Å akseptere seg selv

[Merlenoi]

Klarer du det?

Klarer du å akseptere deg for den du er, med en psykisk lidelse, og med de begrensningene det gir?

Jeg klarer det ikke. Jeg streber hele tiden etter å klare like mye som andre, og går derfor på smell etter smell.

Skulle ønske jeg klarte.

[tjohei]

Jeg klarer det bedre nå enn før. Hadde det samme problemet som deg før, at jeg følte at jeg måtte fremstå som bedre enn jeg var. Utfordringen nå er å møte andre som den jeg er, med mine begresninger og tørre å sette grenser hvis det er ting jeg ikke kan gjøre.

[Gjest winda]

''Jeg klarer det ikke. Jeg streber hele tiden etter å klare like mye som andre, og går derfor på smell etter smell.''

Kjenner veldig igjen den der. Har gjort sånn selv. Startet både med det ene og det andre og det har ikke gått lange tiden før smellen har kommet.

Det har gått år siden den første "smellen" kom. Jeg er blitt mye flinkere, synes jeg ihvertfall selv, til å se min begrensning. Men enda er jeg nok veldig sort-hvitt i alt jeg gjør. Det er liksom enten eller. Enten er jeg frisk, eller så er jeg syk. Forsøker å jobbe med dette og innse at jeg nok aldri blir helt frisk. Jeg må lære meg å se mine begrensninger og sette ned tempoet i de periodene jeg er friskere.

Noen ganger er det et hardt "slag" å få at man ikke greier å leve opp til sine ambisjoner. Uansett er det nok best å se sine begrensninger slik at man slipper alle disse nedturene.

[hidi, the scorpion]

''Jeg klarer det ikke. Jeg streber hele tiden etter å klare like mye som andre, og går derfor på smell etter smell.''

Ingen klarer alt, Merlenoi! Vi går alle før eller siden på en smell eller flere! Poenget er å legge det bak seg, har man gjort noe galt mot en person, så holder det lenge med en unnskyldning. Er det bare deg det gåt utover, så må du lære å tilgi deg selv, legge det bak deg og se fremover.

Vi er ofte selv vår verste fiende, for vi klarer ikke å gi slipp på tabber eller feil. Legg tabber og mistak i en bag, og hiv den langt avgårde!

Når de ekle tankene sniker seg inn på deg, så les en bok, se en film eller lytt til vakker musikk. Aktivitet hjelper også mye, når jeg går turer, så har jeg samtaler med meg selv, og når jeg kommer hjem, er jeg for sliten til å bry meg om hva som egentlig er "bagateller"!

Håper inderlig du finner ro og fred i tankene dine, Merlenoi;)

Klem fra

[Nøtteskall]

I etterkant av en psykose greier jeg på en måte å akseptere at jeg har vært syk og tenke at dette er noe alle kan bli.

Men greier ikke akseptere at jeg ikke greier å gjennomføre ting like bra som andre når jeg anser meg selv som frisk... selv om jeg kanskje egentlig ikke er det.

Når man er psykisk syk så er man ofte ustabil og da blir ihvertfall jeg veldig skuffet over meg selv når jeg har en dårlig dag og ikke greier det jeg vil. Jeg har flere dårlige dager enn gjennomsnitte og det tror jeg tærer på både kropp og sjel.

tror aldri jeg kommer til å akseptere meg selv fullt og helt. Men jeg håper jo selvsagt. Er villig til å prøve alle slags former for terapi for å komme dit.

[hidi, the scorpion]

I etterkant av en psykose greier jeg på en måte å akseptere at jeg har vært syk og tenke at dette er noe alle kan bli.

Men greier ikke akseptere at jeg ikke greier å gjennomføre ting like bra som andre når jeg anser meg selv som frisk... selv om jeg kanskje egentlig ikke er det.

Når man er psykisk syk så er man ofte ustabil og da blir ihvertfall jeg veldig skuffet over meg selv når jeg har en dårlig dag og ikke greier det jeg vil. Jeg har flere dårlige dager enn gjennomsnitte og det tror jeg tærer på både kropp og sjel.

tror aldri jeg kommer til å akseptere meg selv fullt og helt. Men jeg håper jo selvsagt. Er villig til å prøve alle slags former for terapi for å komme dit.

''Når man er psykisk syk så er man ofte ustabil og da blir ihvertfall jeg veldig skuffet over meg selv når jeg har en dårlig dag og ikke greier det jeg vil. Jeg har flere dårlige dager enn gjennomsnitte og det tror jeg tærer på både kropp og sjel.

tror aldri jeg kommer til å akseptere meg selv fullt og helt. Men jeg håper jo selvsagt. Er villig til å prøve alle slags former for terapi for å komme dit.''

Kjære Nøtteskall, om man er psykisk syk eller somatisk syk, så er det _sykdom_!

Jeg er somatisk syk, men har dager akkurat som deg. Er man kronisk somatisk syk, så blir man automatisk deprimert. Jeg føler meg som i en "venteboks" på et bedre liv. Det er håpet mitt!

Etter 20 år med smerter, så har jeg akseptert meg. Jeg er uføretrygdet, og kan bestemme dagene mine selv, og det hjelper.

Du virker som en flott person, Nøtteskall! Vet ikke om du kan drive noen form for aktivitet, jeg går turer i mitt tempo, og selv om jeg har vondt, så er seieren over å kunne gå tur større;)

Ta vare på deg selv, vennen, vi skrives sikkert igjen!

[Nøtteskall]

''Når man er psykisk syk så er man ofte ustabil og da blir ihvertfall jeg veldig skuffet over meg selv når jeg har en dårlig dag og ikke greier det jeg vil. Jeg har flere dårlige dager enn gjennomsnitte og det tror jeg tærer på både kropp og sjel.

tror aldri jeg kommer til å akseptere meg selv fullt og helt. Men jeg håper jo selvsagt. Er villig til å prøve alle slags former for terapi for å komme dit.''

Kjære Nøtteskall, om man er psykisk syk eller somatisk syk, så er det _sykdom_!

Jeg er somatisk syk, men har dager akkurat som deg. Er man kronisk somatisk syk, så blir man automatisk deprimert. Jeg føler meg som i en "venteboks" på et bedre liv. Det er håpet mitt!

Etter 20 år med smerter, så har jeg akseptert meg. Jeg er uføretrygdet, og kan bestemme dagene mine selv, og det hjelper.

Du virker som en flott person, Nøtteskall! Vet ikke om du kan drive noen form for aktivitet, jeg går turer i mitt tempo, og selv om jeg har vondt, så er seieren over å kunne gå tur større;)

Ta vare på deg selv, vennen, vi skrives sikkert igjen!

Kjære Nøtteskall, om man er psykisk syk eller somatisk syk, så er det _sykdom_!

Takk for svaret ditt

Endelig noen som gjør et forsøk på å likestille somatisk sykdom med psykisk sykdom. Det er det nettopp mange som ikke gjør. Det er vel derfor jeg har lært et sted at jeg må ta på meg maska og gjøre alt for å tilfredstille de friskeste menneskene, Men da kommer nedturene.

Mitt ønske var lenge at denne psykdommen var noe jeg kunne være åpen om og fohåpentrliv ikke vekker negative reaksjoner.

Men så langt tror jeg ikke verden har kommet enda. Fordommer må vi nok finne oss i. Men det er svært vanskelig ja.

Men ønsker ikke å bli en bitter heller , så eneste veien for meg er å prøve å ikke gi opp og kjempe videre. Men som sagt... jeg vet alt for godt at stupet er der....

[hidi, the scorpion]

Kjære Nøtteskall, om man er psykisk syk eller somatisk syk, så er det _sykdom_!

Takk for svaret ditt

Endelig noen som gjør et forsøk på å likestille somatisk sykdom med psykisk sykdom. Det er det nettopp mange som ikke gjør. Det er vel derfor jeg har lært et sted at jeg må ta på meg maska og gjøre alt for å tilfredstille de friskeste menneskene, Men da kommer nedturene.

Mitt ønske var lenge at denne psykdommen var noe jeg kunne være åpen om og fohåpentrliv ikke vekker negative reaksjoner.

Men så langt tror jeg ikke verden har kommet enda. Fordommer må vi nok finne oss i. Men det er svært vanskelig ja.

Men ønsker ikke å bli en bitter heller , så eneste veien for meg er å prøve å ikke gi opp og kjempe videre. Men som sagt... jeg vet alt for godt at stupet er der....

''Mitt ønske var lenge at denne psykdommen var noe jeg kunne være åpen om og fohåpentrliv ikke vekker negative reaksjoner. Men så langt tror jeg ikke verden har kommet enda. Fordommer må vi nok finne oss i. Men det er svært vanskelig ja. ''

Tro meg, Nøtteskall, at vi med somatisk sykdom, blir like mistenkeliggjort som psykisk sykdom.

Hvis man kan gå på to bein, så burde man være frisk, men slik er ikke virkeligheten. Tro meg, jeg har fått hundrevis av råd om hvordan jeg kan bli frisk, bare jeg gjør sånn eller sånn, av "velmenende mennesker". Jeg sier bare ja og ok, uten å fortelle hvor mange profesjonelle som har forsøkt å hjelpe meg.

Jeg viser ikke min frustrasjon overfor "uvitende" mennesker, men det føles likevel sårende. I 17 år , har jeg forsøkt alt. legen ville uføre meg tidligere, men jeg nektet, tok utdannelse, som nesten tok knekken på meg, og da sa legen stopp!

I tillegg, var jeg alenemor for tre små barn, men jeg hadde bare et mål for øye; Å bli frisk!

Vær stolt av deg selv, Nøtteskall, og sørg for at _ingen_ bidrar negativt til din sykdom! Bare _du_ vet hvor vondt og hvordan du lider. Ingen andre kan sette seg i din situasjon, og derfor har de heller ingen rett til å dømme!

Ikke vær din "verste fiende", vær din venn og godta kroppen som den er, og sliter du mye, så oppsøk hjelp!

Klemmer mye til, Nøtteskall!

[Merlenoi]

''Jeg klarer det ikke. Jeg streber hele tiden etter å klare like mye som andre, og går derfor på smell etter smell.''

Ingen klarer alt, Merlenoi! Vi går alle før eller siden på en smell eller flere! Poenget er å legge det bak seg, har man gjort noe galt mot en person, så holder det lenge med en unnskyldning. Er det bare deg det gåt utover, så må du lære å tilgi deg selv, legge det bak deg og se fremover.

Vi er ofte selv vår verste fiende, for vi klarer ikke å gi slipp på tabber eller feil. Legg tabber og mistak i en bag, og hiv den langt avgårde!

Når de ekle tankene sniker seg inn på deg, så les en bok, se en film eller lytt til vakker musikk. Aktivitet hjelper også mye, når jeg går turer, så har jeg samtaler med meg selv, og når jeg kommer hjem, er jeg for sliten til å bry meg om hva som egentlig er "bagateller"!

Håper inderlig du finner ro og fred i tankene dine, Merlenoi;)

Klem fra

Det er ikke slike smeller jeg får, det er ikke noe jeg gjør mot andre eller noe slikt. Det rammer bare meg og mitt hode, jeg blir psyk av det.

[Merlenoi]

''Jeg klarer det ikke. Jeg streber hele tiden etter å klare like mye som andre, og går derfor på smell etter smell.''

Kjenner veldig igjen den der. Har gjort sånn selv. Startet både med det ene og det andre og det har ikke gått lange tiden før smellen har kommet.

Det har gått år siden den første "smellen" kom. Jeg er blitt mye flinkere, synes jeg ihvertfall selv, til å se min begrensning. Men enda er jeg nok veldig sort-hvitt i alt jeg gjør. Det er liksom enten eller. Enten er jeg frisk, eller så er jeg syk. Forsøker å jobbe med dette og innse at jeg nok aldri blir helt frisk. Jeg må lære meg å se mine begrensninger og sette ned tempoet i de periodene jeg er friskere.

Noen ganger er det et hardt "slag" å få at man ikke greier å leve opp til sine ambisjoner. Uansett er det nok best å se sine begrensninger slik at man slipper alle disse nedturene.

''Uansett er det nok best å se sine begrensninger slik at man slipper alle disse nedturene.''

Det blir bare så vanskelig når jeg er sammen med andre, f.eks. har jeg med barna, og h*n har med barn. Da vil jeg klare det samme som den andre voksne, slik at det ikke faller merarbeid på vedkommende pga min udugelighet.

[Gjest winda]

''Uansett er det nok best å se sine begrensninger slik at man slipper alle disse nedturene.''

Det blir bare så vanskelig når jeg er sammen med andre, f.eks. har jeg med barna, og h*n har med barn. Da vil jeg klare det samme som den andre voksne, slik at det ikke faller merarbeid på vedkommende pga min udugelighet.

Jeg kan forstå dette, men hvem er det som vinner noe på dette? Kanskje kan det være til hjelp for deg å være litt mere åpen om at du sliter psykisk og hva dette innebærer for deg? Du trenger jo ikke å "brette ut" hele livshistorien din, bare si litt om hvordan formen din blir om du stresser for mye. Verken du eller barna får det jo godt om du sliter deg ut.