Har jeg en diagnostiserende spisefortyrrelse når jeg innser det selv? hjelp!

[Gjest ung00]

Hei Jeg er ei jente på 21 som har diabetes. Og om ikke det er nok, er jeg såpass våken at jeg tror jeg har en spiseforstyrrelse i tilegg. Har egentlig ikke innsett dette før den siste tiden; er normalvektig, veier omkring 70 kilo og er 168 cm, trener regelmessig osv. Her om dagen begynte jeg å tenke tilbake da jeg var mindre. Bildene som dukka opp i hodet mitt, var meg selv sittende på soverommet mitt, kastende opp i bæreposer etter middagstider, og deretter bærende ut med dette i containeren bak huset. Jeg ser meg selv overspise i lykkerus, flere ganger daglig, mer enn normalt, med en følgende skyld og skam. Jeg ser doskåla, jeg ser sjalusi, kropper, sinne, humørsvingninger, blodsukker i berg og dalbane osv. Og uten at jeg har tenkt noe over det før nå, har jeg faktisk drevet med dette i 10 år. Ti år med en slags jakt etter ”den perfekte kroppen”. Siden jeg i alle fall var 12 år gammel, har jeg sagt til meg selv: ”neste sommer, da!” Men det ble aldri slik; jeg sluttet å dra på stranda. Unngikk og unngår steder hvor jeg ser jenter som sprader rundt og er sikre på seg selv. Gråter bak store solbriller på stranda i syden, for da må man jo på stranda, legger meg på solsenger langt unna jentegjengen på festtur som er brune, blide og fine. Føler meg feit, selv om jeg vet jeg ikke er feit. Har bare litt ekstra som med litt ekstra innsats kan strammes opp med mer trening. Jeg har perioder. Akkurat nå har jeg hatt en lengre periode, uten oppkast. Men skyldfølelsen av at jeg ikke har fått ut ”drittet” er der alltid. Jeg skulle ønske jeg kunne spist noe uten å tenke på hvor feit jeg blir osv. Jeg elsker mat! Jeg elsker alt som kan spises. Appetitten er uslåelig! Jeg har prøvd flere ganger, uten hell, å slutte og spise. Men det sier seg selv at det ikke er mulig. Derfor spiser jeg. En slags lykke, som da varer i 15 minutter, tar over hele kroppen og ”doper” meg ned med fett og sukker. Så legger jeg på meg, og jeg er sint, sur, sjalu og slem. Jeg er absolutt ikke meg selv. Stakkars kjæresten min. avføringsmiddel har jeg også prøvd, noe som faktisk var helt greit. Men jeg vil ikke ødelegge systemet helt, så jeg slutta. Jeg bare lurer på om jeg har en spiseforstyrrelse når jeg innser selv at det er noe som ikke stemmer. Jeg fungerer som min egen psykolog, analyserer meg selv, går tilbake i tid, finner ulike grunnlag for hvorfor jeg kan være som jeg er. Endringer var det en del av i barndommen. Da jeg fikk diabetes som 12 åring, trodde jeg verden skulle rase sammen. Måtte jeg nå gi fra meg det kjæreste jeg hadde; maten og godteriet? Det ble ikke mye omleggelse i kosten, og da jeg fikk høre om senkomplikasjoner ved diabetes, ble jeg redd! Frykten for å dø er helt forferdelig. En av mine foreldre var ikke delaktig i store deler av min oppvekst. Noen ganger hørte jeg ikke fra den personen på flere måneder, og jeg var konstant redd det hadde skjedd noe alvorlig. Et tomrom som tydeligvis førte til daglige festmåltider. Jeg kjeder meg når jeg ikke har noe å spise. Dette helvete, som styrer alt, går utover selvfølelsen. For selvtillitt har jeg masse av. Jeg er vanligvis en snill, omsorgsfull, smart, blid og sprudlende jente som tenker på andre før meg selv. Jeg er inneforstående av at utseende og kroppens ytre ikke betyr så mye som mye annet. Jeg vet det er folk som er verre enn meg. Men likevel er jeg så opptatt av utseende at det irriterer livet av både meg og kjæresten, jeg er så sjalu at vi ikke kan se på en film sammen fordi jeg er livredd det skal være noen fine damer der. Han ville aldri gjort noe mot meg, men i min lille syke verden vil jeg ikke at han skal se! Se på andre for meg er som å være fysisk utro. Jeg må ha kontroll over den stakkars gode kjæresten min konstant. Og jeg vet slike forhold ikke kommer til å vare. Når jeg drikker alkohol forverres sjalusien og selvbildet mitt. Men utover de sene nattetimer, etter flere flasker og bokser, glemmer jeg alt. Det er så godt. Da kan jeg stå foran speilet og like det jeg ser. Jeg danser som en gal, synger høyt; elsker livet! Så er det tilbake til det ”gode” gamle, hvor stemmen i hodet mitt roper: ”hei, feita!” Jeg er så lei! jeg er sikker på at i løpet av et døgn faller tankene mine på kroppen og utseende i minst 15 timer til sammen. Jeg kan våkne midt på natten og tenke at jeg er ekkel, stygg og feit. Klyper meg selv på magen og unngår å ligge på siden, fordi magen velter seg over på madrassen. Jeg føler jeg ikke har noe grunn til å være slik jeg er. jeg har mange venner, populær blant mennesker på jobb og ellers, får ofte komplimenter, tar de i mot, er imøtekommende og snill. Men så er jeg overdrevent filosoferende og tenker altfor mye på ting som man ikke skal behøve å tenke på. Overanalyserer alt og alle. Som du sikkert har skjønt så er jeg klar over at de tankene jeg har og hva jeg gjør er feil. Feil for både meg selv og de rundt meg. Det er ingen som vet hva jeg faktisk driver med. Hva gjør jeg? For det her er uutholdelig.

[Gjest SMIRnøff]

Du må få hjelp for dette.

For meg høres det jo ut som du absolutt har en spiseforstyrrelse, men det er nå en ting. En annen ting er at du har diabetes, som du sier. Da er det jo ekstra, ekstra farlig å tukle med maten.

Hvis du går til din fastlege med dette, får du garantert hjelp. Hvis det er vanskelig å prate for deg, kan du jo skrive ut det du har skrevet her, og ta det med.

[miakami]

Det høres ut som du har bulimi, og de fleste med bulimi innser det selv. Det er litt verre å fornekte at noe er galt når man overspiser og kaster opp jevnlig, enn når man bare sulter og innbiller seg at "man har kontroll".

[Gjest togli]

Du må få hjelp for dette.

For meg høres det jo ut som du absolutt har en spiseforstyrrelse, men det er nå en ting. En annen ting er at du har diabetes, som du sier. Da er det jo ekstra, ekstra farlig å tukle med maten.

Hvis du går til din fastlege med dette, får du garantert hjelp. Hvis det er vanskelig å prate for deg, kan du jo skrive ut det du har skrevet her, og ta det med.

Dette synes jeg var et godt svar SMIRnøff:)

[Gjest ung00]

Du må få hjelp for dette.

For meg høres det jo ut som du absolutt har en spiseforstyrrelse, men det er nå en ting. En annen ting er at du har diabetes, som du sier. Da er det jo ekstra, ekstra farlig å tukle med maten.

Hvis du går til din fastlege med dette, får du garantert hjelp. Hvis det er vanskelig å prate for deg, kan du jo skrive ut det du har skrevet her, og ta det med.

takker for fint svar =)

[Gjest ung00]

Det høres ut som du har bulimi, og de fleste med bulimi innser det selv. Det er litt verre å fornekte at noe er galt når man overspiser og kaster opp jevnlig, enn når man bare sulter og innbiller seg at "man har kontroll".

enig. takk for svar!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja. du har helt sikkert en spiseforstyrrelse. Du må søke hjelp. Det gjør du ved å søke fastlegen. Denne kan henvise deg til behandling hos spesialister på sf.