En bekymring, om overgrep

[Skumring]

La denne inn på foreldre-småbarn, og fikk tips om å legge den her.

Det gjør vondt i magen bare å tenke på dette, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal skrive det.

Som barn ble jeg utsatt for seksuelle overgrep fra min far. Det var ikke "grove" overgrep, hvis man kan si det sånn, men nok til at det satte spor i meg - og ikke minst at jeg opplevde det som svært vanskelig mens det sto på. Overgrepene tok slutt da jeg var i slutten av tenårene, fordi jeg (endelig) greide å si klart i fra til han om at jeg ikke ville han skulle gjøre det.

Noe av det jeg husker som opptakt, hvis man kan kalle det det, til overgrepene, var at min far bygde et tillitsforhold til meg. Og ikke minst at han viet meg mye oppmerksomhet. Det var mye fysisk kontakt, kos og stryking på ryggen - og dette gjorde det for meg vanskelig å trekke streken for når det ble feil. Det kom så gradvis.

For å gjøre en lang historie så kort som mulig, så anmeldte jeg aldri overgrepene. Det tok meg noen år å bearbeide dette for egen del, og jeg har alltid opprettholdt et noen lunde sivilisert forhold til min far. Det betyr at han er en del av livet mitt, om enn ikke et nært forhold.

Min søster har i voksen alder fortalt meg at også hun ble utsatt for overgrep. Samme "mønster". Samme gradvise tilnærming.

Nå har jeg en datter på 9 år. Jeg har alltid vært på vakt, og liker ikke å la henne overnatte hos foreldrene mine, av frykt for overgrep. Likevel har det hendt hun har overnattet der, det er min mor som har mest med ungene å gjøre når de er der.

Men i det siste har jeg sett det jeg gjenkjenner som mønsteret fra da jeg var barn. Kosingen, sitte på fanget, stryke på ryggen. Koselig bestefar? Kanskje? Eller kanskje ikke. Jeg ser at han vier henne langt mer oppmerksomhet enn sønnen min. Jeg ser at han stryker og kiler og koser - og plutselig ser jeg at dette kan jeg ikke sitte og se på.

Det er noen måneder siden sist barna overnattet hos besteforeldrene. Og nå innser jeg at det ikke blir noen overnattinger der mer. For jeg tør ikke. Og jeg er rådvill og fortvilet, og vet ikke helt hva jeg skal gjøre.

Jeg kan velge å konfrontere han, det vil si si at "jeg vet bla bla bla, jeg godtar ikke, bla bla bla" - men det vil på ingen måte stoppe han hvis han VIL. Jeg husker godt hvordan han innprentet meg om at dette var vår hemmelighet. Det er klart at han kan gjøre det også med min datter, hvis jeg tillater at han fortsetter å bygge et nært tillitsforhold til henne. Han kan også slå motsatt vei, og begynne å kritisere og rakke ned på jenta. For å "straffe" meg på et vis.

Jeg kan velge å holde ungene unna han. Men mye av kosingen og strykingen (som ikke er overgrep, det er ikke det jeg mener), foregår i full offentlighet, og han ser kanskje ut som verdens snilleste og mest omsorgsfulle bestefar.

Jeg kan også velge å snakke med niåringen min om dette. Og kanskje bør jeg det uansett. Vi har et åpent og greit forhold, og det vil gjøre vondt å snakke med henne om dette, men jeg vet at jeg KAN hvis jeg må. Jeg hadde bare håpet at jeg ikke måtte. Men jeg kan ikke BARE snakke med henne, og derav legge "ansvaret" på henne. Det er ikke HUN som kan eller skal forhindre overgrep.

Faren min har etter mitt skjønn enkelte pyskopatiske trekk. Det ene er at han er verdensmester, han vet alt, vet best, kan alt - og blir fort hånlig hvis han blir motsagt. Han bruker mange hersketeknikker, for det meste latterliggjøring og sinne. Men også utestenging. Hvis noen motsier han eller går i mot han på noe vis, kan han gjerne bruke andre personer, familie, venner, hvem som helst, i mot dem. For eksempel gjennom å spre rykter og sladder, eller latterliggjøre for å få andre med seg på å le. Han er også svært selvsentrert - jeg tror ikke at han ser andre enn seg selv, egentlig. Han tror alt handler om han. Han setter seg selv først. Men han er god til å late som om han er så omsorgsfull og snill. Bak fasaden er det bare vi nærmeste som får se.

Derfor også er dette en vanskelig sak. Jeg tipper at noen vil si bryt med han, men det er ikke så lett. Han er gift med moren min, og jeg ønsker ikke å bryte med henne. Noen vil kanskje si anmeld han - men til hvilken nytte? Saken "min" vil være foreldet, uten bevis, og i et gjennomsiktig lokalsamfunn er det slett ikke sikkert at det er HAN som blir taperen. Det kan like godt bli meg eller barna mine.

Men hva i all verden skal jeg gjøre?

Setter stor pris på råd og tips!

[Gjest winda]

Jeg synes at du kan snakke med moren din om det du skriver her. I tillegg må du aldri la faren din være alene med datra di.

Du er voksen nå og har mulighet til å forhindre at din lille datter opplevde det som du gjorde. Jeg hadde aldri latt min datter sitte i fanget til en slik mann, da hadde jeg blitt syk.

Jeg skjønner at dette kan være veldig vanskelig, men du er nødt til å gjøre alt du kan for å forhindre nye overgrep uansett hva det måtte føre til.

[Gjest Ainona]

Tror ikke slike folk forandrer seg

Ikke la datteren din overnatte hos forldrene dine, ikke la henne være der uten deg. Hvis din mor ikke kunne beskytte deg, hva er forandret nå?

[Gjest Merlen]

Ikke la henne overnatte der, uansett. Det er faktisk den ENESTE måten du kan være sikker på.

Tror jeg ville tatt en prat med niåringen i tillegg. Jeg har ikke vært utsatt for incest, men flere overgrep, og jeg har snakket litt med niåringen min om hva som er lov og ikke lov i forhold til kropp. Hun syntes det var veldig ok.

[Gjest mener jeg]

Ikke la henne overnatte der, uansett. Det er faktisk den ENESTE måten du kan være sikker på.

Tror jeg ville tatt en prat med niåringen i tillegg. Jeg har ikke vært utsatt for incest, men flere overgrep, og jeg har snakket litt med niåringen min om hva som er lov og ikke lov i forhold til kropp. Hun syntes det var veldig ok.

Man kan godt snakke med henne om kropp og grenser så lenge en holder det på det generelle planet,