Bra sjalusi?

[Gjest Divia]

Finnes det bra sjalusi? Ei venninne sier at mannen hennes blir sint vist hun sier hei og hilser på andre menn. Selv om det er gamle kjente. Hun sier bare at det er ett tegn på at elsker henne. Jeg mener at det er langt over grensen

[Lillemus]

Jeg hadde klikket i vinkel dersom kjæresten hadde blitt sint om jeg hilste på en mannlig venn. Hadde han holdt på sånn hadde han ikke vært kjæresten min særlig lenge.

[nitty-gritty]

Nei, dette har ingenting med kjærlighet å gjøre.

[Sør]

Her må du nesten definere hva du mener med "sjalusi" - både hva angår hvilke situasjoner det oppstår i, og hvordan det utspiller seg.

Det er STOR forskjell på en reaksjon fordi man har overnattet hos en eks-kjæreste, og fordi man har hilst på eks-kjæresten på gaten, for eksempel.

Hvis man elsker noen er man selvsagt redd for å miste dem, og da kan sjalusi være nærliggende. Dog er det jo slik at sjalusi ofte nettopp fører til at man minster den personen.

Med vennlig hilsen

[Gjest Divia]

Jeg hadde klikket i vinkel dersom kjæresten hadde blitt sint om jeg hilste på en mannlig venn. Hadde han holdt på sånn hadde han ikke vært kjæresten min særlig lenge.

Hun synes er greit(sier hun iallefall) fordi det er hans relion og da må hun respektere det. Hun kan ikke besøke venninner vist mannen til venninnen er hjemme.

[PieLill]

Jeg ville ikke oppleve det som bra, hverken å være sjalu på den måten eller verdsette den type sjalusi som et tegn på kjærlighet.

mvh

[PieLill]

Hun synes er greit(sier hun iallefall) fordi det er hans relion og da må hun respektere det. Hun kan ikke besøke venninner vist mannen til venninnen er hjemme.

''Hun synes er greit(sier hun iallefall) fordi det er hans relion og da må hun respektere det. Hun kan ikke besøke venninner vist mannen til venninnen er hjemme.''

Det er en (tolkning av) religion som jeg ikke klarer å respektere.

mvh

[Gjest muslima]

Hun synes er greit(sier hun iallefall) fordi det er hans relion og da må hun respektere det. Hun kan ikke besøke venninner vist mannen til venninnen er hjemme.

Utfra dine tilleggsopplysninger du gir nå, vil jeg tro, av egen erfaring, at hennes mann er muslim og det gir noe mer mening.

En må her tenke utfra hans ståsted om hva som er vanlig fra hans kultur og bakgrunn. En må også skille mellom religion og kultur.

Det er særdeles uvanlig og mer eller mindre uakseptabelt i muslimsk kultur at kvinner har mannlige venner/og eller omgås menn alene på egenhånd. Dette er en kultur han har vokst opp med og reagerer deretter. Dette er også ihht religionen.

Det heter seg at når en mann og kvinne er alene er "djevelen" tilstede. (dvs at en mann og kvinne kan bli fristet til å begå utenomekteskapelige handlinger).

Ettersom han har valgt å gifte seg med henne og hun er fra en annen kultur og også slik jeg forstår det, bosatt i Norge, så er han nødt å tilpasse seg hennes kultur noe også. Han har akseptert henne som ektemake og derav også hennes kultur.

Når det gjelder slike blandingsekteskap, er det særdeles viktig å avklare slike ting på forhånd, da man ofte har ulike forventninger om mannens/kvinnens rolle.

Å hilse på gamle bekjente er ikke forbudt ihht religionen, og handler mest om hans sjalusi på hennes gamle liv, vil jeg tro. Det er heller ikke forbudt for henne å besøke sin venninne når dennes mann er hjemme.

Muslimske menn vil gjerne ha den forestillingen om at dens ektemake er "ren og uskyldig" og liker ikke tanken på noen andre kan ha rørt henne. Derav kan sjalusien også opptre noe irrasjonelt til tider.

Har vært gift med muslim tidligere og har hatt muslimsk kjæreste også. Erfarte også problemer på dette området, spesielt da jeg selv hadde mange mannlige venner og også jobbet med stort sett bare menn.

Vi hadde noen runder med dette, hvorpå jeg måtte forklare gjentatte ganger om norsk tenkemåte og kultur og at ikke alt var seksuelt relatert i møte mellom mann/kvinne i forskjellige sammenhenger.

En kan vel si om begge at de tilslutt aksepterte det, men aldri var helt komfortabel med mine mannlige bekjentskaper.

Vi møttes noe på halvveien, lot de ble kjent med mine venner og kollegaer og unngikk for mye kontakt med menn på tomannshånd. Det fungerte fint etterhvert og kan ikke si at jeg opplevde som noe problem.

At hun sier det er tegn på kjærlighet, det har hun forsåvidt rett i. For det er slik de er oppdratt og det er en naturlig måte for dem å reagere på. På samme tid, så kan det også oppfattes som om hun er noe underkuet/hjernevasket og dermed sier som hun gjør for å dekke over sin egentlig misnøye med situasjonen.

Spørsmålet er vel egentlig hvordan deres forhold fungerer sånn jevnt over. Er hun fullstendig underdanig og hemmet i forholdet, opplever hun det selv som et problem og fører det til store begrensninger i hennes liv? Det kan vel bare hun svare på.