Tilgjorthet i kommunikasjon med pasienten?

[Gjest fyi]

De psykologene jeg har vært innom i løpet av livet har alle tre hatt en tydelig tendens til det jeg kanskje kan kalle kommunikasjons-jåleri.

Det smattes og smakes på ord og vendinger, og spørsmål stilles på en måte jeg opplever som tilgjort, både når det gjelder teknikk og stemmebruk. For meg kjennes det unaturlig å snakke om det verste jeg har opplevd med en person som på meg virker litt teatralsk.

Jeg skjønner at de vil stimulere til undring og refleksjon, men er dette veien å gå? Er det uforsvarlig av en psykolog å kalle en spade for en spade, tørre å være rett frem, og ikke fullt så opptatt av å helgardere seg mot å si noe som kunne oppfattes som filosofisk ukorrekt?

Så vidt jeg vet har selve relasjonen mellom partene ofte vel så mye å si som metoden som brukes, og jeg vil merke at jeg sitter og snakker med en ekte person, ikke en svevende kultursnobb.

[Nøtteskall]

Jeg har opplevd psykologer som driver terapien motsatt av hva du har erfart. Psykologen min kalte virkelig en spade for en spade, han inrømmet bla at han ikke trodde på kjærlighet og at han ikke visste hva det var for noe....det ødela veldig mye for meg. Jeg hadde ikke lysst til å vite akkurat hans syn på det.

Men det finnes mange forskjellige terapeuter, kanskje du kan si i fra litt om hvordan du ønsker terapien skal være?.