Når smerten kommer nær

[Gjest i sorgen]

I går kveld leste jeg i avisen at en av de ungdommene som er drept er en gutt som er like gammel som min sønn og går på samme skole som min sønn. Jeg vet ikke om han går i klassen hans eller i parallellklassen, men det gjorde sterkt inntrykk. Jeg slet med å sovne, så for meg gutten i gjengen på skolen der hvor jeg har vært så mange ganger, kanskje i samtale med min sønn. Det er noe med at etter disse dagene er vi så åpne. Vi har åpnet opp for sorg og sårbarhet, tristhet og tårer, og det gjør det lett å leve seg inn i smerten og savnet. Jeg tenker på de stakkars foreldrene som har fått forandret livet sitt for alltid, det kom så nært. Noen her inne lurer på om vi virkelig gråter, og svaret er ja. Det handler ikke bare om en har lett for å ty til tårer eller om en er i overkant empatisk, men også om at vi i varierende grad har gravd oss inn i tragedien og åpnet opp for følelsene.

Det kunne vært min gutt.

[Sepe]

Jeg har det på samme måte. Da jeg hørte om det første gangen, ble jeg lei meg, opprørt og sint, som så mange andre. Men når enkeltskjebnene blir omtalt i avisne, da gråter jeg. Jeg har også ungdommer hjemme, og når jeg leser at jevnaldrene fra samme sted som oss er drept, triller tårene. Jeg kan sitte for meg selv på kontoret og strigråte. Det blir veldig nære.

mvh

[Gjest Forstår deg godt]

Jeg gråter ikke så mye nå. Jeg gråter når jeg hører historiene til de overlevende og når jeg hører redselsskrikene, men ikke ellers. Jeg har mistet en kollega nå, men h*n kjente jeg ikke.Det betyr ikke at jeg ikke synes det er trist. Det er en forferdelig tragedie som har skjedd, men ikke jeg kjente godt er døde.

Men den gangen ungdommen min mistet to venner på samme dag som attpåtil var søsken, da gråt jeg i flere måneder. Disse to hadde jeg kjent siden barnehagetiden og de hadde gått inn og ut av huset vårt i alle år. Jeg kjente foreldrene også, så jeg gråt hver gang jeg tenkte på dem.

Det er klart det føles annerledes når alt blir så nært.