Er jeg en alkoholiker?

[Mann_på_25]

Hei.

Det siste året nå så har jeg drukket en del regelmessig.

Det startet i det små med en slappe-av-pils på balkongen etter en hard arbeidsdag i ny og ne.

Deretter har det gått stegvis.

Det var en periode da jeg kunne kjøpe en sixpack med øl eller 8 øl for den saks skyld for å ha i et par dager. Men de gangene var det like mange tombokser ekstra i panteposen når kvelden var omme. Dagen etter var det innkjøp av neste sixpack.

Eller hvor en 1 liters whiskyflaske kunne vare fra 3 dager til en uke. Og hvor jeg drakk mye hardere i sosiale sammenhenger som fester eller filmkvelder med venner.

Jeg tok meg i det for et par uker siden da jeg måtte ringe inn og egenmelde meg om morgenen derpå siden jeg var så fyllesjuk. Jeg klarte å redusere drikkinga, men det kommer i bølger. Enkelte perioder kan jeg drikke minimalt, mens andre perioder kan jeg drikke tungt. Og ofte etter at kjæresten har gått og lagt seg. Men ikke på grunn av at jeg har et behov for å skjule det for henne. Men det blir bare slik da jeg er et nattmenneske og hun er en morgenfugl.

Jeg var i en god periode for litt siden der jeg drakk ganske lite. Flere dager i mellom med full edruelighet. Men det har begynt å ta seg opp igjen. Jeg føler ingen trang til å måtte drikke hele tiden, slik jeg ser for meg en alkoholiker har. Men når jeg først tar den ene pilsen så får jeg lyst på en til. Og så en til. etc.

Det som trigger det første er at jeg føler at jeg kunne tenkt meg en kald pils og at jeg vil kunne kontrollere det. Men man lærer liksom aldri.

Jeg er 25 og er i en livssituasjon hvor jeg har egen bolig, jeg har en god jobb som elektriker med særdeles god lønn og jeg har en kjæreste og samboer jeg har vært sammen med i mange år. Drikkinga mi har så langt ikke vært en belastning på kjæresten min eller min jobb, bortsett fra de få gangene jeg måtte ta de telefonene om morgenen.

For meg så var det å drikke et glass whisky, med flere påfyll akkurat som å spise potetgull mens man så på en film.

Er det noen som har vært i samme situasjon som meg og har noen gode råd? Går dette mot en avhengighet?

Det som stopper meg fra å snakke med andre om det er hvordan de måtte ta det, vil de tolke det feil, overdramatiserer jeg bare etc. Men mest av alt kanskje på grunn av frykten av å bli sett ned på. Så det å kunne snakke med andre om det anonymt er mye enklere.