Legene jukser med diagnoser

[Mrs D]

Men det er her jeg trekkes litt i mellom ja og nei da.

Prinsipielt ja, noen må jo hjelpe de som trenger det.

Men: nå er det en gang sånn at det er i strid med regelverket, og for en liten arbeidsgiver kan 16 sykedager ta helt knekken på bedriften om det gjelder flere enn én ansatt. Og all den tid man ikke er _syk_ så kan man i prinsipp utføre jobben sin. Og da blir det feil.

Samtidig blir det et definisjonsspørsmål; hva er syk?

Uansett mener jeg at det må en regelendring til, som gjør at man ikke må få en psykiatrisk diagnose - eller at legene må finne på ting for å ivareta de som har det vanskelig i en periode. Og den diskusjonen må man ta om ikke så lenge, for dette gjelder så mange...

Jeg kjønner det for en liten arbeidsgiver kan være vanskelig å skulle ta hensyn til det menneskelige perspektivet. Nettopp derfor mener jeg at regelverket ivaretar for dårlig de som er i dyp sorg eller personlig krise. Og at det heldigvis ikke er opp til arbeidsgiver å vurdere hvorvidt en ansatt kan gjøre jobben sin eller ikke. Hva lege og pasient har blitt enige om seg i mellom for å ivareta pasientens behov har vel strengt tatt ikke noen andre med. Hverken arbeidsgiver eller naboen.

[Gjest snock]

Men det er her jeg trekkes litt i mellom ja og nei da.

Prinsipielt ja, noen må jo hjelpe de som trenger det.

Men: nå er det en gang sånn at det er i strid med regelverket, og for en liten arbeidsgiver kan 16 sykedager ta helt knekken på bedriften om det gjelder flere enn én ansatt. Og all den tid man ikke er _syk_ så kan man i prinsipp utføre jobben sin. Og da blir det feil.

Samtidig blir det et definisjonsspørsmål; hva er syk?

Uansett mener jeg at det må en regelendring til, som gjør at man ikke må få en psykiatrisk diagnose - eller at legene må finne på ting for å ivareta de som har det vanskelig i en periode. Og den diskusjonen må man ta om ikke så lenge, for dette gjelder så mange...

''eller at legene må finne på ting for å ivareta de som har det vanskelig i en periode.''

Hvorfor mener du det er legene som skal finne på noe? Det er vel heller systemet det er noe feil ved, eller?

[Mrs D]

Dere har rett begge to, men samtidig er kanskje ikke sykemelding rette middelet?

Kanskje finnes det en form for permisjon med velferdslønn som følger som betingelse av behandling, sorggrupper eller noe sånt?

Jeg tenker at det må finnes en annen måte å håndtere dette på, for legestanden og NAV - enn å lage et regelverk som "glemmer" en hel gruppe mennesker, og som ikke ivaretar primære behov i en sånn periode.

''Dere har rett begge to, men samtidig er kanskje ikke sykemelding rette middelet?''

Jeg tror dessverre at det kun er legen som sammen med pasienten klarer å utvise skjønn i slike tilfeller. NAV er paragrafryttere, og arbeidsgiver er økonom i dette. Noen takler nok sorg og kriser på en måte som gjør at sykemelding for dem ses på som eneste utvei. Bare tanken på at et menneske i sorg skal være nødt til å sloss mot NAV-systemet eller en arbeidsgiver gjør meg kvalm selv om jeg heldigvis aldri selv har kjent en sorg så stor at jeg ikke har greid å jobbe. Eller at en person i en slik krise skal måtte presse seg selv utover det vedkommende tåler, for den del.

[ekte nick]

Noe annet jeg tenker på er at langvarig sykemelding ikke alltid er det beste, at det da blir verre å komme seg ut i jobb igjen.

Det kan faktisk være terapi å møte folk på jobb igjen og begynne det dagligdagse livet så fort som mulig etter et slikt sjokk og sorg...

sitter en hjemme blir man bare sittende med alle tankene, minnene.

Selvsagt skal man bearbeide de, og da kunne nok noen dager hjemme vært tingen, men å sykemelde seg i ukesvis etter slikt mener jeg ikke er bra - av egen erfaring. Det blir bare til at man gruer seg mer og mer til å ta fatt på hverdagen igjen, å møte kolleger osv...

Jeg mener det er sunt å møte folk så fort som mulig, men arbeidsplassen må vise respekt for den ansattes ønsker. Det er lurt at den ansatte på forhånd diskuterer med arbeidsgiver hva han/hun ønsker, f.eks. om det er greit de andre spør og snakker om det som har hendt, eller om vedkommende helst vil at alt skal være mest mulig normalt. Han har jo de hjemme å snakke med om ting, så da er faktisk jobben en god pause fra alt. Slik følte i alle fall jeg det. Jeg hadde ikke behov for åsnakke så mye med kolleger om det som var hendt, men folk er forskjellige.

En annen ting er at folk som ikke er helt nært sykemelder seg,

f.eks. en tante og hennes mann... Ikke alle takler sorg og sjokk like bra, det skal være visst... men det er jo litt utnytting av systemet å få sykemelding når man er så "fjernt" selv om de nok hadde tette bånd.

"Av egen erfaring" skriver du og andre.

Det er så ubeskrivelig viktig at folk forstår dette:

Individer er forskjellige, og har behov for forskjellige ting.

Det som er bra for en, er ikke dermed bra for en annen.

[Bookworm]

''Ja, hvorfor skulle ikke jeg få sykemelding hvis jeg er "psykisk syk" en periode av mitt liv.''

Det skal du selvfølgelig få.

Men dette handler om de som ikke har diagnoser. Det feiler dem ingenting. Så legene finner på diagnoser for å gi dem sykemeldinger så de ikke må gå på jobb.

Og i neste rekke: samtlige arbeidsgivere ville gitt ansatte som trenger det en uke fri nå, dersom det er praktisk gjennomførbart. Og det er det for de fleste. Forskjellen er at de med sykemelding beholder lønnen sin.

Debatten jeg er ute etter handler i prinsipp om alternativer til sykemelding og sykepenger. Andre ordninger.

Og jeg synes faktisk ikke det er greit at leger finner på en diagnose for å sykemelde en som ikke er syk.

''Debatten jeg er ute etter handler i prinsipp om alternativer til sykemelding og sykepenger. Andre ordninger.''

Her ligger hovedpoenget ditt, synes jeg. Det skulle ha vært en type velferdspermisjonsordning, betalt av staten, ved disse tilfellene når vi snakker om dødsfall i familie - f.eks. 10 dager. Da er man som oftest ferdig med den første sjokkerende sorgen, og begravelsen. Hvis man fortsatt sliter etter den tid, vil det være snakk om en psykiatrisk diagnose (etter min mening) og da kan sykemeldingsbiten komme inn.

[Bookworm]

''Men dette handler om de som ikke har diagnoser. Det feiler dem ingenting''

Depresjon er vel en diagnose? Jeg synes det er urettferdig at en som er deprimert som følge av sin bipolare diagnose, schizofreni eller som er deprimert sånn helt uten årsak skal ha noe mer rett til sykemeldig enn en som er i sorg fordi de har mistet noen.

Man kan vel like gjerne kalle sorg en depresjon. Det er jo det det er.

''Man kan vel like gjerne kalle sorg en depresjon. Det er jo det det er.''

Det er jeg ikke enig med deg i. Grunnen til dette, slik jeg ser det, er at depresjon som regel kommer uten noen foranliggende årsak, mens sorg jo skyldes en bestemt hendelse (dødsfallet). En deperesjon varer også over et lengre tidsrom enn en "normal" sorgprosess...

[Bookworm]

Jeg skjønte det, men hva så?

Hvis en føler en seg deprimert fordi en har miste et barn f.eks så bør man være like kvalifisert som en med diagnose.

''Hvis en føler en seg deprimert fordi en har miste et barn f.eks så bør man være like kvalifisert som en med diagnose.''

Her kommer tidsaspektet inn i situasjonen, mener jeg... Hvis sorgen ikke er over etter en gitt periode (som selvfølgelig ikke går an for meg å si hvor lenge egentlig er), så går sorgtilstanden over i det sykelige - depresjon evt. ptss...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Sorg er en ting. Stor psykiske traumer er noe annet.

Å oppleve at en gammel forelder dør mett av dage, skal vanligvis ikke føre til sykemelding. De fleste friske jeg kjenner til, er ikke mer borte fra jobben enn det det praktiske krever og permisjonsreglementet tillater.

Å oppleve at ens barn blir massakrert, utløser på kort sikt ikke først og fremst sorg, men en akutt psykisk krise som helt klart gir grunnlag for sykemelding innen nåværende regelverk.

Her har, som vanlig?, avisene hauset opp noe som egentlig er ganske greit.

[Bookworm]

"Av egen erfaring" skriver du og andre.

Det er så ubeskrivelig viktig at folk forstår dette:

Individer er forskjellige, og har behov for forskjellige ting.

Det som er bra for en, er ikke dermed bra for en annen.

''Det er så ubeskrivelig viktig at folk forstår dette: Individer er forskjellige, og har behov for forskjellige ting. Det som er bra for en, er ikke dermed bra for en annen.''

Amen!

[alida]

Sorg er en ting. Stor psykiske traumer er noe annet.

Å oppleve at en gammel forelder dør mett av dage, skal vanligvis ikke føre til sykemelding. De fleste friske jeg kjenner til, er ikke mer borte fra jobben enn det det praktiske krever og permisjonsreglementet tillater.

Å oppleve at ens barn blir massakrert, utløser på kort sikt ikke først og fremst sorg, men en akutt psykisk krise som helt klart gir grunnlag for sykemelding innen nåværende regelverk.

Her har, som vanlig?, avisene hauset opp noe som egentlig er ganske greit.

Og det står også i rundskrivet til kapittel 8 /folketrygdloven at sykemelding i forbindelse med feks barns død kan gi grunnlag for sykemelding. Stopper aldri å undre meg over medias opphausing av ikke-saker.

[Dorthe]

Sorg er en ting. Stor psykiske traumer er noe annet.

Å oppleve at en gammel forelder dør mett av dage, skal vanligvis ikke føre til sykemelding. De fleste friske jeg kjenner til, er ikke mer borte fra jobben enn det det praktiske krever og permisjonsreglementet tillater.

Å oppleve at ens barn blir massakrert, utløser på kort sikt ikke først og fremst sorg, men en akutt psykisk krise som helt klart gir grunnlag for sykemelding innen nåværende regelverk.

Her har, som vanlig?, avisene hauset opp noe som egentlig er ganske greit.

Jeg tror jeg synes det hadde vært greit å få fri fra jobb til etter begravelsen. Det er travelt og masse som skal ordnes og jeg skjønner ikke helt hvordan man skulle rekke det med full jobb.

Jeg gikk på kurs da faren min døde og ble sendt hjem fra kurset både fordi jeg gråt hele tida og fordi jeg skulle ordne opp både for han og mora mi.

Bare det å tømme barndomshjemmet sitt er trist og tar masse tid.

Men jeg tror jeg reagerte helt normalt, han var gammel og mett av dage, men det kom brått. Og overhode ikke noe greit å bli den eldste generasjonen og være den eneste igjen.

[mariaflyfly]

Jeg tror jeg synes det hadde vært greit å få fri fra jobb til etter begravelsen. Det er travelt og masse som skal ordnes og jeg skjønner ikke helt hvordan man skulle rekke det med full jobb.

Jeg gikk på kurs da faren min døde og ble sendt hjem fra kurset både fordi jeg gråt hele tida og fordi jeg skulle ordne opp både for han og mora mi.

Bare det å tømme barndomshjemmet sitt er trist og tar masse tid.

Men jeg tror jeg reagerte helt normalt, han var gammel og mett av dage, men det kom brått. Og overhode ikke noe greit å bli den eldste generasjonen og være den eneste igjen.

''Det er travelt og masse som skal ordnes og jeg skjønner ikke helt hvordan man skulle rekke det med full jobb.

''

?

Selvsagt tar det mye tid, men de fleste gjør det jo ved siden av jobb eller studier. Praktisk sett er det jo bare å ta kvelder og helger i bruk...

Bare det å tømme barndomshjemmet sitt er trist og tar masse tid. Men jeg tror jeg reagerte helt normalt, han var gammel og mett av dage, men det kom brått. Og overhode ikke noe greit å bli den eldste generasjonen og være den eneste igjen.''

Det er forståelig, men det er likevel en grandios forskjell på de to tilfellene som NHD eksemplifiserer.

I hovedsak handler det om en ting: Når gamle folk dør, er det trist, men på ingen måte tragisk. Når unge mennesker dør, er det en tragisk hendelse - og tilleggspåkjenningene er antageligvis ekstreme når man mister barn og barnebarn i tilfeller som Utøyamassakren.

[Gjest Nickløsheletida]

''Man kan vel like gjerne kalle sorg en depresjon. Det er jo det det er.''

Det er jeg ikke enig med deg i. Grunnen til dette, slik jeg ser det, er at depresjon som regel kommer uten noen foranliggende årsak, mens sorg jo skyldes en bestemt hendelse (dødsfallet). En deperesjon varer også over et lengre tidsrom enn en "normal" sorgprosess...

Jeg har googlet forskjellen på sorg og depresjon og jeg ser hva Nhd skriver, så jeg tror ikke jeg har misforstått.

[Gjest Nickløsheletida]

''Hvis en føler en seg deprimert fordi en har miste et barn f.eks så bør man være like kvalifisert som en med diagnose.''

Her kommer tidsaspektet inn i situasjonen, mener jeg... Hvis sorgen ikke er over etter en gitt periode (som selvfølgelig ikke går an for meg å si hvor lenge egentlig er), så går sorgtilstanden over i det sykelige - depresjon evt. ptss...

''Her kommer tidsaspektet inn i situasjonen, mener jeg... Hvis sorgen ikke er over etter en gitt periode (som selvfølgelig ikke går an for meg å si hvor lenge egentlig er), så går sorgtilstanden over i det sykelige - depresjon evt. ptss..''

Jada, det har jeg forstått. Jeg la ut en link i tråden til og med.

Men jeg må innrømme at jeg fremdeles har problemer med å skjønne forskjellen.

Jeg synes det er så tullete og plutselig kalle det noe annet, bare fordi sorgen varer lenger enn et bestemt tidsrom.

Hvis noen har mistet barna sine, så skal sorgen være mer sykelig etter 14 dager? Da er det plutselig en depresjon, mens sorgen de første 14 dagene er ikke en depresjon. Jeg synes det er tullete.

[Gjest Nickløsheletida]

Jeg tror jeg synes det hadde vært greit å få fri fra jobb til etter begravelsen. Det er travelt og masse som skal ordnes og jeg skjønner ikke helt hvordan man skulle rekke det med full jobb.

Jeg gikk på kurs da faren min døde og ble sendt hjem fra kurset både fordi jeg gråt hele tida og fordi jeg skulle ordne opp både for han og mora mi.

Bare det å tømme barndomshjemmet sitt er trist og tar masse tid.

Men jeg tror jeg reagerte helt normalt, han var gammel og mett av dage, men det kom brått. Og overhode ikke noe greit å bli den eldste generasjonen og være den eneste igjen.

Hva med de som må reise over halve landet for å rydde hus etter foreldre? Også de må bruke av helgene evt ferie. Det synes jeg er helt greit.

[Dorthe]

''Det er travelt og masse som skal ordnes og jeg skjønner ikke helt hvordan man skulle rekke det med full jobb.

''

?

Selvsagt tar det mye tid, men de fleste gjør det jo ved siden av jobb eller studier. Praktisk sett er det jo bare å ta kvelder og helger i bruk...

Bare det å tømme barndomshjemmet sitt er trist og tar masse tid. Men jeg tror jeg reagerte helt normalt, han var gammel og mett av dage, men det kom brått. Og overhode ikke noe greit å bli den eldste generasjonen og være den eneste igjen.''

Det er forståelig, men det er likevel en grandios forskjell på de to tilfellene som NHD eksemplifiserer.

I hovedsak handler det om en ting: Når gamle folk dør, er det trist, men på ingen måte tragisk. Når unge mennesker dør, er det en tragisk hendelse - og tilleggspåkjenningene er antageligvis ekstreme når man mister barn og barnebarn i tilfeller som Utøyamassakren.

Jeg er helt enig i det, men det tar litt tid å komme seg også etter gamle folk. Jeg snakker ikke om ukesvis jeg altså, men noen dager.

[mariaflyfly]

Jeg er helt enig i det, men det tar litt tid å komme seg også etter gamle folk. Jeg snakker ikke om ukesvis jeg altså, men noen dager.

Men man får vel inntil 8 dagers velferdspermisjon i forbindelse med dødsfall i nærmeste familie?

[Dorthe]

Hva med de som må reise over halve landet for å rydde hus etter foreldre? Også de må bruke av helgene evt ferie. Det synes jeg er helt greit.

Hvis man har mulighet til å ta ferie så er det greit, men går man på kurs eller skole så har man ikke ferie, men jeg synes det er greit å få fri noen dager. Hva med velferdpermisjon uten lønn da?

[Gjest Nickløsheletida]

Hvis man har mulighet til å ta ferie så er det greit, men går man på kurs eller skole så har man ikke ferie, men jeg synes det er greit å få fri noen dager. Hva med velferdpermisjon uten lønn da?

Det tror jeg mange bedrifter ville akseptert.

[Dorthe]

Men man får vel inntil 8 dagers velferdspermisjon i forbindelse med dødsfall i nærmeste familie?

Jeg gikk på attføring så jeg hadde ikke krav på fri og barnebarn er ikke nærmeste familie så de får ikke fri.

Men jeg fikk fri i tre dager og det klarte seg for meg altså.