Ungdom som heller vil dagdrømme enn å leve i RL

[Gjest audrey horne]

Jeg har jobbet tett med en ung jente med problemer en stund, og hun begynner å åpne seg for meg. Hun er intelligent og sterk, men hun har fra hun var 7-8 år trukket seg unna det meste av sosial omgang med andre. Hun er litt sammen med venner, men har en tilbaketrukket rolle i flokken. Det samme har hun på skolen. Hun har mye prestasjonsangst, og tør ikke gjøre ting med mindre hun er veldig sikker på å gjøre det bedre enn de fleste. Selvtilliten er dårlig, og det er som hun går ut fra at folk ikke liker henne, og når folk gir inntrykk av å like henne tror hun gjerne at det må være andre grunner til det enn at de synes hun er hyggelig. Hun har selvmordstanker, men har ikke gjort noen seriøse forsøk.

Hun har fortalt meg at hun for flere år siden begynte å skape en slags dagdrømverden der hun er den hun egentlig ønsker å være. I denne verdenen er alt mulig, og hun prøver ut ting hun aldri ville turt i virkeligheten. Hun har mange venner, hun opplever spennende ting, hun har kuttet kontakten med moren(som hun alltid har hatt et vanskelig forhold til), og hun gjør karriere og slike ting.

Det virker som denne dagdrømmingen har tatt helt av, og hun ligger heller i senga og drømmer enn å være med andre. Hun ser ikke på TV lenger, og hun kan nesten ikke vente med å komme hjem etter skolen for å få drømme videre uforstyrret.

Man kan ikke merke på henne at hun holder på på denne måten. Hun virker helt normal, men kanskje litt fjern og reservert. Hun har toppkarakterer, blir ikke mobbet osv, men likevel er jeg bekymret for henne. Det er da ikke normalt å være mer opptatt av dagdrømmer enn av livet? Det er som hun helst lever i en parallell virkelighet hun har full kontroll over.

Hun hører ikke stemmer eller sånt, og hun har ingen problemer med å skille sine to verdener. Forholdet til moren er som sagt vanskelig. Moren satte henne bort til en slektning til hun var ca 1,5 år, og selv om de nå lever sammen virker det ikke som de har særlig til følelsesmessige bånd til hverandre. Moren virker ganske avvisende og kald, og jenta har aldri betrodd seg til henne om problemene sine.

Hva kan jeg gjøre for å hjelpe her? Skolen er obs på henne på grunn av noe høyt fravær, men jeg tror ikke de egentlig vet hvor mye hun sliter. Hun er flink pike når hun er der, og skjuler problemene godt.

[Gjest audrey horne]

Jeg glemte å nevne at hun er litt plaget med tavnghandlinger/tanker. Hun napper ut sine egne hodehår og har en del ritauler hun må gjøre hver dag for å føle at hun har kontroll over livet.

[Gjest ikkefordenne]

Jeg er voksen dame, og jeg er sånn. Har alltid vært slik, så langt tilbake jeg kan huske. Jeg begynte for å slippe unna realiteten med voksne fulle folk som sloss. Min mor er umoden og ikke følelsesmessig tilgjengelig, hun brukte meg som støtte i krigen mot mannen. Tror hun har en dramatiserende personlighetsforstyrrelse. Jeg kan ikke huske at jeg ikke har "reist" i hodet mitt eller via bøker.

Så lenge det ikke påvirker de tingene man bør og må gjøre i hverdagen. Så ser jeg ikke noe galt i det. Men om det tar over for evnen til å møte andre og sosialisere. Så blir det jo farlig. For meg er drømmingen "nødløsningen" når jeg ikke har andre muligheter for kontakt med andre, bekreftelse eller sosialisering.

Ikke noe jeg heller vil og velger istedet for. Jeg tenker at hun kanskje på det nåværende tidspunktet ikke har funnet det hun kan best, og at drømmingen da tar mye av oppmerksomheten. Når hun finner noe hun er god på, som gir henne den bekreftelsen hun søker. Så vil drømmingen komme i bakgrunnen. Enten det er en ting eller en person som "vekker" henne.

Dyr har evnen til å trekke unge damer ut av drømmerier. Hva om du tar henne med til stallen og presenterer en hest? En som trenger henne, som gir uforbeholden kjærlighet tilbake og som er en bragd å mestre og et ansvar å ha.

[Gjest audrey horne]

Jeg er voksen dame, og jeg er sånn. Har alltid vært slik, så langt tilbake jeg kan huske. Jeg begynte for å slippe unna realiteten med voksne fulle folk som sloss. Min mor er umoden og ikke følelsesmessig tilgjengelig, hun brukte meg som støtte i krigen mot mannen. Tror hun har en dramatiserende personlighetsforstyrrelse. Jeg kan ikke huske at jeg ikke har "reist" i hodet mitt eller via bøker.

Så lenge det ikke påvirker de tingene man bør og må gjøre i hverdagen. Så ser jeg ikke noe galt i det. Men om det tar over for evnen til å møte andre og sosialisere. Så blir det jo farlig. For meg er drømmingen "nødløsningen" når jeg ikke har andre muligheter for kontakt med andre, bekreftelse eller sosialisering.

Ikke noe jeg heller vil og velger istedet for. Jeg tenker at hun kanskje på det nåværende tidspunktet ikke har funnet det hun kan best, og at drømmingen da tar mye av oppmerksomheten. Når hun finner noe hun er god på, som gir henne den bekreftelsen hun søker. Så vil drømmingen komme i bakgrunnen. Enten det er en ting eller en person som "vekker" henne.

Dyr har evnen til å trekke unge damer ut av drømmerier. Hva om du tar henne med til stallen og presenterer en hest? En som trenger henne, som gir uforbeholden kjærlighet tilbake og som er en bragd å mestre og et ansvar å ha.

Godt å høre fra andre som har det sånn, og som har klart seg bra. Jeg kan kjenne meg litt igjen i det det selv. Jeg hadde noen perioder med mye dagdrømming, men ikke i den grad som denne jenta har. Det virker som det tar mer og mer over for virkeligheten og at hun helst vil være der, om du skjønner. Det er som hun har stoppet opp i livet mens vennene utforsker livet og er i ferd med å bli voksne. Jeg synes det med dyr høres ut som en god idé. Det skal jeg foreslå for henne, så får vi se om hun går med på det.

[Gjest veele]

Jeg var også slik i tenårene- egentlig tror jeg det var en form for "leking" som ikke avtok da jeg ble "voksen". Jeg hadde også venner og stor familie, men følte meg alltid litt ensom.

I tillegg hadde jeg en stor fantasi, og levde ut fantasien min igjennom dagdrømmeri, tegning og skriving. Jeg dagdrømmer stadig en gang i blant, men heldigvis dominerer dette ikke min fritid slik som det gjorde den gangen.

For meg var det sunt å flytte langt fra foreldrene mine, reise litt rundt i verden og bli tvunget til å bli litt mer utadvent.

[Gjest audrey horne]

Jeg var også slik i tenårene- egentlig tror jeg det var en form for "leking" som ikke avtok da jeg ble "voksen". Jeg hadde også venner og stor familie, men følte meg alltid litt ensom.

I tillegg hadde jeg en stor fantasi, og levde ut fantasien min igjennom dagdrømmeri, tegning og skriving. Jeg dagdrømmer stadig en gang i blant, men heldigvis dominerer dette ikke min fritid slik som det gjorde den gangen.

For meg var det sunt å flytte langt fra foreldrene mine, reise litt rundt i verden og bli tvunget til å bli litt mer utadvent.

Jeg forstår det slik at dere som har svart mener at dette er innenfor normalen, og at det ikke er grunn til å søke hjelp som det er nå? Det er det jeg er litt usikker på. Helhetsbildet er urovekkende synes jeg.

[Gjest veele]

Jeg forstår det slik at dere som har svart mener at dette er innenfor normalen, og at det ikke er grunn til å søke hjelp som det er nå? Det er det jeg er litt usikker på. Helhetsbildet er urovekkende synes jeg.

Sikkert bedre at hun får hjelp enn at hun ikke gjør det.

Aner ikke om det er innenfor normalen- man hører jo for eksempel hvor normalt det er å snakke med seg selv, selv om man føler seg litt "gal" når man tar seg i det.

Jeg tror dagdrømmeri kan være sunt jeg; rot til kreativitet og "flukt" fra sin egen tilværelse. Noen ganger sunt å flykte litt for å så vende tilbake til hva man har. Dersom denne "fantasiverdenen" virkelig dominerer så mye, kan det være at det nå gjør henne ennå mere innesluttet, og at man derfor kanskje kan snakke om å begynne å leve ut noen disse drømmene. (?)