Nhd: en kvalifisert gjetning om ikke annet?

[Gjest lurer jeg på i dag]

Dette er et litt komplisert innlegg å skrive, for hele greia er litt diffust og komplisert for meg. Jeg har hatt et voldsomt benzoproblem, med skikkelig medikamentavhengighet, langvarige abstinenser og utløst depresjon i kjølvannet av kutt. Det er jeg helt ferdig med nå, og bruker ikke noe. Jeg opplevde meg selv etter hvert som ekstremt var og sensitiv for avhengighetsskapende medisiner, jeg utviklet det etter hvert som årene gikk.

Men dette handler om opiatbruken min. Jeg har alltid tenkt at opiatbruken min, paralgin forte og litt tramadol, har vært uproblematisk. At jeg aldri har vært avhengig, og trodde det var noe jeg ikke trengte å ta tak i. Nå har det i perioder vært bruk hver dag, i andre perioder har det gått et par dager mellom hver bruk. Uten voldsomme abstinenser. Men jeg har fått en gryende erkjennelse, og det er at jeg kanskje er mer avhengig enn jeg tror, eller kanskje mer at medisinene påvirker den psykiske helsen min mer enn jeg tror, og at depresjonen min kanskje forverres av denne bruken, og mine foreldre begynte å hevde at jeg ble dårligere hver gang tramadolen gikk ut av kroppen min. At jeg virket mye mer deprimert i syklus etter når medisinene gikk ut. Dag en etter bruk er jeg fin, og da har jeg tenkt at jeg ikke er noe avhengig, dag to er det depresjon(litt angst), likeså dag tre, men da har jeg vel egentlig tatt mer medisin. Og slik går det. Uff, jeg er så dum. Jeg tar det jo slett ikke bare for smerter som oftest.....jeg har smerter, men opiateffekten er kjærkommen også.

Jeg burde sikkert forstått dette før, men når det kommer til slik forståelse og en tanke om å leve fullstendig uten noe som av og til døyver, er jeg treig og vil ikke se.

Spørsmål; Jeg tror jeg kanskje opprettholder en ustabilitet av angst og depresjon i livet mitt med bruken.

Kan dette stemme hvis en som meg er blitt veldig var for medisiner?

Og likevel er det så vanskelig for meg å ta farvel, men kanskje det snart er på tide. Jeg jobber med saken. Jeg har slikt sug etter paralgin forte, og det er vel ikke noe bra tegn.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

''Spørsmål; Jeg tror jeg kanskje opprettholder en ustabilitet av angst og depresjon i livet mitt med bruken. Kan dette stemme hvis en som meg er blitt veldig var for medisiner? ''

Det stemmer på en prikk. Godt at du har erkjent dette.

''Og likevel er det så vanskelig for meg å ta farvel, men kanskje det snart er på tide. Jeg jobber med saken. Jeg har slikt sug etter paralgin forte, og det er vel ikke noe bra tegn.''

Nei, det er langt fra noe bra tegn. Det er på tide å avslutte bruken av dette rusmiddelet. Etter en måned uten vil du virkelig føle om dette er et problem eller ikke.

Lykke til :-)

[Gjest lurer jeg på i dag]

''Spørsmål; Jeg tror jeg kanskje opprettholder en ustabilitet av angst og depresjon i livet mitt med bruken. Kan dette stemme hvis en som meg er blitt veldig var for medisiner? ''

Det stemmer på en prikk. Godt at du har erkjent dette.

''Og likevel er det så vanskelig for meg å ta farvel, men kanskje det snart er på tide. Jeg jobber med saken. Jeg har slikt sug etter paralgin forte, og det er vel ikke noe bra tegn.''

Nei, det er langt fra noe bra tegn. Det er på tide å avslutte bruken av dette rusmiddelet. Etter en måned uten vil du virkelig føle om dette er et problem eller ikke.

Lykke til :-)

Jeg er veldig glad for svar fra deg denne gangen. Jeg føler meg noe så inn i hampen treg. Jeg brukte ti år på å avslutte med benzo og benzoliknende stoffer, og har ikke tenkt å fortsette med samme tullet med opiater. Men det er ufattelig hvor lang tid det tar å komme til erkjennelse når en ikke vil ha en ny anerkjennelse, bare for å fortsette å få den kortvarige døyvingen. Det er først nå jeg begynner å forstå hvorfor mange mener paralgin forte er en skummel medisin, og jeg har hatt denne bruken i mange, mange år. Du har sagt det, men jeg har ikke trodd på deg. Saken er at jeg har mye mindre angst etter å ha kuttet benzo, et helt annet liv. Det burde jo være en drivkraft i forhold til å prøve et liv uten opiater.

Jeg trengte dette tydelige svaret akkurat nå. Jeg har brukt opp all paralgin forten min for sommerern, og skal ikke få ny resept.

Jeg kommer tilbake med rapport om ståa etter ferien:o) (her forplikter jeg meg selv litt bare...)

[frosken]

Jeg er veldig glad for svar fra deg denne gangen. Jeg føler meg noe så inn i hampen treg. Jeg brukte ti år på å avslutte med benzo og benzoliknende stoffer, og har ikke tenkt å fortsette med samme tullet med opiater. Men det er ufattelig hvor lang tid det tar å komme til erkjennelse når en ikke vil ha en ny anerkjennelse, bare for å fortsette å få den kortvarige døyvingen. Det er først nå jeg begynner å forstå hvorfor mange mener paralgin forte er en skummel medisin, og jeg har hatt denne bruken i mange, mange år. Du har sagt det, men jeg har ikke trodd på deg. Saken er at jeg har mye mindre angst etter å ha kuttet benzo, et helt annet liv. Det burde jo være en drivkraft i forhold til å prøve et liv uten opiater.

Jeg trengte dette tydelige svaret akkurat nå. Jeg har brukt opp all paralgin forten min for sommerern, og skal ikke få ny resept.

Jeg kommer tilbake med rapport om ståa etter ferien:o) (her forplikter jeg meg selv litt bare...)

Jeg fikk lyst til å ønske deg lykke til :-) Siden du har klart å slutte med benzo, så tror jeg du vil klare dette også.

Dersom du har en smertetilstand som er behandlingskrevende, så ville jeg ha snakket med en erfaren smertespesialist for å se etter løsninger som ikke innebærer avhengighetsproblematikk. Kroniske smerter kan gjøre det viktig å ha en "sparring partner", og nå som du vet at du ikke har godt av PF eller andre opiater (og sannsynligvis i særlig grad ikke hurtigvirkende opiater), så er det ekstra viktig å få hjelp til å se etter alternative løsninger.

[Gjest lurer jeg på i dag]

Jeg fikk lyst til å ønske deg lykke til :-) Siden du har klart å slutte med benzo, så tror jeg du vil klare dette også.

Dersom du har en smertetilstand som er behandlingskrevende, så ville jeg ha snakket med en erfaren smertespesialist for å se etter løsninger som ikke innebærer avhengighetsproblematikk. Kroniske smerter kan gjøre det viktig å ha en "sparring partner", og nå som du vet at du ikke har godt av PF eller andre opiater (og sannsynligvis i særlig grad ikke hurtigvirkende opiater), så er det ekstra viktig å få hjelp til å se etter alternative løsninger.

Sannheten, og dette er jo en tid for sannhet og erkjennelse, er at jeg stort sett egentlig klarer meg med cataflam og andre smertestillende da jeg ikke har så sterke smerter som tidligere. Jeg har bare ikke villet innrømme det hverken for meg selv eller legen min. En medikamentavhengig sier liksom ikke nei til fornyet resept..Det har bare blitt en vane å bruke paralgin forte.

Takk for innlegget ditt. Det blir litt tøft, jeg vet jo det, men jeg forstår at jeg kanskje kan få det bedre om jeg slutter, og det burde jo være motivasjon nok. Jeg har blitt så ustabil, liker det dårlig, og det har jeg aldri tidligere vært.

[frosken]

Sannheten, og dette er jo en tid for sannhet og erkjennelse, er at jeg stort sett egentlig klarer meg med cataflam og andre smertestillende da jeg ikke har så sterke smerter som tidligere. Jeg har bare ikke villet innrømme det hverken for meg selv eller legen min. En medikamentavhengig sier liksom ikke nei til fornyet resept..Det har bare blitt en vane å bruke paralgin forte.

Takk for innlegget ditt. Det blir litt tøft, jeg vet jo det, men jeg forstår at jeg kanskje kan få det bedre om jeg slutter, og det burde jo være motivasjon nok. Jeg har blitt så ustabil, liker det dårlig, og det har jeg aldri tidligere vært.

En lege jeg kjenner fortalte at en av lærerne hans under medisinstudiet hadde anbefalt at de som leger aldri selv burde bruke opiater som smertestillende, hvis det overhodet var mulig for dem å unngå det. Begrunnelsen til læreren var at opiater var altfor "behagelig", og at det for leger kunne bli en sterk fristelse siden de hadde så enkel tilgang til medikamentene.

Dette er også en av grunnene til at kroniske smerter helst skal behandles på annet vis, såfremt det er mulig. Ved kroniske smerter vil det ofte kunne være vanskelig å skille mellom "vondt i kroppen" og "vondt i sjelen", da dette jo forsterker hverandre gjensidig.

Det er altfor mange som ikke er klar over at PF ikke er et "uskyldig medikament".

(For ordens skyld, jeg er ikke mot god smertelindring - heller ikke med opiater om det er _nødvendig_ og andre muligheter er utprøvd først.)