Er dere mye bekymret?

[Spenol(1)]

Jeg er den type person som gir mine bekymringer svømmeundervising istedenfor å drukne dem

Jeg tror ingen slår meg der, det er alltid noe å bekymre seg for, selv om de fleste av dem ikke ble noe av.

I det siste har jeg blitt kjemperedd for å miste noen av mine nærmeste. Det har kanskje noe med at de begynner å dra på årene. Når de har passert seksti, så er jo sjansen større for kreft og andre sykdommmer.

Er dere mye bekymret?

[Gjest Elextra]

''Er dere mye bekymret?

''

Nei, jeg tror faktisk jeg er ganske ubekymret som person. Vokste opp med en mor som bekymret seg over alle tenkelige og utenkelige ting, og tror det har bidratt til å gjøre meg bevisst på i minst mulig grad å bekymre meg for ting jeg ikke kan påvirke.

Men selvfølgelig skjer det likevel i mellom :-).

[Gjest prust]

Nei, jeg er veldig lite bekymret. Tror som regel at ting ordner seg, og at det er ekstremt liten sjanse for at det verste hender.

Mannen min er mer bekymret, både for sin egen del, for barnas del og sin mors del. Jeg tror ikke han er bkymret på mine vegne, min holdning smitter kanskje over akkurat på det området.

[Lillemus]

Nei. ) Stort sett så ordner det seg jo. )

[Spenol(1)]

Nei. ) Stort sett så ordner det seg jo. )

Selv når det gjelder familiens helse?

Som regel ordner alt seg på et vis, men familiens helse er det største bekymringer...

[Lillemus]

Selv når det gjelder familiens helse?

Som regel ordner alt seg på et vis, men familiens helse er det største bekymringer...

Jeg kunne selvsagt dynget med ned i bekymringer siden familien er full av hjerteoperasjoner, nyreoperasjoner, flere krefttilfeller og div. annet, men hva hjelper det?

Jeg prøver å ta godt vare på kroppen min og satser på at det går bra. )

[Ugga]

Nei, jeg tror ikke jeg er mer bekymret enn normalt.

Men jeg er jo selvsagt redd for at noe skal skje barna, det er vel alle.

[Helmi]

Ja, dessverre. Det er et stort problem i mitt liv at jeg hele tiden bekymrer meg for alt mulig som kan komme til å skje...

[Gjest Tatjana]

Huff, ja, jeg er ekspert på i-verste-falls-tenking. Gruer meg til ting, tenker på hva som kan skje hvis.

Men jeg prøver så godt jeg kan å la det gå ut over meg selv, for det meste, ikke barna og mannen. Så jeg biter sammen tennene og lar barna sykle ned den bratte bakken selv om jeg innerst inne _vet_ at de vil gå på trynet og vi må på legevakta.

Og som regel går det mye bedre enn jeg trodde, faktisk...

[Dory]

Ja... Alt for mye. Bekymrer meg stort sett for alt:/ og planlegger hit og dit. Som regel går jo ting bra allikevel... Så burde vel lært;)

[Gjest mallet]

Selv når det gjelder familiens helse?

Som regel ordner alt seg på et vis, men familiens helse er det største bekymringer...

Tingen med bekymringer er at det hjelper jo ikke å bekymre seg. Familien holder seg ikke friskere selv om du bekymrer deg. Derfor er det like greit å la være, og ta det som det kommer.

[mrxx]

Jeg bekymrer meg veldig lite, jeg tar aldri sorger på forskudd. Jeg er heller ikke slik at jeg gruer meg så veldig til noe jeg skal i gjennom heller, som jeg pleier å si, det er ingen grunn til å grue seg før like før i tilfelle.

Jeg mener at jeg ikke skal ødelegge gode dager med å gå rundt å bekymre meg for noe som kanskje aldri skjer. Jeg får jo ikke gjort noe med det likevel.

Men når det er sagt så tar jeg selvsagt forholdsregler hvis det er skal være nødvendig.

[soleil]

"Bekymringer er som en gyngestol. Den gir deg noe å gjøre, men den får deg ingen steder".

Bekymrer meg lite. Er for det meste i overkant optimistisk og litt naiv. "Det ordner seg alltids", er noe jeg ofte tenker. Samboeren min er mer pessimistisk. Han er også mer organisert og strukturert, mens jeg er fleksibel, uorganisert og rotete. Det hender det blir litt irritasjon over disse ulikhetene mellom oss, men vi balanserer hverandre også.

Det som bekymrer meg i blant, er når jeg ikke har rukket unna å gjøre alt jeg skal på jobben fordi det går ut over andre. Er også redd for barnet mitt, men bruker ikke mye tid på bekymringer om dette. Er mer der og da- bekymringer som feks at hun ikke skal dette ned fra høyder, slippe hånda og bli påkjørt i trafikken osv.

[smurf78]

Selv når det gjelder familiens helse?

Som regel ordner alt seg på et vis, men familiens helse er det største bekymringer...

Jeg har mastergrad i bekymringer..Gjelder da spesielt sykdommen til min far (kreft). Bekymrer meg for det konstant, selvom det ikke er noe jeg kan gjøre til eller fra og selvom han er i fin form. Og skulle jeg finne på å roe ned kreftbekymringene så er det rett over på andre bekymringer. Jeg har så mye bekymringer at jeg blir rent bekymret av å tenke på det hehe. Fine tips fra dere nedenfor her. Skal ta til meg de.

[Gjest prust]

"Bekymringer er som en gyngestol. Den gir deg noe å gjøre, men den får deg ingen steder".

Bekymrer meg lite. Er for det meste i overkant optimistisk og litt naiv. "Det ordner seg alltids", er noe jeg ofte tenker. Samboeren min er mer pessimistisk. Han er også mer organisert og strukturert, mens jeg er fleksibel, uorganisert og rotete. Det hender det blir litt irritasjon over disse ulikhetene mellom oss, men vi balanserer hverandre også.

Det som bekymrer meg i blant, er når jeg ikke har rukket unna å gjøre alt jeg skal på jobben fordi det går ut over andre. Er også redd for barnet mitt, men bruker ikke mye tid på bekymringer om dette. Er mer der og da- bekymringer som feks at hun ikke skal dette ned fra høyder, slippe hånda og bli påkjørt i trafikken osv.

''Bekymrer meg lite. Er for det meste i overkant optimistisk og litt naiv. "Det ordner seg alltids", er noe jeg ofte tenker. Samboeren min er mer pessimistisk. Han er også mer organisert og strukturert, mens jeg er fleksibel, uorganisert og rotete. Det hender det blir litt irritasjon over disse ulikhetene mellom oss, men vi balanserer hverandre også.

''

Dette er akkurat som mannen min og jeg - han er organisert og strukturert - og bekymret - jeg er uorganisert, rotete og stort sett ubekymret ;-)

[Gjest bekymret1978]

Jeg kunne selvsagt dynget med ned i bekymringer siden familien er full av hjerteoperasjoner, nyreoperasjoner, flere krefttilfeller og div. annet, men hva hjelper det?

Jeg prøver å ta godt vare på kroppen min og satser på at det går bra. )

Forsto det slik at mange i familien din har vært syke, men er friske nå? Og du prøver å holde kroppen din i form slik at du ikke s kal bli syk... Eller er noen i familien din syke nå? Er du ikke bekymret for dem i det hele tatt?

[Lillemus]

Forsto det slik at mange i familien din har vært syke, men er friske nå? Og du prøver å holde kroppen din i form slik at du ikke s kal bli syk... Eller er noen i familien din syke nå? Er du ikke bekymret for dem i det hele tatt?

Nei, akkurat nå ser det bra ut. ) Heldigvis.

Klart jeg var bekymret mens de var syke, men jeg går ikke rundt og bekymrer meg for om de skal bli det nei. Hva er vitsen med det?