mann-- sykelig forhold til sin mor

[Gjest Eva80]

Dette er nok et underlig spørsmål, men jeg har lurt på dette i mange år og det er ingen som har kunnet gi meg et tilfredsstillende svar. Jeg lurer på hvorfor min samboer gjennom 5 år, har et så absurd forhold til sin mor. Jeg er 30 år og han er 33. Hans mor er ekstremt manipulerende og dominerende. Noen eksempler er at hvis hun har mulighet, åpner hun posten hans og leser uten at han vet om det, hun rakker mye ned på meg og hun blir rasende hvis ikke sønnen gjør som hun ber ham om. Min samboer har også knepet henne på fersken i å tjuvlytte på telefonsamtalene våre. Altså hun har løftet av telefonrøret i en annen telefon i huset og lyttet på samtalen vår på telefon, som var av meget personlig karakter. Min samboer har i løpet av de 5 årene jeg har kjent ham, bare motsatt seg sin mor èn gang. Han kom da med kritikk av hvordan hun snakket til oss. Hun truet da med å skade seg selv hvis sønnen kom med mer negativ kritikk. Jeg har heller aldri sagt noe til henne om hvordan jeg synes hun behandler oss. Jeg lider heller i stillhet etterpå. Vi har noen ganger gått til sammlivsterapeut på grunn av dette. Min samboer sier da at han ikke vil si noe til sin mor fordi han synes synd på henne. Han mener hun har psykiske problemer. Så vidt vi vet har hun ikke noen psykisk diagnose, aldri vært innlagt noe sted eller i kontakt med DPS, ingen i familien har psykiske sykdommer. Min samboer har en yngre bror som har et akkurat like absurd forhold til henne. Min samboer hadde også en storebror, men han hadde en helt annen personlighet. Han godtok ikke den dårlige behandlingen fra sin mor. Han tok dessverre selvmord for 2 år siden. Faren skilte seg fra moren for mange år siden og han er en veldig normal og hyggelig mann. Moren oppførte seg like dårlig mot oss både før og etter selvmordet. Så jeg vet ikke hvor han får dette fra at hun har psykiske problemer og at det er synd på henne. Min samboer forteller desverre ikke noe særlig om oppveksten sin med sin mor. Jeg derimot har noen problemer. Jeg har vokst opp med en alkoholisert far og jeg har mye problemer med angst. Har gått til og fra på antidepressiva (remeron, cipralex, surmontil) de siste 7 år. Noe av det som knekker meg hardest er når jeg blir dårlig behandlet av andre. Derfor har den dårlige behandlingen fra moren til samboeren min gått meget sterkt inn på meg. Jeg forstår derfor ikke hvordan samboeren min kan ignorere behandlingen vi får fra moren hans når han ser hvor sterkt det sliter på meg følelsesmessig. Jeg forstår ikke hvorfor han velger å se hvor vondt jeg har det fremfor å si noe til sin mor om hvordan hun behandler oss. Samlivsterapeuten vi gikk til forklarte hans oppførsel med at han synes fryktelig synd på sin mor og at han ser på meg som en slags støtte fordi han selv synes sitt forhold til sin mor er vanskelig. Jeg synes ikke forklaringen holder. Jeg klarer ikke forstå hvordan han kan akseptere sin mors egoistiske og horrible oppførsel når han ser hvordan det sliter på meg. Jeg har store vanskeligheter med å tilgi ham for alt det vonde han har latt meg gjennomgå uten å vise meg noe støtte. Når jeg sier støtte mener jeg at han burde ha virkelig slått neven i bordet og sagt til moren sin at slik behandling finner vi oss ikke i!!! Bortsett fra dette problemet har jeg og samboeren min det faktisk bra. Vi krangler veldig sjelden om andre ting. Jeg lurer allikevel på om dette problemet er så stort og tungt psykisk for meg at jeg kanskje burde bryte ut av forholdet? Jeg tror det hadde hjulpet om jeg kunne forstå min samboer. Han er ikke ond. Det må være en "logisk" forklaring på hvorfor han godtar så dårlig behandling mot seg selv og meg og hvorfor han heller velger å se meg ha det vondt i stedet for å si noe til moren sin? Hvorfor er jeg verdt så lite for ham? Jeg har tenkt at det kan være noe som har skjedd i oppveksten hans, men han er 33 år nå! Burde han ikke i så fall nå klare å se problemet fra et nøytralt ståsted og ta de riktige valgene nå som han ikke er barn lenger? Kan du hjelpe meg med å forstå hva i alle dager min samboer tenker?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1. Hans mor har åpenbart en psykisk lidelse i form av en personlighetsforstyrrelse. I gamle dager (>25 år siden) var psykopati en fellesbetegnelse på de alvorlige personlightesforstyrrelsene.

2. Har du lest om kvinner som blir hos sine psykopatiske menn evt går fra den ene mishandler til den andre? Det skyldes bla at den psykopatiske personlighet har en slags evne til å få makt over sine nærmeste. Din samboer har vokst opp med dette, og han greier ikke å løsrive seg eller stå opp mot hennes tyrrani (se hvordan det gikk med han som gjorde det).

3. Det at noen har en slik lidelse, er ikke noe de kan noe for. Det betyr imidlertid ikke at en skal føye dem eller la være å sette grenser for dem. Din svigermor kan ikke endres. Jeg mener at deres eneste løsning er å flytte langt fra henne.

[marlenexxx27]

Classic.

Sånn kan det gå når borderlinerfolk får barn.

Jeg holdt på å si at slike folk bør adoptere bort ungene sine like etter fødsel. Men så kom jeg på at folk som ikke kan få barn ikke adopterer lengre, de kokkelerer heller inne på laboratoret med leid livmor, kjøpt sæd og penger, mens de funderer på hva de skal kalle seg (mor to, kjøpfar, co-mor, tante, biomor, sosiofar, livmor-mor, fetter, bruker, gjest, sam-far).

[Gjest pointless]

Classic.

Sånn kan det gå når borderlinerfolk får barn.

Jeg holdt på å si at slike folk bør adoptere bort ungene sine like etter fødsel. Men så kom jeg på at folk som ikke kan få barn ikke adopterer lengre, de kokkelerer heller inne på laboratoret med leid livmor, kjøpt sæd og penger, mens de funderer på hva de skal kalle seg (mor to, kjøpfar, co-mor, tante, biomor, sosiofar, livmor-mor, fetter, bruker, gjest, sam-far).

''Men så kom jeg på at folk som ikke kan få barn ikke adopterer lengre, de kokkelerer heller inne på laboratoret med leid livmor, kjøpt sæd og penger, mens de funderer på hva de skal kalle seg (mor to, kjøpfar, co-mor, tante, biomor, sosiofar, livmor-mor, fetter, bruker, gjest, sam-far).''

LOL Ja, helt enig i din beskrivelse her. Det er jo blitt helt sykt dette. Er nok mange av disse barna som blir "kunder" av psykiatritjenester etterhvert...

[Gjest togli]

Dere burde flytte langt bort fra henne og heller holde kontakten med korte besøk! Hun er nok psyk og slike nytter det ikke å snakke til fornuft.. Kom dere bort fra henne!