Hvordan takle kritikk fra nær familie?

[Gjest Tåler så lite nå]

Av en eller annen grunn er jeg en "outsider" i familien. Jeg skiller meg ikke spesielt ut på noe vis, men etter hvert som jeg har blitt mer voksen og har bodd for meg selv i mange år ser jeg at familien min, spesielt foreldre, har et veldig snevert syn på hva som er normalt og godtatt. Dette gjelder alt fra feriemål til jobb til hva du spiser. Hvis du jobber mer enn dem (på jobb eller på fritiden) jobber du for mye, jobber du mindre er du lat.

Med ujevne mellomrom får jeg nokså skrap kritikk for utdannelsen min, jobben, hvor mye jeg er sammen med venner, personligheten til samboeren min og så videre.. jeg er nesten 25 år gammel, har aldri vært "vill og gal" på noe vis, og tilbakemeldingene fra arbeidsgivere og venner er at jeg er snill og tålmodig. Men 25 år med kritikk av hvem jeg er sitter så altfor dypt.

Hvordan greier man å gå videre og ikke bry seg om hva familien synes?

[PieLill]

Jeg er ikke sikker på at det er du som tåler så lite. Kan det ha mer sammenheng med overdose av usaklig kritikk over tid? Tretthetsbrudd?

''Hvordan greier man å gå videre og ikke bry seg om hva familien synes?''

I første omgang er det kanskje i overkant ambisiøst og skulle være upåvirket av dette. Et mer oppnåelig mål er å la det gå stadig mindre inn på seg og gi det mindre og mindre plass.

Ved å være bevisst på at problemet sitter hos kritikerne og ikke deg selv, har du en god start. Du virker å ikke ha ambisjoner om å klare å gjøre dem fornøyd? I den situasjonen du beskriver, er nok det et klokt valg.

Hvordan du takler kritikken der og da, kan gjøre det tyngre eller lettere å riste det av seg i ettertid.

Først av alt kan du redusere/fjerne deres rett til å kritisere ved å la være å forklare eller forsvare deg. Når man forsvarer seg mot slik usaklig kritikk, er bivirkningen at man stadfester kritikerens rett til å kritisere. Tar man en mer arrogant og likegyldig holdning stenger man dem ute. Et toneløst jada. Eller et overlegen "Det er nå slik jeg gjør det." Eller ingen respons.

Hovedmålet er å redusere makten i ordene, først og fremst i forhold til sin egen opplevelse, men det skader ikke om kritikerne også kjenner at hva de sier spiller liten rolle. Tilleggsgevinsten er at ordvekslingen blir kortere og mengden kritiske ord mindre.

En annen fremgangsmåte er å gjøre seg selv til et håpløst tilfelle. Sier de at du jobber for lite, legger du ut om hvor mye mer du har tenkt å jobbe. Pøs på med mer av det de ikke liker til de gir opp. Og vis samtidig hvor strålende fornøyd du er med dine valg. Som om du ikke skjønner filla av hva de snakker om.

Ironi kan være et effektivt, men uforutsigbart virkemiddel. Si at samboeren din er den verste i verden. At du angrer så på utdanning og yrkesvalg at du har bestemt deg for å heller gå på sosialen. Du kan si det spøkefullt og lattermildt, skarp og bitende eller overbærende oppgitt.

Om du tror det har noen hensikt, kan du konfrontere hvordan de holder på.

Du får også vurdere hvor ofte og hvor lenge av gangen du skal være sammen med familie. Å skjerme seg selv er både riktig å viktig.

I etterkant handler det om å gi dette minst mulig plass og oppmerksomhet og legge desto større vekt på de positive tilbakemeldingene du får fra andre.

Som sagt tror jeg det hverken er realistisk eller kontstruktiv å kreve av seg selv at ordene bare skal prelle av. Samtidig har du mye å vinne på å redusere din sårbarhet for denne typen tøvete kritikk.

mvh

[Gjest Hulderen]

Jeg er ikke sikker på at det er du som tåler så lite. Kan det ha mer sammenheng med overdose av usaklig kritikk over tid? Tretthetsbrudd?

''Hvordan greier man å gå videre og ikke bry seg om hva familien synes?''

I første omgang er det kanskje i overkant ambisiøst og skulle være upåvirket av dette. Et mer oppnåelig mål er å la det gå stadig mindre inn på seg og gi det mindre og mindre plass.

Ved å være bevisst på at problemet sitter hos kritikerne og ikke deg selv, har du en god start. Du virker å ikke ha ambisjoner om å klare å gjøre dem fornøyd? I den situasjonen du beskriver, er nok det et klokt valg.

Hvordan du takler kritikken der og da, kan gjøre det tyngre eller lettere å riste det av seg i ettertid.

Først av alt kan du redusere/fjerne deres rett til å kritisere ved å la være å forklare eller forsvare deg. Når man forsvarer seg mot slik usaklig kritikk, er bivirkningen at man stadfester kritikerens rett til å kritisere. Tar man en mer arrogant og likegyldig holdning stenger man dem ute. Et toneløst jada. Eller et overlegen "Det er nå slik jeg gjør det." Eller ingen respons.

Hovedmålet er å redusere makten i ordene, først og fremst i forhold til sin egen opplevelse, men det skader ikke om kritikerne også kjenner at hva de sier spiller liten rolle. Tilleggsgevinsten er at ordvekslingen blir kortere og mengden kritiske ord mindre.

En annen fremgangsmåte er å gjøre seg selv til et håpløst tilfelle. Sier de at du jobber for lite, legger du ut om hvor mye mer du har tenkt å jobbe. Pøs på med mer av det de ikke liker til de gir opp. Og vis samtidig hvor strålende fornøyd du er med dine valg. Som om du ikke skjønner filla av hva de snakker om.

Ironi kan være et effektivt, men uforutsigbart virkemiddel. Si at samboeren din er den verste i verden. At du angrer så på utdanning og yrkesvalg at du har bestemt deg for å heller gå på sosialen. Du kan si det spøkefullt og lattermildt, skarp og bitende eller overbærende oppgitt.

Om du tror det har noen hensikt, kan du konfrontere hvordan de holder på.

Du får også vurdere hvor ofte og hvor lenge av gangen du skal være sammen med familie. Å skjerme seg selv er både riktig å viktig.

I etterkant handler det om å gi dette minst mulig plass og oppmerksomhet og legge desto større vekt på de positive tilbakemeldingene du får fra andre.

Som sagt tror jeg det hverken er realistisk eller kontstruktiv å kreve av seg selv at ordene bare skal prelle av. Samtidig har du mye å vinne på å redusere din sårbarhet for denne typen tøvete kritikk.

mvh

''En annen fremgangsmåte er å gjøre seg selv til et håpløst tilfelle. Sier de at du jobber for lite, legger du ut om hvor mye mer du har tenkt å jobbe.''

Var det en skrivefeil her? Skulle det stå: "Sier de at du jobber FOR MYE, legger du ..."

[Gjest ambrose]

Støtter Pielill's svar, og spesielt dette:

''Et mer oppnåelig mål er å la det gå stadig mindre inn på seg og gi det mindre og mindre plass.''

Det er en treningssak, men fullt mulig

[Gjest sommerdans]

Jeg får høre at jeg må prøve å ikke bry meg.

Nå var nettopp min far her en tur, og selvsagt får jeg høre at jeg vifter med hendene når jeg snakker og "Alltid skal ha det så travelt". Han skulle gi noe informasjon, og ofte når mine foreldre ser meg benytter de sjangsen til å hakke på meg.

Så jeg prøver å ikke være sammen med de for lenge, og dersom de begynner så går jeg bare om det er mulig.