Min storesøster er Psyk

[Gjest Lillesøster på snart 40]

Hei.

Søsteren min og jeg vokste opp i en dys.funk.familie.

Jenta jeg var som 19 åring, og den jeg er i dag er to vidt forskjellige mennesker. Disse 20 årene har vært en turbulent reise. Jeg har fått mange skrubbsår på knærne, men klarte å reise meg igjen. I dag er livet mitt såkalt "normalt", og 15mg Ciralex minner meg hver morgen på at de forhinder meg å bli farlig deprimert igjen.

Storesøsteren min har det gått langt værre med. Vi bor i forskjellige byer, men vi snakkes ukentlig i tlf. Søs liker godt å høre om ungene mine, og livet mitt generelt.

Jeg var i byen på jobbreise, og følte hun trengte meg. Jeg kjøpte med noen poser mat, i håp at vi kunne kose oss noen timer.

Jeg trodde jeg var sterk nok, men jeg klarte kun å være der ei stund. Da måtte jeg gå.

I netthinnen satt inntrykket i flere dager etterpå:

Leiligheten såg helt forj.. ut. Aske, sigaretter, søppel, pille-brett, tomme ølbokser. Jeg torde ikke å kikke inn på kjøkkenet eller låne toalettet.

På et øyeblikk tok fortiden meg inn. Søs var "oppblåst", hadde laaange gule negler, brune tenner, vorter i ansiktet, skitne klær, ingen sokker. Helt, helt shabby. Hun finner omsorg hos et eldre nabopar som serverer henne alkohol for hvert besøk.

Jeg har på en måte dårlig samvittighet. Men jeg kan ikke involvere mine småbarn i dette. De skal få slippe å se slik undergrunn. Og jeg ønsker ikke fokusere bort fra livet mitt, og bli sugd inn i familien igjen, som jeg som "skadeskutt" forlot som 19 åring.

Jeg føler meg på en måte som egoist og snobb, fordi jeg har klart å jobbe meg frem til godt betalt jobb som jeg trives i, gode venner, god helse, flotte barn, "normal" fremtreden.

Hver gang jeg ringer henne, går praten om psykiatri og medisiner. Hun går ikke ut - får seg ikke frisk luft.

Hjemmehjelpen har sluttet å komme til henne, for tilstanden der er ordentlig gruffent.

Jeg har fine minner om den flotte storesøsteren med langt, flagrende hår, pent smil, lekre støvletter - hun som tok meg med på kino, tivoli, badestrand som liten. Minnene er der. Jeg vet Søs er glad i meg, og jeg er glad i henne. Men samtidig har jeg dårlig samvittighet som fokuserer på mitt eget liv..

Samtidig tenker jeg at hun tar sine valg, og må ta konsekvensen for dem.

Ønsker å få tilbakemelding fra noen som kjenner seg igjen i situasjonen.

[frosken]

Jeg er ikke i noen tilsvarende situasjon, men fikk lyst til å si at du ikke skal ha dårlig samvittighet for at du har det bedre enn din søster, og jeg synes heller ikke du skal ta på deg "å redde" henne. Det er trist at hennes livskvalitet tilsynelatende er lav, og det er ikke gitt at hun kan noe for det. Men du kan i hvertfall ikke noe for det, og du trenger sannsynligvis energien din til å ivareta din egen kjernefamilie.

Vær glad for at du har klart å jobbe deg frem til et liv du er godt fornøyd med, og ha den kontakten du orker med storesøster.

[rose23]

Jeg har også en søster som virkelig har tæret på nervene og livet mitt. Hun var tungnarkoman, bostedsløs, inn og ut av institusjoner og fengsel, begikk ran, stjal bilen til mamma og krasjet den, startet branner og vimet rundt ruset på kjøpesenterene i byen til hun ble kastet ut. Når hun tok kontakt var det når hun var i nød og måtte reddes. Heldigvis har hun i dag skaffet seg et normalt liv og familie. Så lenge det er øiv er det håp. Men hun må finne ut av det selv og bli edru i første omgang.

[serenity777]

Du kan vel snakke med henne på telefonen i steden for da? Hun er jo psyk. Jeg ville holdt kontakten. Man svikter ikke familie fordi de er syke....