Nervøs venting på prøvesvar

[Babette]

I yngre dager var det lite eller ingenting som kunne vippe meg av pinnen. Men med årene har jeg blitt mere engstelig av natur.

Dette gjelder også i forhold til undersøkelser og utredninger, både rutinemessige og andre.

Denne sommeren har jeg vært gjennom flere runder med prøver og venting. Venting både på time for undersøkelser, og deretter venting på prøveresultater.

Og i tillegg til en konkret utredning har jeg vært på rutinemessig mammografi og tatt celleprøve - og vært like nervøs for disse resultatene også.

Jeg har snakket med fastlegen min om dette, og håpet han skulle si at det var liten grunn til bekymring, og at man ikke bør ta sorgene på forskudd.

Men han sa i stedet at det er naturlig at man blir mere engstelig med årene, fordi det er et faktum at risikoen for å bli syk øker med økt alder. Han sa også at egenskaper man har i svak grad før overgangsalderen, ofte blir forsterket i og etter denne perioden.

For mitt vedkommende er konklusjonen at jeg er frisk, og det er deilig å slippe å grue seg for brev eller telefon.

Men på grunn av ferieavvikling både her og der, har jeg vært nokså lenge på pinebenken.

Jeg lurer nå på hvordan andre opplever dette med venting på prøveresultater, enten det er grunn til mistanke og bekymring eller ikke.

Og noen ganger får man svar uansett, mens man andre ganger får svar bare hvis de finner noe galt. I sistnevnte tilfeller er det vanskelig å si hvor lang tid det skal gå før man kan slappe av.

[Gjest Ulvinnen]

Så hyggelig å se deg her igjen, Babette!

Jeg kjenner meg igjen i det å ha blitt mer redd for pøvesvar. Det kan skyldes alderen, men også at jeg har erfart å få prøvesvar jeg ikke ønsker. Jeg har bla a hatt både ondartet føflekkreft og vanlig hudkreft.

Da jeg i vår hadde med sønnen min til legen for å sjekke to av hans føflekker, mente fastlegen at begge kunne være ondartete. Jeg kan ikke huske sist jeg var så redd. Jeg klarte å vente til han var avlevert på skolen, så knakk jeg sammen i gråt. Legen sa at det ville ta en uke å få resultatet. Det tok to uker. Hver dag i den siste uken ringte jeg for å få vite resultatet, og hver gang hadde jeg poblemer med å klare å snakke fordi jeg var redd. Det er 100 ganger verre å frykte at barnet sitt skal ha kreft, enn at en selv skal det. Føflekkene var godartede.

Men jeg gruer meg til neste gang noen i familien må ta noen prøver.

[Babette]

Så hyggelig å se deg her igjen, Babette!

Jeg kjenner meg igjen i det å ha blitt mer redd for pøvesvar. Det kan skyldes alderen, men også at jeg har erfart å få prøvesvar jeg ikke ønsker. Jeg har bla a hatt både ondartet føflekkreft og vanlig hudkreft.

Da jeg i vår hadde med sønnen min til legen for å sjekke to av hans føflekker, mente fastlegen at begge kunne være ondartete. Jeg kan ikke huske sist jeg var så redd. Jeg klarte å vente til han var avlevert på skolen, så knakk jeg sammen i gråt. Legen sa at det ville ta en uke å få resultatet. Det tok to uker. Hver dag i den siste uken ringte jeg for å få vite resultatet, og hver gang hadde jeg poblemer med å klare å snakke fordi jeg var redd. Det er 100 ganger verre å frykte at barnet sitt skal ha kreft, enn at en selv skal det. Føflekkene var godartede.

Men jeg gruer meg til neste gang noen i familien må ta noen prøver.

:-)

Håper du er frisk igjen nå.

Det er jo veldig mange som har hatt kreft, og en periode var jeg mest fokusert på å forberede meg på worst case. De fleste blir jo friske, og tidlig oppdaget kreft har som regel bra prognose.

Men jeg skjønner godt at bekymring for barnas helse oppleves mye verre enn det som gjelder egen helse.

Da blir ventetida ekstra tøff, og ikke minst telefonen til legen for å høre svaret.

For mitt vedkommende tror jeg at det også er en annen type engstelse som gjør seg gjeldende: Jeg har alltid gruet meg for eksamensresultater, og tror som regel jeg har strøket selv om jeg aldri har gjort det.

Det hendte faktisk at andre måtte ringe eller oppsøke oppslagstavlene for meg, jeg turte ikke selv.

[Gjest også slik]

Slik venting er absolutt det verste jeg vet. SÅ grusomt at jeg ikke har våget ta celleeprøve av livmorhalsen på 5 år. Jeg utsetter og utsetter fordi jeg ikke orker frykten. Desto lenger jeg venter desto verre vil jo også frykten blir for svar når jeg får tatt prøven. Jeg skjønner deg veldig godt. Jeg skulle betalt ganske mye for å få svar samme dagen en tok prøven.

[Gjest Ulvinnen]

:-)

Håper du er frisk igjen nå.

Det er jo veldig mange som har hatt kreft, og en periode var jeg mest fokusert på å forberede meg på worst case. De fleste blir jo friske, og tidlig oppdaget kreft har som regel bra prognose.

Men jeg skjønner godt at bekymring for barnas helse oppleves mye verre enn det som gjelder egen helse.

Da blir ventetida ekstra tøff, og ikke minst telefonen til legen for å høre svaret.

For mitt vedkommende tror jeg at det også er en annen type engstelse som gjør seg gjeldende: Jeg har alltid gruet meg for eksamensresultater, og tror som regel jeg har strøket selv om jeg aldri har gjort det.

Det hendte faktisk at andre måtte ringe eller oppsøke oppslagstavlene for meg, jeg turte ikke selv.

Føflekkreften er jeg ferdig med, heldigvis. Jeg går fortsatt til kontroller for hudkreften. Men den bekymrer meg ikke. vanlig hudkreft er ikke dødelig med mindre man går med den i svært mange år. Den må bare fjernes fordi den ødelegger huden. Føflekkreft derimot, om den sprer seg, så går den overalt i kroppen, og man dør i løpet av få måneder.

Så du har lett for å tenke det verste når det gjelder prøvesvar og eksamener? Uff, så slitsomt. Kan det være en løsning at andre ringer for deg også når det gjelder prøver hos legen? De prøvene der man bare får høre noe om det er noe galt, aksepterer jeg ikke. Jeg ringer uansett. Nettopp for å slippe å gå og engste meg unødvendig. Eller lure på om det egentlig var noe galt, bare at svaret ble borte i posten.

[frosken]

''Jeg lurer nå på hvordan andre opplever dette med venting på prøveresultater, enten det er grunn til mistanke og bekymring eller ikke.

''

Jeg bekymrer meg ikke i etterkant av prøvetaking, men tenker av og til at jeg nesten er litt naivt ubekymret. Har den senere tid forholdt meg mye til andres sykdom, og innser at alvorlig sykdom kan komme snikende og nesten ikke medføre symptomer før den er ganske langtkommen. Derfor tenker jeg at fastlegen din kanskje har litt rett mht at det er rasjonelt å bli noe mer bekymret for egen helse etterhvert som man blir eldre.

Jeg tror at grunnen til at jeg at jeg er så fantasiløs i forhold til tanken på at jeg selv skulle være syk, er at min mors familie har vært uhyre lite syke. Faren min døde relativt tidlig - men brått - så av en eller annen grunn har ikke mine forestillinger blitt farget av dette.

[Babette]

''Jeg lurer nå på hvordan andre opplever dette med venting på prøveresultater, enten det er grunn til mistanke og bekymring eller ikke.

''

Jeg bekymrer meg ikke i etterkant av prøvetaking, men tenker av og til at jeg nesten er litt naivt ubekymret. Har den senere tid forholdt meg mye til andres sykdom, og innser at alvorlig sykdom kan komme snikende og nesten ikke medføre symptomer før den er ganske langtkommen. Derfor tenker jeg at fastlegen din kanskje har litt rett mht at det er rasjonelt å bli noe mer bekymret for egen helse etterhvert som man blir eldre.

Jeg tror at grunnen til at jeg at jeg er så fantasiløs i forhold til tanken på at jeg selv skulle være syk, er at min mors familie har vært uhyre lite syke. Faren min døde relativt tidlig - men brått - så av en eller annen grunn har ikke mine forestillinger blitt farget av dette.

Jeg var som deg fram til for ca. 6 år siden. Da gjennomgikk jeg en utredning for å utelukke kreft, og etter dette har jeg blitt nokså skvetten, enten det er grunn for det eller ikke.

Samtidig tror jeg at jeg kjenner min egen kropp så godt at jeg ville ha merket det intuitivt om noe var galt.

Men én ting er sikkert: Å bruke ventetida på prøvesvar til å lese på nettet om symptomer og sykdmmer er ikke noe jeg vil anbefale. Da blir man lett enda reddere.

[Babette]

Slik venting er absolutt det verste jeg vet. SÅ grusomt at jeg ikke har våget ta celleeprøve av livmorhalsen på 5 år. Jeg utsetter og utsetter fordi jeg ikke orker frykten. Desto lenger jeg venter desto verre vil jo også frykten blir for svar når jeg får tatt prøven. Jeg skjønner deg veldig godt. Jeg skulle betalt ganske mye for å få svar samme dagen en tok prøven.

''Jeg utsetter og utsetter fordi jeg ikke orker frykten. ''

Da er du nok atskillig hardere "angrepet" enn meg. Jeg har alltid tatt celleprøve regelmessig, og nå etter at jeg har bikket 50 og fått tilbud om mammografi, har jeg benyttet meg av dette også.

Jeg synes nemlig at fordelene ved å oppdage eventuell kreft på et tidlig stadium før symptomene er merkbare, soleklart oppveier ulempene og engstelsen ved å vente på prøvesvar.

Jeg har også lest et sted at hvis man ved ca. 50 års alder aldri har hatt celleforandringer, er det lite sannsynlig at man noensinne vil få livmorhalskreft.

(Ikke dermed sagt at de som har hatt celleforandringer er i faresonen, det vet jeg ingenting om. )

[Frøyatitten]

Jeg er livredd for prøvesvar, skulle betalt mye for å fått svar samme dag… Har nå gått i snart 8 uker å ventet på svar på en vevsprøve, lever ikke men har bare eksisterer i påvente svaret…LIVREDD….

[Gjest Anonym 2]

Gjest også slik skrev (På 16.8.2011 den 16.00):

Slik venting er absolutt det verste jeg vet. SÅ grusomt at jeg ikke har våget ta celleeprøve av livmorhalsen på 5 år. Jeg utsetter og utsetter fordi jeg ikke orker frykten. Desto lenger jeg venter desto verre vil jo også frykten blir for svar når jeg får tatt prøven. Jeg skjønner deg veldig godt. Jeg skulle betalt ganske mye for å få svar samme dagen en tok prøven.

Jeg her en sånn avtale at jeg blir innkalt automatisk,  da trenger jeg ikke å tenke på det at jeg må bestille time. Kanskje det hadde vært noe for deg. Da blir det ikke utsatt. Jeg hadde vært reddere hvis jeg ikke hadde vært der på 5 år