Dekket brystforstørrelse

[Gjest Kompleks]

Hei. Jeg er en jente på 20 år som helt siden puberteten har hatt vansker med kroppen min. Da jeg kom i puberteten fikk jeg aldri "normale" pupper. Jeg fikk noen trekantede pupper hvor areola/brystvortene bokstavligtalt pekte i gulvet. De har ALLTID vert et problem for meg og har hemmet meg noe utrolig i hverdagen min. Jeg har aldri villet hatt kjæreste i frykt for at han skulle prøve å ta på dem. Jeg har vert utrolig deprimert og følt meg som et misfoster. Men i tillegg til at jeg har ekstremt små trekantpupper så dekker areola så og si halve puppen, og det er noe som får meg til å gråte og til å føle meg så stygg at noen ganger er det som jeg ikke vil stå opp av sengen. Ja, jeg høres nok ut som en skrikerunge, men dette er noe som faktisk betyr innmari mye for meg og tærer skikkelig på meg. Jeg har vert i et fast forhold nå i 4 år med verdens beste man, som forguder meg og ser på meg som den vakreste noen sinne. Men ikke engang han har fått så mye som et lite glimt av puppene mine. Å sånn skal det ikke være føler jeg, og jeg tar det skikkelig tungt å gang på gang måtte nekte han å ta å se på dem. Vi har en sønn, å jeg husker at når jeg fant ut at jeg var gravid hvordan angsten tok meg for jeg var livredd for hvordan det skulle gå med amming og hvordan jeg skulle klare å amme hviss noen kunne se meg. Men så fikk jeg et lite håp også om at kanskje puppene mine ville rette litt på seg (siden moren min fikk nyydlige pupper etter graviditet) men neida, mine har blitt 10x verre, så nå sliter jeg enda mere enn noen gang. Jeg kan også si det at jeg har gått til psykolog pga depresjon, men jeg har ALDRI våget å si at mye av depresjonen kom av hvordan puppene mine så ut for jeg var redd for hva de ville tenke om meg da. Men jeg tør liksom skrive det nå etter at jeg har lest litt på nettet og det er flere som liter med dette. Jeg prøver gang på gang å snakke med moren min om dette, men der er det null støtte å få, hun vil ikke høre på meg engang. Sier jeg må være fornøyd med det jeg har. La meg sette det litt på spissen, hadde jeg kjent en klump eller noe skummelt i den ene puppen min, så hadde jeg skammet meg sånn over dem at jeg ikke hadde ringt legen for å få det sjekket. Vet det er helt på trynet, men jeg er livredd. Føler meg som et misfoster og føler meg så alene! Vet det er mange der ute som er ekstremt negative til sånne som meg som syter over "bagateller" som dette. Men for meg er ikke dette en bagatell, det er en stor byrde. Og som jeg sier til samboer: Vi har kun et liv og jeg vil ikke gå gjennom mitt deprimert og ulykkelig hvertfall viss det er noe som kan fikses. Da skulle jeg heller levd som en blomst på en eng, eller flua på kudritten. Men så har det seg sånn at jeg har ikke råd til å ta et sånn inngrep og da lurer jeg på om jeg kunne vert en kandidat som kunne fått det dekket? Eller er jeg bare dømt til å leve et liv som ekstremt deprimert og som ikke fungerer helt som jeg skulle ønske sammen med familie og venner? Og til slutt kan jeg jo slenge inn at siden jeg kom i puberteten (7.klasse) har jeg hatt ekstremt med kviser på rompa, ja ekstremt ekkelt og jeg har ALDRI sakt dette til noen før. Og dette gjør at jeg ikke går i bikini eller noe kortere enn shorts. Er det noe jeg kan kjøpe mot dette som er reseptfritt? For jeg kommer aldri til å nevne dette til noen eller gå til doktoren med det, men nå har jeg slitt med det i over 7år og er så lei! Detter er da også store deler til min depresjon. Beklager for all sytinga mi i dette innlegget, men det føltes deilig å få det ut og jeg håper på svar. Kan jo i tillegg tilføye at jeg har bortsett fra det med puppene og kvisene ganske god selvtillitt ellers, men akkuratt det jeg har skrevet om gjør jo selvfølgelig at den blir svekket myyye!! Tusen takk. Mvh veldig lei og deprimert 20.

[rose23]

Høres som du har mer bruk for psykologhjelp enn plastisk kiurgi. Tviler på du får dekket dette på grunn av mindreverdighetskomplekser.

[Gjest lifeis...]

http://www.lommelegen.no/831969/brystforstorrelse-et-offentlig-anliggende

Så trist å lese at du har det slik. Jeg aner ikke om det er mulig å få dette dekket når det fører til depresjon. Jeg synes du skal oppsøke lege og være ærlig om hvordan du føler det og har det. Ikke vær engstelig for å vise frem brystene dine til en lege. De har sett og ser bryster i alle mulig varianter.

Et annet alternativ kan være å oppsøke de som utfører denne type operasjoner. Det finnes de som tilbyr gratis konsultasjon og da vil du få gjort både en vurdering av hva som kan gjøres, kostnader og du kan trolig få avar på om de mener det finnes grunnlag for å få en evnt operasjon dekket.

Om du ikke skulle få det dekket finnes det jo også muligheter for å låne penger uten at du behøver oppgi hva de skal brukes til. Et forbrukslån som du kan nedbetale over tid. Noen vil kanskje si at det er galskap å låne til slikt. Når du plages så mye av dette kan imidlertid ikke jeg se annet enn at et lån av denne typen villegi deg mulighet for en operasjon som vil bety ekstremt mye for deg og dette kan ikke måles i hva kostnadene blir.

[Tonette]

Det hele går ut på at du er redd for hva andre mener om deg.

Jeg er overbevist om at ingen andre ville dømme deg så hardt som du selv gjør!

Du er virkelig ikke noe snill med deg selv!

Hva om du ser puppene til noen andre, og du synes de er kjempestygge. Hvordan ville du ha oppført deg mot vedkommende? Hadde du vært så slem mot henne som du er mot deg selv?

[Lillemus]

Selv om du nekter plent så er løsningen å gå til legen. Leger ser rumper og puper i alle fasonger hver eneste dag og legen er der for å hjelpe deg!

Du har lov til å ha med deg noen om du føler for det. Det er da bedre med et kvarters legebesøk enn å gå sånn og plages i årevis?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg er sikker på at du kan få hjelp med dette i det offentlige helsevesen, og da er det så godt som gratis. Det krever dog at du går til fastlegen din for at denne skal henvise deg videre til en spesialist.

[Kalevaala]

Hei.

Bare et tips når du skal legge frem dette for fastlegen din:

Hvis du synes det er veldig vanskelig å snakke om det, og er redd for at du ikke får lagt frem problemet ditt skikkelig av den grunn kan du skrive et brev til legen og sende det, eller f.eks. levere det i en konvolutt til kontorpersonalet på legekontoret.

Jeg har selv gjort det et par ganger med stort hell.

Du kan godt bare ta en utskrift av det du har skrevet her. Det bør holde.