Uønsket einstøing.Hva nå?

[Gjest Bipolar58;Borderline,eller bare sliten og ensom]

Jeg har blitt en bitter mann som nekter meg menneskelig omgang.Synes at 17 mai og julaften er mer en nok.Alikevel føler jeg at jeg ikke er helt normal.

Jeg inbiller meg at jeg er lykkelig single på 19. året.Jeg har snart vært skilt dobbelt så lenge som jeg var gift (10 år) Har brukbar kontakt med egne barn,men ingenting resten av familien.

Har nå faktisk bedre kontakt med xen min enn andre familie medlemmer.

Jeg inbiller meg at jeg er lykkelig i min ensomhet,og tar lykkepiller mot depresjon.Det er jo merkelig at man doper seg ned for ikke å ta tak i ett problem? Nemlig at jeg begynner å bli en bitter mann på bare 52 vintre som blir forvirret hver gang noen av det annet kjønn skulle finne på å smile til meg? Trollet fra de dype skoger.Jeg har da speil.

Timing har aldri vært noe for meg.Jeg giftet meg med nr 2,da jeg var så sjalu på nr 1,at jeg rømte.Trodde først at hun var mitt livs store kjærlighet.Hun bor nå i Larvik.

Jeg er forbannet meg god hukommelse.Jeg kan fortelle om det meste jeg har opplevd i mitt 52 årige liv,minus de siste 19.Der er det mange hull.Jeg har det med å benekte alt det negative som familien forteller om meg.

Jeg er gift med "ensomheten",og føler nesten som jeg er fanget i ett garn.Det som er litt trist er at når jeg drømmer,er det altid om mine døde foreldre,eller min x-kone,aldri en flott modell eller noe.Merkelig.

Har for tiden ingen psykolog eller psykiater,men føler heller ikke noe presserende behov for det.

Facebook er ett flott sted å lufte sine frustrasjoner og bekymringer.

Føler egentlig at jeg har blitt feilbehandlet i ca 10 år.

Mener bestemt at dyp sorg,dyp fortvilelse og savn kan tolkes som depresjon.At man blir litt redd når folk i norge blir drept er jo normalt og ikke akkurat angst.

Jeg har lagt meg flat under både helsevesen og NAV,og mener meg overkjørt.Jeg er uføretrygdet mot min vilje.

Når man er stor,og folk tror du er sterk,kan man bli sett på som farlig.Man snakker kanskje for høyt,og "tar mye plass".Nå er ikke 150 kg så mye egentlig.Jeg har på mitt hjemsted hver måned sett menn som er til dels mye større enn meg,og da snakker vi 160-200 kg.Men kvinner under 80 kilo kan jo kanskje føle seg noe underlegne.De er jo bare halvparten så store.De fleste kvinner veier jo ett sted mellom 40 og 60 kilo normalt.

Er redd man må tømme mitt hus for 50 katter og søppel om 10 år og tvangsinnlegge "trollet"

Er det flere som føler seg tvunget til "tosomhet".Ser at jeg bytter kanal hver gang noen har sex i mer en 5 sekunder,eller at noen kysser i mer en 2 sekunder."Skaff dere ett rom" vil jeg si når jeg ser to kropper tett omsluttet på ett kjøpesenter.Er jeg sjalu?

Er jeg "ulykkelig" uten å vite det,eller er det helt "normal" å være singel i Norge i dag?

Usikker på om jeg er helt normal.Jeg har også noe sosial fobi.Liker hverdagene best.Hater søn og helligdager.

[Gjest singel og tilfreds]

Det er helt normalt å være singel, og mange trives godt med det. Man trenger ikke ha det slik som du beskriver selv om man er singel. Det høres ut fra din beskrivelse som om du kanskje kunne hatt nytte av å gå i terapi for å "møte spøkelsene" inni deg, og få hjelp til mer livsglede? Men det krever jo en god terapeut som du føler det er god kjemi med.