt å gjøre fra han har vært ganske liten.