Forhold til foreldrene sine

[Gjest Nevertheless]

Jeg har en type forhold til foreldrene mine som jeg ikke helt skjønner. Jeg er glad i de, men jeg viser ingen følelser når jeg kommuniserer med de. Greier ikke vise noe særlig sorg, sinne eller glede, og prøver å ikke vise de at jeg har et følelsesliv. Jeg synes det er virkelig ekkelt hvis de ser at jeg har det. Så når jeg er med de OG folk jeg greier å vise følelser til, så blir jeg nesten uvel dersom jeg må vise personlighet og følelser foran foreldrene mine. Jeg greier heller ikke å ta på de, og synes klemmer og håndhilsing med de er ubehagelig.

Har lenge lurt på om det har noe med meg å gjøre, eller de? Husker jeg begynte i førskole-alder å skjule følelsene mine for de. De har derfor aldri vært noen jeg kan gråte hos, eller åpne meg til om sorg o.l. Har savnet et slikt forhold.

Har ikke hørt om andre som har det sånn, men kanskje det finnes?

[Gjest segunda]

Følelser er individuelle og alle individer er forskjellige. Hvorvidt andre har det sånn eller ikke er lite interessant da ingen kan ha det helt likt. Det er ikke noe galt i å ha det slikt eller sånn. Det er en tendens i dag til å analysere alt ned i små biter og hige etter noe som man tror andre har som man innbiller seg er mye bedre.

Jeg tror ikke vi får det noe bedre med slike tanker.

[Gjest Nevertheless]

Følelser er individuelle og alle individer er forskjellige. Hvorvidt andre har det sånn eller ikke er lite interessant da ingen kan ha det helt likt. Det er ikke noe galt i å ha det slikt eller sånn. Det er en tendens i dag til å analysere alt ned i små biter og hige etter noe som man tror andre har som man innbiller seg er mye bedre.

Jeg tror ikke vi får det noe bedre med slike tanker.

Men man stiller jo spørsmål til ting som er vanskelig å forstå. Uten omsorgspersoner i oppveksten så vil jeg tro ting kan utvikle seg dårlig, f.eks det å erfare å bli styrket, finne trøst, få gode mestringstrategier for emosjonelt vanskelige ting etc.

Men kanskje ikke alltid det hjelper å tenke på det som du sier.

[Gjest Ainona]

Men man stiller jo spørsmål til ting som er vanskelig å forstå. Uten omsorgspersoner i oppveksten så vil jeg tro ting kan utvikle seg dårlig, f.eks det å erfare å bli styrket, finne trøst, få gode mestringstrategier for emosjonelt vanskelige ting etc.

Men kanskje ikke alltid det hjelper å tenke på det som du sier.

Å prøve å forstå og tenke bakover, er bortkastet! Tror det er lurest å akseptere...

[Bella Dotte]

Har det på samme måten som deg. Har følt meg litt merkelig pga det. Nesten litt godt å se at jeg ikke er alene om å ha det sånn. Takk.

[Gjest segunda]

Men man stiller jo spørsmål til ting som er vanskelig å forstå. Uten omsorgspersoner i oppveksten så vil jeg tro ting kan utvikle seg dårlig, f.eks det å erfare å bli styrket, finne trøst, få gode mestringstrategier for emosjonelt vanskelige ting etc.

Men kanskje ikke alltid det hjelper å tenke på det som du sier.

Det er ikke likhetstegn mellom omsorg og å utveksle ord om følelser. Hvis du har vært forsømt i oppveksten, ikke fått mat, klær, blitt vasket etc. har du vært utsatt for omsorgssvikt.

Det slår meg at du prøver å lete etter forklaringer på et eller annet andre steder enn hos deg selv og det hjelper ikke. Disse tankene er bortkastet energi.

[Gjest Nevertheless]

Har det på samme måten som deg. Har følt meg litt merkelig pga det. Nesten litt godt å se at jeg ikke er alene om å ha det sånn. Takk.

Visste heller ikke andre hadde det sånn. Det er kanskje fordelen med å snakke om ting, så viser det seg at flere har samme erfaring. Har du funnet noe grunn til at det er slik da?

[tonie]

Har du opplevd å bli avvist eller latterliggjort av dem når du viste følelser, kanskje? Eller har de brukt det mot deg på noen måte?

[Gjest Nevertheless]

Det er ikke likhetstegn mellom omsorg og å utveksle ord om følelser. Hvis du har vært forsømt i oppveksten, ikke fått mat, klær, blitt vasket etc. har du vært utsatt for omsorgssvikt.

Det slår meg at du prøver å lete etter forklaringer på et eller annet andre steder enn hos deg selv og det hjelper ikke. Disse tankene er bortkastet energi.

Det er vel ikke bare sånn.

Det er noe som heter emosjonell omsorgssvikt også.

F.eks. å ikke ha omsorgspersoner når man har det fælt. Barn som har det, lærer seg å trøste seg selv, motivere seg, tenke positivt, tenke lurt osv. Ting som gjør at man utvikler gode måter å takle vanskelige følelser på.

Barn som ikke opplever det, gjør seg selv ufølsomme og uoppmerksom på følelsene sine og hvordan de reagerer på de.

Har alltid måttet stenge av følelsene inni meg.

[Gjest Nevertheless]

Har du opplevd å bli avvist eller latterliggjort av dem når du viste følelser, kanskje? Eller har de brukt det mot deg på noen måte?

Hmm...jeg husker ekstremt lite fra barndommen, så jeg kan ikke huske det akkurat nå.

[Gjest segunda]

Det er vel ikke bare sånn.

Det er noe som heter emosjonell omsorgssvikt også.

F.eks. å ikke ha omsorgspersoner når man har det fælt. Barn som har det, lærer seg å trøste seg selv, motivere seg, tenke positivt, tenke lurt osv. Ting som gjør at man utvikler gode måter å takle vanskelige følelser på.

Barn som ikke opplever det, gjør seg selv ufølsomme og uoppmerksom på følelsene sine og hvordan de reagerer på de.

Har alltid måttet stenge av følelsene inni meg.

Hvis du ble forsømt emosjenlt på den måten at du aldri ble trøstet da du hadde det vondt og kun ble gitt mat og slikt, så ja da kan du snakke om emosjonell omsorgssvikt. Men, hva har du tenkt å gjøre med det i dag? Tenke på det og synes synd på deg selv eller legge det bak deg?

[Gjest Nevertheless]

Hvis du ble forsømt emosjenlt på den måten at du aldri ble trøstet da du hadde det vondt og kun ble gitt mat og slikt, så ja da kan du snakke om emosjonell omsorgssvikt. Men, hva har du tenkt å gjøre med det i dag? Tenke på det og synes synd på deg selv eller legge det bak deg?

Jeg kan ikke gjøre noe med ting som har skjedd. Men håper i behandlingen at jeg kan lege noen sår i hjertet for å si det sånn.

[Bella Dotte]

Visste heller ikke andre hadde det sånn. Det er kanskje fordelen med å snakke om ting, så viser det seg at flere har samme erfaring. Har du funnet noe grunn til at det er slik da?

Du har fått gode svar fra enkelte andre her i tråden, jeg henger meg på "emosjonell omsorgssvikt", i tillegg til sint og fjern far og sint og overemosjonell mor. Holder med deg i å ville jobbe med de tingene i terapi.

[Gjest Annaa]

Jeg har det også slik. Og kan heller egentlig ikke huske mye fra min barndom, bare små glimt av de første 13 årene...

[Gjest Nevertheless]

Jeg har det også slik. Og kan heller egentlig ikke huske mye fra min barndom, bare små glimt av de første 13 årene...

Vi skulle hatt en selvhjelpsgruppe vi hehe, er jo litt spesielt at ting er så likt!

[Gjest Nevertheless]

Du har fått gode svar fra enkelte andre her i tråden, jeg henger meg på "emosjonell omsorgssvikt", i tillegg til sint og fjern far og sint og overemosjonell mor. Holder med deg i å ville jobbe med de tingene i terapi.

Akkurat det samme her!

[Mandolaika]

Jeg har det også sånn med mine foreldre. Vi snakket aldri om følelser i oppveksten, og viste dem heller ikke. Ting skulle ikke snakkes om, vi bare latet som om alt var ok.

Mine foreldre har aldri vært sånn at jeg har følt jeg kunne gå til dem med alt. Det var de ikke i oppveksten og ikke i min voksne alder.

Det tok meg flere år etter at jeg flyttet ut som 19-åring å lære meg og snakke om og vise følelser osv.

Er veldig obs på å få et annerledes forhold til mine barn, og at de skal føle at de alltid kan komme til meg.

[Gjest Nevertheless]

Jeg har det også sånn med mine foreldre. Vi snakket aldri om følelser i oppveksten, og viste dem heller ikke. Ting skulle ikke snakkes om, vi bare latet som om alt var ok.

Mine foreldre har aldri vært sånn at jeg har følt jeg kunne gå til dem med alt. Det var de ikke i oppveksten og ikke i min voksne alder.

Det tok meg flere år etter at jeg flyttet ut som 19-åring å lære meg og snakke om og vise følelser osv.

Er veldig obs på å få et annerledes forhold til mine barn, og at de skal føle at de alltid kan komme til meg.

Bra det kom seg etter hvert da Har nok innsett at det ikke vil skje for min del. Men jeg og tenker at hvis jeg får barn, så skal jeg ikke gjøre samme feilen selv!

[Mandolaika]

Bra det kom seg etter hvert da Har nok innsett at det ikke vil skje for min del. Men jeg og tenker at hvis jeg får barn, så skal jeg ikke gjøre samme feilen selv!

Ja, klarte det uten hjelp, men det var vanskelig.

Vi hadde mat og klær vi, jada, men gud bedre meg så mye annet man kan mangle som barn allikevel.

[Gjest Nevertheless]

Ja, klarte det uten hjelp, men det var vanskelig.

Vi hadde mat og klær vi, jada, men gud bedre meg så mye annet man kan mangle som barn allikevel.

Vet, men jeg skjønner ikke hvorfor foreldre skal ha problemer med følelser i forhold til sine egne barn. Grei nok til andre voksne, men sine egne barn liksom? Hva gjør at en pappa ikke greier å si at han er glad i sin 5 år gamle sønn liksom, er det så ille?

Håper jeg ikke bare går i samme bane selv men at man lærer hva man ikke skal gjøre selv når man får barn!