Syntes "alle" "gråter" når tragiske ting skjer

[hidi, the scorpion]

Jeg sørger ikke. Jeg kan ikke sørge over noen jeg ikke kjenner. Jeg er sjokkert og rystet, kan, nesten ikke tro at det er sant. Jeg får veldig vondt inni meg når jeg hører ungdommene fortelle om hva de opplevde, og jeg får vondt inni meg når jeg tenker på hva foreldrene til de savnene barna må gjennomgå.

som Siv Jensen sier så er jeg forferdet,. Men jeg er desverre ikke overrasket. Jeg visste at vi også kunne være terrormål. Nå håper jeg bare at de skjerper sikkerheten. De kan ikke slippe hvem som helst inn i regjeringsbygget.

Du har lov til å ting over deg på din måte, Spenol(1).

Ingen vil dømme deg, nettopp fordi vi tar tragedier og andre hendelser ulikt.

Ikke ha dårlig samvittighet, det hjelper ingen, og definitivt ikke deg selv.

Vær deg selv, Spenol(1)

klem fra

[Gjest]

Jeg gråt og holdt på å kaste opp da jeg i går hørte at det kanskje var så mange som 20-30 personer som var skutt. Men i dag da det var bekreftet at det er 92 omkommet, har ikke gått opp for meg, jeg klarer bare ikke ta det inn over meg. Vet ikke om jeg vil la det gå innover meg, må ta det sakte men sikkert. MEN at folk gråter over at så mange er drept på en sånn måte er det minste verdensmysteriet!!

[Gjest togli]

Jeg gråt da jeg våkna idag tidlig og oppdaterte meg på saken...og fant ut hvor omfattende tragedien var....

Ellers har jeg flere ganger igår og idag sittet med tårer i øynene etter å ha lyttet til beskrivelser av det som har skjedd..

[ShitDiddelyDo]

Jeg gråter nesten aldri, men det var sterkt å gå rundt i Oslo i kveld. Det var en veldig trykkende stemning, og veldig spesielt. Mange gråt, og det var en kø av mennesker fra alle kulturer utenfor domskirken.

Så Håkon og Metta Marit kjøre forbi tidligere på kvelden, i hver sin bil med sikkerhetsbiler imellom. Det sier noe om situasjonen når de ikke får lov til å kjøre sammen. Det gjorde også militæret som sto overalt i beretskapsstilling med fingeren over avtrekkeren.

[Dorthe]

Jeg gråter nesten aldri, men det var sterkt å gå rundt i Oslo i kveld. Det var en veldig trykkende stemning, og veldig spesielt. Mange gråt, og det var en kø av mennesker fra alle kulturer utenfor domskirken.

Så Håkon og Metta Marit kjøre forbi tidligere på kvelden, i hver sin bil med sikkerhetsbiler imellom. Det sier noe om situasjonen når de ikke får lov til å kjøre sammen. Det gjorde også militæret som sto overalt i beretskapsstilling med fingeren over avtrekkeren.

Jeg har også vært rundt hele beleiringen i dag og det var en merkelig stemning. Ingen biler nesten og alle snakket med hverandre. Fikk du tatt noen bilder?

[siameser]

Jeg er blomsterdekoratør, og noen av bestillingene jeg fikk i går fikk meg til å gråte i butikken...

[tusseline]

Det er sjelden jeg gråter over denne type ting, men da jeg våknet i går til nyheten om at over 80 stykker var drept på Utøya, da gråt jeg.

[Gjest prust]

Jeg gråter sjelden.

På fredag satt jeg nærmest i sjokk og fulgte nyhetene utover ettermiddagen og kvelden. Gråt ikke. Fikk høre rykter om at det kunne være 20-30 drepte, men klarte ikke tro på det. Gråt ikke da.

Da vi våknet lørdag morgen og fikk høre at det var minst 80, gråt jeg da jeg fortalte det til mine barn. Gråt ikke lenge, men tårene presset på og jeg klarte nesten ikke snakke med dem.

Har kjent tårene komme når jeg hører og leser grufulle beskrivelser fra de som opplevde marerittet. Tårene har også kommet når jeg ser idrettsfolk minne ofrene, og personer fra hele verden bry seg.

Tårene mine rant da min far leste diktet "Tung tids tale" av Halldis Moren Vesaas i går - og Einar SKjæråsens dikt "Lykke" i går....

Jeg overreagerte overfor en bagatell ift jenta mi i går kveld, og ble sint - gikk over til å gråte ordentlig. Fikk forklart henne at jeg gråt for det som hadde skjedd.

Gråter altså ikke mye og lenge - men er voldsomt preget av det som er hendt likelvel.