Finnes lykke?

[Jente1996]

Jeg er en jente på 15 år. Jeg er vel middels populær på skolen, over middels populær blandt vennene mine og gutter utenom skolen, jeg har en familie som er glad i meg og bryr seg om meg. Jeg sliter ikke på skolen og jeg er vel gjennomsnittlig pen (vet ikke jeg, av og til føler jeg meg ganske pen og noen ganger bare dritstygg). På fritiden pleide jeg å holde på med en sport, men begynte å mistrives der, så jeg sluttet. Derfor har jeg ingenting å trene fast nå for tiden, men vurderer å begynne på dansing til høsten.

På fritiden er jeg mer med gutter enn jenter. Jeg liker oppmerksomheten fra dem og de er vel egentlig mye lettere å være med ettersom jeg ikke gidder fjortis-drama.

Men på kvelden når jeg kommer hjem føles det veldig tungt og jeg gråter meg ofte i søvn. Jeg greier ikke helt å sette ord på følelsene, men det er en så vond følelse inn i meg som gjør at jeg ikke får sove og ikke får til å tenke på noe annet. Jeg tenker ofte på de årene jeg var mobbeoffer, men det er flere år siden nå og få av mine nåværende venner vet om det siden familien min har flyttet og jeg har byttet skole. Jeg tenker også på min bror som jeg virkelig hyllet som liten, men han kuttet all kontakt med meg og min familie da han giftet seg.

Det eneste jeg vil er å bli lykkelig, men jeg aner ikke hvordan. Jeg har ganske vanskelig for å snakke med folk om det (da jeg lett begynner å gråte, for det jeg egentlig vil er å forsvinne bort fra alt for godt. Noe jeg vurderer, men det er mine foreldre som stopper meg siden de har ofret så masse for meg...). Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å få det bedre, jeg har prøvd å snakke litt med noen venner om det men de føler det ikke på samme måte og da er det ikke lett for dem å vite hva de skal si og da har det lett for å bli en litt pinlig stemning mellom oss.... hjelp, jeg orker snart ikke mer og føler at hver dag er en byrd. Samtidig som jeg er glad for at hver dag er over og det er en dag mindre igjen er jeg ubeskrivelig redd for døden, for at jeg eller de jeg er glad i skal dø. Om jeg ikke hadde vært så redd for døden hadde jeg nok ikke orket mer av dette slitsomme livet. Oppå alt dette blir jeg enda mer lei meg og skuffet over meg selv når jeg tenker på alle som har det mye verre enn meg her i livet. Jeg har ingen rett til å klage. Alt jeg vil er å være lykkelig, men hvorfor greier jeg det ikke??

Sorry for rotete innlegg, men slik ble det nå..

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, lykke finnes.

Du har nok en depresjon og trenger hjelp av en profesjonell. Ring fastlegen din på mandag.

[Letgo]

Hei du. Du skriver at du har vært et mobbeoffer, men at det er mange år siden. Du er bare 15 år, så jeg vil nok da si at det er uansett relativt kort tid siden du var det. Jeg har selv vært det, og vet at konsekvensene av det ikke forsvinner selv om det har gått noe tid. Det er ting som sitter i veldig lenge for det skjedde når du var veldig ung, og det må takles på en måte, bearbeides slik at det ikke får store konsekvenser senere i livet. Trøst deg med at en slik opplevelse vil gjøre det sterk på sikt, når du får satt ord på opplevelsen og bygget deg opp igjen. Du kan jo begynne nå og fortelle hva du opplevde, hva som var verst f.eks.

Jeg hadde de fleste i klassen mot meg, de møtte meg på skoleveien for å være ekle, ringte meg på kvelden og var ekle, Det som jeg fortsatt merker i dag, er at kroppen reagerer hvis jeg kommer i en situasjon hvor jeg blir litt omringet. Det er fordi jeg på skolen ble innestengt i den gjengen, de omringet meg og holdt meg inni der i midten, og mobbet meg uten at jeg kom noen vei. Hva var det verste du opplevde?

Jeg ble nok mobbet fordi jeg var veldig flink på skolen, spesielt i matematikk hvor de fleste slet. Hvorfor ble du mobbet tror du?

[Gjest godmora]

Hei du unge og veltalende jente.

Innlegget ditt er ikke rotete. Du beskrev godt hva du tenker og føler og hvordan situasjonen din er.

Du minner meg om hvordan jeg hadde det da jeg var 15 år. Jeg ble mobbet hele barneskolen og var ikke spesielt populær på ungdomskolen pga jeg hadde dårlig selvtillit som en følge av mobbingen. Jeg var litt "grå mus" og gjemte meg vekk i umoderne klær. Det var en hard tid og jeg så svart på fremtiden. Men takk og lov at jeg ikke gjorde noe drastisk og negativt.

I skrivende stund sitter jeg her og har skapt meg selv en egen liten familie. Har en god mann nå og en liten baby.

Det er en vei en må gå når en har vært gjennom mobbing. Og ofte trenger en profesjonell hjelp for å få sortert en del tanker mens en går på den veien. Jeg gikk til psykolog i to år og dette var til stor hjelp. For den negative stemningen hadde på en måte fått grep i meg og hang der bare. Selv om jeg tittet rundt meg og så at jeg hadde det ganske ok. Jeg følte at det var en mørk tåke nesten som bare hang klam over meg og ga meg lyst til å gråte og ikke greie å se fremover. Er det slik du føler det?? Vit at det er en vei ut av det! Så klart finnes lykke. Men husk at lykke ikke er en tilstand, men mer øyeblikk en føler i løpet av livet. Ingen går konstant og bare digger alt i livet sitt.

Kjære deg, snakk med fastlegen din og fortell hvordan du føler det. Hvis du synes det er vanskelig å si det med ord kan du skrive det på et ark. Si at du vil snakke med noen for å få sortere tankene dine og at du føler at livet ikke er verdt å leve i blant. Vær litt obs på at med en gang en starter å snakke med en psykolog kan man en kort periode nesten føle seg litt verre(det skjer ikke med alle altså). Og det er fordi en får rippet opp i mange vonde følelser. Men så kan helbredingen begynne etter der igjen.

Livet er verdt å leve

Snakk med legen din så fort du har mulighet til det. Eller er der en skolehelsesøster som er innom i blant? Kanskje hun kan hjelpe deg videre med å snakke med en lege?

klem til deg.