Takler noen mer enn andre?

[Gjest filosofisk i dag]

Er det slik at noen takler mer enn andre? Tenker på at enkelte opplever mange vanskelige ting, gang på gang, men takler det og kommer seg videre (ikke skjønner jeg hvordan). Andre skulle man tro har de beste forutsetninger, men sliter likevel psykisk. De som da ikke blir psyisk syke, til tross for at de opplever så mye vanskelig, er de da en type mennesker som takler mer enn andre, eller er det slik at det er de andre som er syke og som hadde blitt syke uansett hva de hadde opplevd?

[ShitDiddelyDo]

Selvsagt er det sånn at vi takler forskjellig. Noen takler ingenting før de møter veggen. Andre takler mye.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, det er helt klart at det er enorme forskjeller på hvor mye vi tåler. Det er en langt viktigere faktor for utvikling eller ikke av psykisk lidelse enn livshendelser.

Kort sagt er det langt viktigere hvordan du tar det enn hvordan du har det.

[Gjest Nevertheless]

Det er nok slik. Blir ofte imponert over hvordan andre holder seg positive tross mye motgang. Lurer også selv på hvorfor jeg ikke oftere har vært suicidal. Klamrer seg fast til livet av en eller annen grunn. Da må det vel bety at noe i livet er verdt å leve for.

[hidi, the scorpion]

Et forferdelig vanskelig dilemma!

Personlig tror jeg mye av svaret ligger i vedkommendes barndom.

Hva tror du?

[Gjest Høstløv]

Et forferdelig vanskelig dilemma!

Personlig tror jeg mye av svaret ligger i vedkommendes barndom.

Hva tror du?

''Personlig tror jeg mye av svaret ligger i vedkommendes barndom.''

Dette er jeg ikke enig med deg i, jeg kjenner flere som klarer å takle livets store utfordringer på en bra måte, på tross av en forferdelig oppvekst.

En gammel kinesisk vismann sa det omtrent slik: "Du har det ikke bedre enn du tillater deg selv å ha det."

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Et forferdelig vanskelig dilemma!

Personlig tror jeg mye av svaret ligger i vedkommendes barndom.

Hva tror du?

Det henger sammen med medfødte egenskaper, mestringsstrategier en lærer seg i barndommen, tidlig trygghet, men også mangel på trygghet og ødeleggende alvorlige traumer i barndommen.

Det absolutt beste tiltaket for å bedre den psykiske folkehelsen, er at en slutter å ha sex med barn. Om en i tillegg kunne fjerne foreldres skadelige bruk av rusmidler, ville det meste være gjort.

[Gjest de syke jeg kjenner er skadet av oppegående edru foreldre]

Det henger sammen med medfødte egenskaper, mestringsstrategier en lærer seg i barndommen, tidlig trygghet, men også mangel på trygghet og ødeleggende alvorlige traumer i barndommen.

Det absolutt beste tiltaket for å bedre den psykiske folkehelsen, er at en slutter å ha sex med barn. Om en i tillegg kunne fjerne foreldres skadelige bruk av rusmidler, ville det meste være gjort.

Kanskje det meste, men hva gjør en med den stadig større forekomsten av usunn narsissisme i samfunnet og hvordan det kan gi seg utslag i forholdet mellom foreldre/barn og barns utvikling?

[Gjest winda]

Selvsagt er det sånn at vi takler forskjellig. Noen takler ingenting før de møter veggen. Andre takler mye.

Jeg har noen ganger lurt på alle disse menneskene som "går seg på denne veggen". Hvorfor i all verden er det ingen som kan flytte den?

[Glenn09]

Det henger sammen med medfødte egenskaper, mestringsstrategier en lærer seg i barndommen, tidlig trygghet, men også mangel på trygghet og ødeleggende alvorlige traumer i barndommen.

Det absolutt beste tiltaket for å bedre den psykiske folkehelsen, er at en slutter å ha sex med barn. Om en i tillegg kunne fjerne foreldres skadelige bruk av rusmidler, ville det meste være gjort.

Jeg hadde trygghet som liten, jeg var elsket av min mor som liten, men likevel så sliter jeg.

Jeg har heller aldri blitt missbrukt, så jeg tror nok heller at aller er forskjellige og reagerer forskjellig på ting.

Jeg hadde hatt problemer med å snakke med ei jente jeg hadde syntes var pen, men jeg har ikke noe problem med å havne i bråk med hvem som helst. Der er jeg helt motsatt i forhold til mange av mine bekjente.