Død meg her og død meg der

[rose23]

Mens jeg selv har lyst å dø får jeg melding fra en venninne jeg traff under en inleggelse i vinter. Hun forteller at hun er innlagt på psykiatrisk da hun var på vei til å henge seg i går. I forrige uke tok hun 450 tabletter, men overlevde. Så sier hun at hun skal ta livet av seg med heroin når hun blir utskrevet. Jeg forstår henne, men vil ikke miste henne. Men det virker som at samme hva jeg sier så hjelper det ikke. Hun har opplevd veldig mye vondt i livet, blant annet tok sønnen hennes livet av seg for noen måneder siden. Tror dere at et menneske kan få så store sorger at det ikke er til å leve med?

[Gjest fyi]

Kanskje. Samtidig tror og håper jeg alle har muligheten til å komme videre.

For min del har det vært uvurderlig at jeg har møtt andre som har opplevd noe minst like jævlig, men kommet seg gjennom det. Jeg har følt meg sett og forstått på en dypere måte enn når en solskinnsside-psykolog sitter og finkulturell-undrer seg gjennom timene. Forståelsen letter ensomhetstrykket litt, og det at de har klart seg så bra til slutt har samtidig vært en inspirasjon.

Når sorgen blir for stor, kan det hjelpe å se verden i et større perspektiv, og det finnes mye livsvisdom der ute man kan ta innover seg for å gjøre sorgen mer håndterlig. Dessverre er det kanskje ikke særlig kultur for slikt i dagens samfunn, men det finnes (og trengs!), og av og til er de beste hjelperne de som selv har vært gjennom et helvete. Selv om man optimalt sett skal ha glede av å leve selv også, kan det være en midlertidig motivasjon det å ønske å komme seg gjennom det så man kan hjelpe andre.

[Gjest Nevertheless]

Se bare på alle tusen selvmord begått i Japan etter jordskjelvkatastrofen der.

[rose23]

Kanskje. Samtidig tror og håper jeg alle har muligheten til å komme videre.

For min del har det vært uvurderlig at jeg har møtt andre som har opplevd noe minst like jævlig, men kommet seg gjennom det. Jeg har følt meg sett og forstått på en dypere måte enn når en solskinnsside-psykolog sitter og finkulturell-undrer seg gjennom timene. Forståelsen letter ensomhetstrykket litt, og det at de har klart seg så bra til slutt har samtidig vært en inspirasjon.

Når sorgen blir for stor, kan det hjelpe å se verden i et større perspektiv, og det finnes mye livsvisdom der ute man kan ta innover seg for å gjøre sorgen mer håndterlig. Dessverre er det kanskje ikke særlig kultur for slikt i dagens samfunn, men det finnes (og trengs!), og av og til er de beste hjelperne de som selv har vært gjennom et helvete. Selv om man optimalt sett skal ha glede av å leve selv også, kan det være en midlertidig motivasjon det å ønske å komme seg gjennom det så man kan hjelpe andre.

Veldig enig med deg. Det jeg tenker mye på nå er at hverdagen føles så tom og meningsløs. De siste ukene har jeg stort sett bare lagt på sofaen uten energi og lyst til å gjøre noe som helst. Så tenker jeg på at jeg skulle ønske jeg var i stand til å leve sammen med en partner. Men etter å ha blitt voldtatt og misbrukt skremmer intimiteten meg. Takler ikke den biten. Alle venninne mine har barn. Jeg er 32 år og har aldri hatt et seriøst forhold i mitt liv. Mangler ikke på "friere", men straks noen viser interesse får jeg hetta og rømmer unna. Håper denne tilstanden går over snart.

Jeg har tross alt mye å være glad for også.

[Gjest fyi]

Veldig enig med deg. Det jeg tenker mye på nå er at hverdagen føles så tom og meningsløs. De siste ukene har jeg stort sett bare lagt på sofaen uten energi og lyst til å gjøre noe som helst. Så tenker jeg på at jeg skulle ønske jeg var i stand til å leve sammen med en partner. Men etter å ha blitt voldtatt og misbrukt skremmer intimiteten meg. Takler ikke den biten. Alle venninne mine har barn. Jeg er 32 år og har aldri hatt et seriøst forhold i mitt liv. Mangler ikke på "friere", men straks noen viser interesse får jeg hetta og rømmer unna. Håper denne tilstanden går over snart.

Jeg har tross alt mye å være glad for også.

Jeg vet, det er utrolig skremmende å slippe noen inn på seg etter å ha blitt skadet, og tiden går.

Har tenkt litt på hvilken frier som vil kjennes trygg nok. Jeg ser for meg at det må være en som har overlevd et helvete selv, og blitt dyp, klok og forståelsesfull. I praksis har det bydd på problemer, da mine "skadede" friere har vist seg å ha manglende vilje/evne til følelsesmessig nærhet og stabilitet. Så jakten på en bra løsning pågår fremdeles

[Gjest Svarttrost]

Ja, jeg tror at mennesker kan oppleve så store sorger at det oppleves som at det ikke er til å leve med, noe jeg selv har erfart.

Men jeg tror også at det finnes sannhet i ordtaket "tiden leger alle sår". Kommer en seg forbi den verste perioden vil en etter hvert bli i stand til å finne en vei videre.

Håper venninna di nå får hjelp, god hjelp.

[Gjest Svarttrost]

Og jeg håper selvsagt også at du får hjelpen du trenger, og kommer deg videre

[Gjest Nickløsheletiden]

'' Tror dere at et menneske kan få så store sorger at det ikke er til å leve med?''

Det tror jeg er mulig ja. Hadde jeg mistet alle ungene mine, hadde jeg ikke villet leve lenger.

[Gjest Ainona]

Er forståelig at noen "gir opp" for livet er tøft. Skjer hele tiden uventede ting, det er vondt! En må være sterk for å takle livet, alle utfordringene livet gir oss. derfor er det viktig å nyte positive stunder, selv de små lyse øyeblikk. Det snur så fort.

Håper det går deg godt, din veninne og

[rose23]

Ja, jeg tror at mennesker kan oppleve så store sorger at det oppleves som at det ikke er til å leve med, noe jeg selv har erfart.

Men jeg tror også at det finnes sannhet i ordtaket "tiden leger alle sår". Kommer en seg forbi den verste perioden vil en etter hvert bli i stand til å finne en vei videre.

Håper venninna di nå får hjelp, god hjelp.

Er fortvilende å sitte på en annen kant av landet og ikke kunne gjøre noe. Skulle gjerne tatt henne med hjem. Hun har tre barn som barnevernet har tatt fra henne på feilaktig grunnlag. Og så tok eldste sønnen livet av seg. Hun har ikke sertifikat, gjeld oppover ørene, foreldrene vil ikke ha noe med henne å gjøre og hun blir stadig plaget av en psykopatisk x. Jeg prøver å få henne til å forstå at barna hennes trenger henne i live hele livet også etter at de er fyllt 18 år. Men hun ser ikke den.

[hidi, the scorpion]

Er fortvilende å sitte på en annen kant av landet og ikke kunne gjøre noe. Skulle gjerne tatt henne med hjem. Hun har tre barn som barnevernet har tatt fra henne på feilaktig grunnlag. Og så tok eldste sønnen livet av seg. Hun har ikke sertifikat, gjeld oppover ørene, foreldrene vil ikke ha noe med henne å gjøre og hun blir stadig plaget av en psykopatisk x. Jeg prøver å få henne til å forstå at barna hennes trenger henne i live hele livet også etter at de er fyllt 18 år. Men hun ser ikke den.

Dette var rystende lesning, rose 23, du virker som en svært sympatsik person her inne, så jeg vet du vil gjøre det beste. Men, hva i all verden kan du gjøre?

Tenker på deg in forderdelig vanskelig tid.

Klem fra

[Gjest Nerda]

Livet er ikke for amatører sies det.

Skjønner det er forferelig for deg å sitte der og føle deg hjelpels! Men sant å si kan du egentlig ikke gjøre så mye utover å være venninne. Det er et hjelpeapparat der som skal ta tak i problemene, hjelpe henne med hverdagen, også med å få ting på stell i livet. Forstår jo at hun må ha det forferdelig i den situasjonen...

Og ja... Dessverre er jeg sikker på at man kan få store nok sorger, sterk nok motgang, nok fortvilelse til at man bare ser ei løsning. At en del begår selvmord er jo ikke noe som skjer uten grunn. Samtidig får veldig mange så god hjelp at andre løsninger blir mer synlige. Jeg håper at det psykiatriske hjelpeapparatet nå kan være akkurat det venninna di trenger! At de faktisk tar seg tid til henne, får jobba skikkelig med saken. Du kan jo ikke være psykolog, kun den venninna du alt er - den venninna som viser at hun bryr seg. Vi er ikke supermenesker.