Hvis det er adferden det kommer an på....

[Gjest anonyymeé]

NHD har tidligere vært inne på at det er adferden vår andre ser, ikke tankene/følelsene våre, og at vi slik kan bevare/få et bedre forhold til andre.

MEN! Hva med oss som etter årevis på benken fremdeles er så relasjonsskadet at vi til tider får lyst til å be resten av verden om å dra til en viss plass? Vi gjør det ikke, men prøver å være hyggelige og ta vare på forholdet til andre og henge med sosialt. Likevel tror jeg for min del at det vises på meg at jeg ikke liker de, og det skal lite til før jeg blir skuffet over folk når jeg er i det hjørnet. Jeg prøver for harde livet å snu tankene i hodet mitt, men følelsene er de samme, og det sitter så dypt. Jeg tror det merkes, på ørsmå ting som ansiktsuttrykk og kroppsspråk hos meg, og jeg tror det påvirker andre negativt. Hva gjør jeg med det?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ved å begrense det til det du skriver om, ødelegger du ikke relasjoner som er bygd opp. Om en derimot tar det ut i negativ adferd, kan det en ødelegge på en dag ødelegge det som er bygd opp over år, og det kan ta år å reparare det igjen.

En dag hvor du ikke er i form, blir da kun en null-dag i relasjonsbygging i stedet for en minusdag. Alle aksepterer at en har noe dårlige dager innimellom.

[Gjest Nevertheless]

Hvis du bruker kroppsspråk og ansiktsuttrykk til vise sinne eller avsky, så er jo det atferd, ikke en følelse eller tanke.