NHD: PTSD og vanskelige hendelser

[nitty-gritty]

NHD og andre med erfaring eller tanker...

Jeg er tilnærmet frisk fra PTSD, men kan ha små tilbakefall. Fungerer godt i det daglige.

I går ble jeg truffet av en bil i det jeg skulle krysse veien. Jeg hadde datteren min med meg og fikk kastet vognen til side rett før bilen nådde oss. Jeg falt i bakken og er forslått, i tillegg til at jeg brakk en tå og skadet kneet. I dag sliter jeg med å gå og har smerter der bilen traff, men ellers er jeg ok fysisk.

Det ble mye oppstyr. Ambulanse og masse politi og stopp i trafikken. Jeg fikk ikke reise meg fra bakken på lenge, alle sto rundt meg og noen holdt meg til og med nede. Det var utrolig ekkelt.

Jeg vet ikke om jeg forventer for mye av meg selv, men jeg sliter litt i dag. Jeg fikk ikke sove i går kveld, da alt jeg kunne tenke på var bilen som kom mot vogna med datteren min. Når jeg har et øyeblikk for meg selv, så ser jeg hendelsen som flashbacks - nesten like sterkt som mine PTSD-flashbacks.

Broren min minte meg på at jeg ikke måtte leke "om alt vannet i verden var sjokolade, så hadde vi alle vært døde" - leken Og jeg prøver å la det være, men jeg føler meg så utrolig skyldig. Jeg krysset uten grønn mann, men jeg trodde jeg skulle rekke det. Jeg tenker hva som kunne ha skjedd.

I dag ville jeg egentlig bare ligge i senga, men hopper rundt på krykker og gjør husarbeid, for jeg orker ikke tenke på det.

Har denne overreaksjonen noe med PTSD å gjøre?

[frosken]

Godt at det gikk såpass bra med dere begge.

Er du sikker på at det er rimelig å si at du "overreagerer"? Du vet at det var millimeter unna at datteren din ble skadet - jeg tror mange ville ha hatt en helt umulig dag i etterkant.

[mariaflyfly]

Herregud, for en ekkel opplevelse! Godt det gikk bra med dere begge to!

[Gjest Nevertheless]

Det er nok ganske vanlig å være preget av noe sånt i noen dager. Er lite sykelig i det! Det beste du kan gjøre er vel å føle en lettelse over hvor bra det gikk

[nitty-gritty]

Godt at det gikk såpass bra med dere begge.

Er du sikker på at det er rimelig å si at du "overreagerer"? Du vet at det var millimeter unna at datteren din ble skadet - jeg tror mange ville ha hatt en helt umulig dag i etterkant.

Nei, jeg er ikke sikker på noe. Det er vel derfor jeg spør. Synes "flashback'ene" er veldig ubehagelige. Har også en følelse av at noe forferdelig vil skje. Jeg vet denne er irrasjonell. Er det normalt, da, tror du?

[nitty-gritty]

Herregud, for en ekkel opplevelse! Godt det gikk bra med dere begge to!

Takk.

Ja, kjempe-ekkelt.

[frosken]

Nei, jeg er ikke sikker på noe. Det er vel derfor jeg spør. Synes "flashback'ene" er veldig ubehagelige. Har også en følelse av at noe forferdelig vil skje. Jeg vet denne er irrasjonell. Er det normalt, da, tror du?

Det høres kanskje ut som om frykten for at noe forferdelig skal skje er sterkere enn lettelsen over at det gikk bra? I såfall så vet jeg ikke helt om det er såkalt "normalt", men jeg tror at en episode hvor datteren din nesten ble skadet er egnet til å fremme en sterk reaksjon.

Jeg lurer på om det er noe du kan gjøre for å finne noe mer indre ro.

[nitty-gritty]

Det er nok ganske vanlig å være preget av noe sånt i noen dager. Er lite sykelig i det! Det beste du kan gjøre er vel å føle en lettelse over hvor bra det gikk

Takk, du har nok rett.

Den lettelsen skulle jeg gjerne følt, men det er nesten motsatt. Kanskje den kommer om noen dager?

[nitty-gritty]

Det høres kanskje ut som om frykten for at noe forferdelig skal skje er sterkere enn lettelsen over at det gikk bra? I såfall så vet jeg ikke helt om det er såkalt "normalt", men jeg tror at en episode hvor datteren din nesten ble skadet er egnet til å fremme en sterk reaksjon.

Jeg lurer på om det er noe du kan gjøre for å finne noe mer indre ro.

Ja, jeg også. Jeg tror det verste er skyldfølelsen. Den er jo helt irrasjonell, i grunnen. Vi har alle krysset veien en gang i blant uten grønn mann, om det er rødt for bilene. Det var en rekke sammenfallende hendelser og elementer som gjorde at føreren av bilen ikke så at vi var på vei til andre siden da lysene forandret seg. Jeg fikk jo også vogna unna og ble truffet selv.

Allikevel har jeg denne forventningen av at noe forferdelig vil skje hvert øyeblikk nå, på grunn av min egen skyldfølelse, til dels.

Kanskje jeg bare må gi meg selv noen dager. Noen ganger tror jeg ting som dette blir verre fordi jeg er så opptatt av at jeg skal takle det så bra.

[frosken]

Ja, jeg også. Jeg tror det verste er skyldfølelsen. Den er jo helt irrasjonell, i grunnen. Vi har alle krysset veien en gang i blant uten grønn mann, om det er rødt for bilene. Det var en rekke sammenfallende hendelser og elementer som gjorde at føreren av bilen ikke så at vi var på vei til andre siden da lysene forandret seg. Jeg fikk jo også vogna unna og ble truffet selv.

Allikevel har jeg denne forventningen av at noe forferdelig vil skje hvert øyeblikk nå, på grunn av min egen skyldfølelse, til dels.

Kanskje jeg bare må gi meg selv noen dager. Noen ganger tror jeg ting som dette blir verre fordi jeg er så opptatt av at jeg skal takle det så bra.

Jeg tenker også at du har svært høye krav til at du skal klare å fungere rasjonelt til enhver tid. Av og til rystes vi så kraftig, at vi kanskje må akseptere at fornuften tar en pause.

[Gjest Nevertheless]

Takk, du har nok rett.

Den lettelsen skulle jeg gjerne følt, men det er nesten motsatt. Kanskje den kommer om noen dager?

Det tror jeg nok det gjør

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Er det en overreaksjon? Hvis det er det, kan den forklares med dine tidligere opplevelser.

[Gjest Nickløsheletida]

Ja, jeg også. Jeg tror det verste er skyldfølelsen. Den er jo helt irrasjonell, i grunnen. Vi har alle krysset veien en gang i blant uten grønn mann, om det er rødt for bilene. Det var en rekke sammenfallende hendelser og elementer som gjorde at føreren av bilen ikke så at vi var på vei til andre siden da lysene forandret seg. Jeg fikk jo også vogna unna og ble truffet selv.

Allikevel har jeg denne forventningen av at noe forferdelig vil skje hvert øyeblikk nå, på grunn av min egen skyldfølelse, til dels.

Kanskje jeg bare må gi meg selv noen dager. Noen ganger tror jeg ting som dette blir verre fordi jeg er så opptatt av at jeg skal takle det så bra.

Alt det du beskriver her er nøyaktifg slik jeg hadde det for 20 år siden. Den eldste var baby, jeg skulle skynde meg ut fordi mannen min satt i bilen og ventet på oss. Jeg snubler øverst i yttertrappa, datteren flyr ut av armene mine, gjennom lufta og lander på singelen. Heldigvis lå hun i en skinnpose, men hun brakk armen. Det kunne ha gått verre uten skinnposen.

Jeg kjenner igjen skyldfølelsen og angsten for at noe verre og forferdelig kom til å skje.Jeg tenkte at dette bare var et forvarsel.

[nitty-gritty]

Alt det du beskriver her er nøyaktifg slik jeg hadde det for 20 år siden. Den eldste var baby, jeg skulle skynde meg ut fordi mannen min satt i bilen og ventet på oss. Jeg snubler øverst i yttertrappa, datteren flyr ut av armene mine, gjennom lufta og lander på singelen. Heldigvis lå hun i en skinnpose, men hun brakk armen. Det kunne ha gått verre uten skinnposen.

Jeg kjenner igjen skyldfølelsen og angsten for at noe verre og forferdelig kom til å skje.Jeg tenkte at dette bare var et forvarsel.

Takk for at du delte dette

Nå føler jeg meg litt mer normal. Den ekle følelsen av at noe forferdelig vil skje har sakte sluppet taket, så i dag føler jeg meg nesten normal.

[nitty-gritty]

Er det en overreaksjon? Hvis det er det, kan den forklares med dine tidligere opplevelser.

''Er det en overreaksjon? Hvis det er det, kan den forklares med dine tidligere opplevelser.''

Jeg vet ikke.

Takk for svar

[Gjest Nickløsheletida]

Takk for at du delte dette

Nå føler jeg meg litt mer normal. Den ekle følelsen av at noe forferdelig vil skje har sakte sluppet taket, så i dag føler jeg meg nesten normal.

''Nå føler jeg meg litt mer normal''

Ja, nå vet ikke jeg om jeg er normal da, men jeg liker å tro det ;-)