Hører sin egen stemme for første gang

[Spenol(1)]

Ja, og de døve foreldrene blir gjerne meldt til barnevernet

Det er mange døve foreldre som synes det er trasig å utsette barnet sitt for en operasjon som faktisk _kan_ være risikabel. Jeg kjenner folk som har fått varige lammelser i ansiktet, mista smakssansen, fått epilepsi og har fått ødelagt balanseorganet (det skjedde meg). Som regel går operasjonen helt fint, men alle operasjoner medfører en viss risiko. Noen mener også at man fortsatt ikke vet om langtidsvirkningene ved å gå med et impantat så nært hjernen i mange år...

Jeg har full forståelse for at endel døve foreldre ikke ønsker t barna deres skal utsettes for dette. De ønsker at barna skal få være barn og bli godtatt som de er - nettopp fordi de selv ikke har savnet å høre og lever gode liv på tross av manglende hørsel.

Hadde mine barn vært døve ville jeg nok valgt implantat, men mest fordi så og si alle andre døve får det. Da er det greit å ikke være av det mindretallet døve som lever uten implantat.

'' Det er mange døve foreldre som synes det er trasig å utsette barnet sitt for en operasjon som faktisk _kan_ være risikabel. Jeg kjenner folk som har fått varige lammelser i ansiktet, mista smakssansen, fått epilepsi og har fått ødelagt balanseorganet (det skjedde meg). Som regel går operasjonen helt fint, men alle operasjoner medfører en viss risiko. Noen mener også at man fortsatt ikke vet om langtidsvirkningene ved å gå med et implantat så nært hjernen i mange år...''

Når det er sagt så innebærer alle operasjoner en risiko. Å fjerne mandlene kan også føre til komplikasjoner, hvis en er virkelig uheldig. Skal barnet være en av de 5 prosentene som ikke får CI, fordi foreldrene frykter for komplikasjoner?

‘''Jeg har full forståelse for at endel døve foreldre ikke ønsker t barna deres skal utsettes for dette. De ønsker at barna skal få være barn og bli godtatt som de er - nettopp fordi de selv ikke har savnet å høre og lever gode liv på tross av manglende hørsel.''

Men hva skjer med disse barna når de forlater barndommen og skal ut voksenlivet og arbeidslivet. Det er jo klart at barndommen har en verdi, men disse barna skal også være rustet til å møte en annen verden, med andre krav. Og hvilke muligheter har de hvis de ikke kan oppfatte eller snakke forståelig norsk?» Det er jo mange som ønsker å gjøre noe annet enn å jobbe på døveinstitusjoner. De barna /ungdommene som snakker brukbart norsk, er det som har flest jobbmuligheter

For og ikke å snakke om at de skal leve i en verden, hvor da over 90 prosent av de døve barna får CI. Den nye generasjonen vil høyst sannsynlig få et helt annet utbytte av implantatet enn andre barn. De vil høyt sannsynlig fungerer som lett tunghørte, og har kanskje ikke behov for tegnspråk, hvor mange skal barnet ut CI kommunisere med da? Døvemiljøet er lite nok fra før, hvordan blir det å skulle fungerere i et _så_ lite miljø?

[Spenol(1)]

Alle hh babyer får tilbud om høreimplantat nå (dersom de kan operere dem). Ganske vanlig at de får to implanteter fra fire mnds alder. De blir allikevel ikke hørende. Det er det viktig å merke seg Barna blir fra moderat til sterkt tunghørte med implantat.

'' Alle hh babyer får tilbud om høreimplantat nå (dersom de kan operere dem). Ganske vanlig at de får to implanteter fra fire mnds alder. De blir allikevel ikke hørende. Det er det viktig å merke seg Barna blir fra moderat til sterkt tunghørte med implantat.''

Er det noen som mener at de blir hørende altså ? Selv om de fleste fagfolk mener at barna bør oppholde seg i den hørende verden, så er vel ingen som mener at hørselstapet deres ikke finnes?

Eller mener du at de bør oppholde seg i døvemiljøet, fordi de ikke har perfekt hørsels?

[PieLill]

For min del er det en litt rar reaksjon med tanke på at hun (så vidt jeg skjønner) har vært døv hele livet... Jeg kjenner jo svært mange (inkl meg selv) som har vært gjennom det samme, men ingen har reagert med gråt og overlykkelige gledesutbrudd

At en døvblitt kanskje kan reagere slik kan jeg lettere forstå.

Når man ser videosnutten og leser teksten, så tror man jo at hun plutselig kan høre hva folk sier osv. Det stemmer ikke i det hele tatt. Hennes hjerne har jo ingen erfaring med lyd og vil ikke kunne greie å tolke lydsignaler før etter en god stund. I realiteten hørte jeg kun tut-tut-tut (blokkfløytelyder) de første dagene... alt hørtes helt likt ut, og lydene var bare ekle og rare. Angra nesten på hele greia

Jeg pleier å illustrere dette litt ved å sammenligne med en blind som for opererer for å få tilbake synet... Han vil jo ikke vite hva han ser.. Når noen kommer til ham med et eple, så vet han ikke hva det er før han lukker øynene og kjenner på det... sånn er det nok for oss som får høreimplantat også. Vi må lære hva som lager hvilken lyd osv. En kjempeslitsom prosess!

CI eller andre høreimplantater er kommet for å bli - ingen tvil om det. Man ser allikevel idag at det dukker opp mange negative konsekvenser i kjølvannet av den teknologiske utviklingen..

For tre-fire år siden diskuterte jeg mye men en mor med en CI-implantert sønn... Moren mente det var tull at sønnen skulle lære tegnspråk, for han var nå som hørende å regne.. Han fungerte godt kommunikasjonsmessig og trengte absolutt ikke tegn etter hennes syn. Jeg argumenterte med at selv om han ikke trengte det i grunnskolen skulle han tross alt bli voksen en dag.. kanskje gå på høyskole/universitet etc.. og at han helt sikkert mistet mye viktig kommunikasjon sosialt utenfor familien osv. Denne moren var imidlertid så overbevist om at sønnen ville tape på å lære tegnspråk, da han da ville bli slappere mht å holde lydkompetansen vedlike..

Idag er sønnen helt i slutten av tenåra og har falt igjennom på alle områder.. Han har ingen sosiale antenner og fungerer ikke i det hele tatt sosialt pga dette Venner har han ikke.... mor har bitt i det sure eplet og forsøkt å få ham inn i tegnspråklige miljøer, men heller ikke der passer han inn. For det første snakker han tegnspråk for dårlig og for det andre synes de døve der at han oppfører seg "rart" og "merkelig" pga de manglende sosiale antennene. Dessverre ser man flere og flere slike tifeller hos de som ble CI-opererte som barn og som ikke fikk "lov" å bli tospråklige.

Jeg er for CI, men mener det er viktig å gi barna mulighet til å bli tospråklige - evt en mellomting: norsk talespråk og norsk med tegnstøtte (nmt gir et godt grunnlag for å lære norsk tegnspråk senere om man ønsker det).

''Jeg pleier å illustrere dette litt ved å sammenligne med en blind som for opererer for å få tilbake synet... Han vil jo ikke vite hva han ser.. ''

En blindfødt har faktisk enda mindre mulighet til å få tilbake noen grad av synsfunksjon enn en som er født døv.

mvh

[PieLill]

Ja, og de døve foreldrene blir gjerne meldt til barnevernet

Det er mange døve foreldre som synes det er trasig å utsette barnet sitt for en operasjon som faktisk _kan_ være risikabel. Jeg kjenner folk som har fått varige lammelser i ansiktet, mista smakssansen, fått epilepsi og har fått ødelagt balanseorganet (det skjedde meg). Som regel går operasjonen helt fint, men alle operasjoner medfører en viss risiko. Noen mener også at man fortsatt ikke vet om langtidsvirkningene ved å gå med et impantat så nært hjernen i mange år...

Jeg har full forståelse for at endel døve foreldre ikke ønsker t barna deres skal utsettes for dette. De ønsker at barna skal få være barn og bli godtatt som de er - nettopp fordi de selv ikke har savnet å høre og lever gode liv på tross av manglende hørsel.

Hadde mine barn vært døve ville jeg nok valgt implantat, men mest fordi så og si alle andre døve får det. Da er det greit å ikke være av det mindretallet døve som lever uten implantat.

Denne nye metoden virker å innebære mindre risiko?

mvh

[Spenol(1)]

For min del er det en litt rar reaksjon med tanke på at hun (så vidt jeg skjønner) har vært døv hele livet... Jeg kjenner jo svært mange (inkl meg selv) som har vært gjennom det samme, men ingen har reagert med gråt og overlykkelige gledesutbrudd

At en døvblitt kanskje kan reagere slik kan jeg lettere forstå.

Når man ser videosnutten og leser teksten, så tror man jo at hun plutselig kan høre hva folk sier osv. Det stemmer ikke i det hele tatt. Hennes hjerne har jo ingen erfaring med lyd og vil ikke kunne greie å tolke lydsignaler før etter en god stund. I realiteten hørte jeg kun tut-tut-tut (blokkfløytelyder) de første dagene... alt hørtes helt likt ut, og lydene var bare ekle og rare. Angra nesten på hele greia

Jeg pleier å illustrere dette litt ved å sammenligne med en blind som for opererer for å få tilbake synet... Han vil jo ikke vite hva han ser.. Når noen kommer til ham med et eple, så vet han ikke hva det er før han lukker øynene og kjenner på det... sånn er det nok for oss som får høreimplantat også. Vi må lære hva som lager hvilken lyd osv. En kjempeslitsom prosess!

CI eller andre høreimplantater er kommet for å bli - ingen tvil om det. Man ser allikevel idag at det dukker opp mange negative konsekvenser i kjølvannet av den teknologiske utviklingen..

For tre-fire år siden diskuterte jeg mye men en mor med en CI-implantert sønn... Moren mente det var tull at sønnen skulle lære tegnspråk, for han var nå som hørende å regne.. Han fungerte godt kommunikasjonsmessig og trengte absolutt ikke tegn etter hennes syn. Jeg argumenterte med at selv om han ikke trengte det i grunnskolen skulle han tross alt bli voksen en dag.. kanskje gå på høyskole/universitet etc.. og at han helt sikkert mistet mye viktig kommunikasjon sosialt utenfor familien osv. Denne moren var imidlertid så overbevist om at sønnen ville tape på å lære tegnspråk, da han da ville bli slappere mht å holde lydkompetansen vedlike..

Idag er sønnen helt i slutten av tenåra og har falt igjennom på alle områder.. Han har ingen sosiale antenner og fungerer ikke i det hele tatt sosialt pga dette Venner har han ikke.... mor har bitt i det sure eplet og forsøkt å få ham inn i tegnspråklige miljøer, men heller ikke der passer han inn. For det første snakker han tegnspråk for dårlig og for det andre synes de døve der at han oppfører seg "rart" og "merkelig" pga de manglende sosiale antennene. Dessverre ser man flere og flere slike tifeller hos de som ble CI-opererte som barn og som ikke fikk "lov" å bli tospråklige.

Jeg er for CI, men mener det er viktig å gi barna mulighet til å bli tospråklige - evt en mellomting: norsk talespråk og norsk med tegnstøtte (nmt gir et godt grunnlag for å lære norsk tegnspråk senere om man ønsker det).

''For min del er det en litt rar reaksjon med tanke på at hun (så vidt jeg skjønner) har vært døv hele livet... Jeg kjenner jo svært mange (inkl meg selv) som har vært gjennom det samme, men ingen har reagert med gråt og overlykkelige gledesutbrudd

At en døvblitt kanskje kan reagere slik kan jeg lettere forstå.

Når man ser videosnutten og leser teksten, så tror man jo at hun plutselig kan høre hva folk sier osv. Det stemmer ikke i det hele tatt. Hennes hjerne har jo ingen erfaring med lyd og vil ikke kunne greie å tolke lydsignaler før etter en god stund. I realiteten hørte jeg kun tut-tut-tut (blokkfløytelyder) de første dagene... alt hørtes helt likt ut, og lydene var bare ekle og rare. Angra nesten på hele greia ;)''

Etter som jeg leste så mistet hun gradvis hørselen fra toårsalderen. Vi vet jo ikke hvor godt hun har hørt, før hun ble helt døv. Hun kan jo ha utviklet talespråk i mellomtiden, men det tror jeg journalisten ikke gikk noe videre innpå.

''Jeg er for CI, men mener det er viktig å gi barna mulighet til å bli tospråklige - evnt en mellomting: norsk talespråk og norsk med tegnstøtte (NMT gir et godt grunnlag for å lære norsk tegnspråk senere om man ønsker det).''

Men den nye generasjonen får altså CI på begge ører fra 5 måneders alder. De har fått det mye tidligere enn den generasjonen som har nådd voksenlivet nå. De vil ha et annet utgangspunkt, og jeg tror det blir feil å sammenlikne de gruppene.

Det kan nok være barn som kommer sent i gang med språkutviklingen, og for dem kan det være hensiktsmessig å få for den tospråklige metoden. Men om barna skal bli tospråklige fra grunnen av, med enten tegnspråk eller NMT, er jeg litt redd for at de med tospråkligheten kanskje ikke helt utvikler noen slags «spisskompetanse« i noen av språkene. Det kan bli så mye fokus på tospråkligheten, at de ikke utvikler noen av språkene skikkelig. Og «all forskning» viser til at de barna som får mest trening i å snakke og oppfatte, er de som oppnår best resultater.

Men når det er sagt, så er det jo ingenting i veien for at tospråkligheten (ved å legge til tegnspråk) kan være aktuelt etter at talespråket er etablert.

[PieLill]

Jeg tror jeg er litt uenig i dette... selv om jeg muligens ikke vet nok om det.. CI er ikke noe hokus pokus.. Man må i tillegg _lære_ å høre, altså trene på å utnytte den kunstige hørselen. Dette vil jeg tro er vanskelig dersom barnet ikke har kognitive forutsetninger for å greie det? Jeg kjenner til noen multifunksjonshemmede døve med CI, men disse nekter å ha på apparatet....

Men om de får implantat som babyer har de ikke den samme krevende læringsperioden som viss de får det etter at den plastiske perioden er over.

Vet du forresten om det finnes noen studier på hørsels'kvalitet' for barn som har fått implantat før de er 6 mndr gamle.

mvh

[Spenol(1)]

Det er heldigvis kortere ventetid nå enn det var før..... En døv uten talespråk vil ikke ha utvikla hjernens språkminne. Da vil heller ikke CI hjelpe til annet enn å kunne høre høye lyder, men det vil jeg tro blir altfor slitsomt.... det er et must å kunne skille lydene tror jeg.. Mange av mine døve venner får avslag på CI og blir lei seg pga dette.. Med CI selv forstår jeg hvorfor de får avslag og jeg tror det i mange tilfeller er riktig avgjørelse.. Mange velger også CI fordi de sliter med tinnitus. Tinnitusen blir som regel svakere med CI.

Det er jo døve som ønsker CI, fordi de ønsker å kunne skille ut lyder, feks når de er i trafikken. Mange ønsker også å få et intrykk av hva lyder er for noe.

Men når det er sagt, så lurer jeg også på om mange døve kvier seg for å få CI av frykt for å bli støtt ut av døveforeningen(e). Det er jo ikke greit når en er avhengig av den lille minoriteten å kommunisere med. Og slik som mange kjente personer i døvemiljøet argumenterer mot CI så forstår jeg godt at de ikke orker belastningen ved å skulle prøve det ut.

[morsan]

'' Det er mange døve foreldre som synes det er trasig å utsette barnet sitt for en operasjon som faktisk _kan_ være risikabel. Jeg kjenner folk som har fått varige lammelser i ansiktet, mista smakssansen, fått epilepsi og har fått ødelagt balanseorganet (det skjedde meg). Som regel går operasjonen helt fint, men alle operasjoner medfører en viss risiko. Noen mener også at man fortsatt ikke vet om langtidsvirkningene ved å gå med et implantat så nært hjernen i mange år...''

Når det er sagt så innebærer alle operasjoner en risiko. Å fjerne mandlene kan også føre til komplikasjoner, hvis en er virkelig uheldig. Skal barnet være en av de 5 prosentene som ikke får CI, fordi foreldrene frykter for komplikasjoner?

‘''Jeg har full forståelse for at endel døve foreldre ikke ønsker t barna deres skal utsettes for dette. De ønsker at barna skal få være barn og bli godtatt som de er - nettopp fordi de selv ikke har savnet å høre og lever gode liv på tross av manglende hørsel.''

Men hva skjer med disse barna når de forlater barndommen og skal ut voksenlivet og arbeidslivet. Det er jo klart at barndommen har en verdi, men disse barna skal også være rustet til å møte en annen verden, med andre krav. Og hvilke muligheter har de hvis de ikke kan oppfatte eller snakke forståelig norsk?» Det er jo mange som ønsker å gjøre noe annet enn å jobbe på døveinstitusjoner. De barna /ungdommene som snakker brukbart norsk, er det som har flest jobbmuligheter

For og ikke å snakke om at de skal leve i en verden, hvor da over 90 prosent av de døve barna får CI. Den nye generasjonen vil høyst sannsynlig få et helt annet utbytte av implantatet enn andre barn. De vil høyt sannsynlig fungerer som lett tunghørte, og har kanskje ikke behov for tegnspråk, hvor mange skal barnet ut CI kommunisere med da? Døvemiljøet er lite nok fra før, hvordan blir det å skulle fungerere i et _så_ lite miljø?

''Når det er sagt så innebærer alle operasjoner en risiko. Å fjerne mandlene kan også føre til komplikasjoner, hvis en er virkelig uheldig. Skal barnet være en av de 5 prosentene som ikke får CI, fordi foreldrene frykter for komplikasjoner?''

Ja, fjerning av mandler eller blindtarm, eller operasjon av benbrudd osv osv kan meføre komplikasjoner, men man må bare ta med risikoen for komplikasjoner "på kjøpet" der operasjon er uunngåelig.

I tilfeller der man _kan_ klare seg uten operasjon og ha god livskvalitet uten dette, vil vurderingen være en annen.

Og så vil det her være et vurderingstema hva som er å "kunne klare seg" og hva som er "god livskvalitet". Men det er ihvertfall ikke dødelig å la være å CI-operere! (Jeg hadde en 'onkel' som døde som barn på 30-tallet av blindtarmbetennelse)

[Gjest togli]

'' Alle hh babyer får tilbud om høreimplantat nå (dersom de kan operere dem). Ganske vanlig at de får to implanteter fra fire mnds alder. De blir allikevel ikke hørende. Det er det viktig å merke seg Barna blir fra moderat til sterkt tunghørte med implantat.''

Er det noen som mener at de blir hørende altså ? Selv om de fleste fagfolk mener at barna bør oppholde seg i den hørende verden, så er vel ingen som mener at hørselstapet deres ikke finnes?

Eller mener du at de bør oppholde seg i døvemiljøet, fordi de ikke har perfekt hørsels?

Jeg mener de må gies muligheter til språkutvikling både på talespråk og tegnspråk (evt norsk med tegnstøtte) slik at de har muligheter til å vokse opp med minst et fullgodt språk. Man ser det er for risikabelt å stole på at barnet automatisk vil tilegne seg et godt talespråk. Det er dessverre slik at det finnes språkløse CI-opererte femåringer der foreldrene kun har fokusert på talespråk ( i samråd med "eksperter" som råder dem til å ha "is i magen" og vente og se...). De siste undersøkelsene tyder på at det å få tilgang til begge språk for CI-opererte barn kun er et gode.

[Gjest togli]

''Jeg pleier å illustrere dette litt ved å sammenligne med en blind som for opererer for å få tilbake synet... Han vil jo ikke vite hva han ser.. ''

En blindfødt har faktisk enda mindre mulighet til å få tilbake noen grad av synsfunksjon enn en som er født døv.

mvh

Det er jeg fullstendig klar over (vet ikke engang om det er mulig, jeg?). Man bruker allikevel ofte denne illustrasjonen fordi den ofte er lettere å sette seg inn i dersom man lurer på denne problemstillingen.

[Gjest togli]

Denne nye metoden virker å innebære mindre risiko?

mvh

Det er godt mulig! Jeg har ikke satt meg inn i denne operasjonsformen, så kjenner egentlig kun til vanlig CI. Det jeg vet er at det forskes på å få hårceller til å gro igjen. Grunnen er at man ikke kan gi CI til de som har defekte hårceller i det indre øret.

[Gjest togli]

Men om de får implantat som babyer har de ikke den samme krevende læringsperioden som viss de får det etter at den plastiske perioden er over.

Vet du forresten om det finnes noen studier på hørsels'kvalitet' for barn som har fått implantat før de er 6 mndr gamle.

mvh

Det er riktig at jo tidligere man får CI, jo bedre læringseffekt har man.

Jeg prøver å lete etter en studie jeg har lest på nettet der man har undersøkt flere CI-opererte barn som har fått tilgang til ulike kommunikasjonsformer, men finner den ikke....

Her står litt om at man ikke greier å finne tydelige svar på hvilken kommunikasjonsform som er best: http://www.statped.no/moduler/templates/Module_Article.aspx?id=75543&epslanguage=NO

Det vi vet er derimot at de som undersøker disse barna er mest opptatt av taleevnen - altså hvor normalt barna snakker. Man har ikke undersøkt så mye rundt barnas sosiale og kognitive utvikling. Så vidt jeg vet er det en som skriver doktorgrad(?) om dette nå.

[Gjest togli]

Det er jo døve som ønsker CI, fordi de ønsker å kunne skille ut lyder, feks når de er i trafikken. Mange ønsker også å få et intrykk av hva lyder er for noe.

Men når det er sagt, så lurer jeg også på om mange døve kvier seg for å få CI av frykt for å bli støtt ut av døveforeningen(e). Det er jo ikke greit når en er avhengig av den lille minoriteten å kommunisere med. Og slik som mange kjente personer i døvemiljøet argumenterer mot CI så forstår jeg godt at de ikke orker belastningen ved å skulle prøve det ut.

Nå er du minst ti år akterutseilt

CI er fullt ut akseptert i døvemiljøet idag, og jeg vil tro de fleste av de som blir godkjente for operasjon har fått det. Det eneste de fleste voksne døve idag er enige om er at alle barn med CI bør få tospråklig opplæring. Anbefaler deg forøvrig å følge med på serien Switched at Birth på FEM hver tirsdag (?). Den tar opp noen av tankene rundt CI og det på en veldig god og reflektert måte Serien kan sikkert lastes ned.. Veldig greit å se den fra scratch

[Gjest togli]

''Når det er sagt så innebærer alle operasjoner en risiko. Å fjerne mandlene kan også føre til komplikasjoner, hvis en er virkelig uheldig. Skal barnet være en av de 5 prosentene som ikke får CI, fordi foreldrene frykter for komplikasjoner?''

Ja, fjerning av mandler eller blindtarm, eller operasjon av benbrudd osv osv kan meføre komplikasjoner, men man må bare ta med risikoen for komplikasjoner "på kjøpet" der operasjon er uunngåelig.

I tilfeller der man _kan_ klare seg uten operasjon og ha god livskvalitet uten dette, vil vurderingen være en annen.

Og så vil det her være et vurderingstema hva som er å "kunne klare seg" og hva som er "god livskvalitet". Men det er ihvertfall ikke dødelig å la være å CI-operere! (Jeg hadde en 'onkel' som døde som barn på 30-tallet av blindtarmbetennelse)

Enig med deg, morsan

Jeg tipper at om man kunne måle livskvaliteten til mennesker, så ville det ikke vært forskjell på en døvs livskvalitet kontra en hørendes. Dette forutsetter selvsagt at den døve har kontakt med andre tegnspråklige osv. Det blir omtrent som nordmenn som bor i norske kolonier i Spania og ikke kan kommunisere særlig godt på spansk. Ingen ville satt spørsmål ved deres livskvalitet

[Gjest togli]

Det diskuteres på CI-gruppa på FB om dette implantatet nå

Denne typen implantat gis kun til tunghørte. Det fungerer ikke for oss døve. Sarah har derfor garantert hørt sin egen stemme mange ganger før, men sikkert ikke så høyt som nå Noen er nok mer følsomme enn andre - og preget av stundens alvor

[Spenol(1)]

Jeg mener de må gies muligheter til språkutvikling både på talespråk og tegnspråk (evt norsk med tegnstøtte) slik at de har muligheter til å vokse opp med minst et fullgodt språk. Man ser det er for risikabelt å stole på at barnet automatisk vil tilegne seg et godt talespråk. Det er dessverre slik at det finnes språkløse CI-opererte femåringer der foreldrene kun har fokusert på talespråk ( i samråd med "eksperter" som råder dem til å ha "is i magen" og vente og se...). De siste undersøkelsene tyder på at det å få tilgang til begge språk for CI-opererte barn kun er et gode.

''Jeg mener de må gies muligheter til språkutvikling både på talespråk og tegnspråk (evt norsk med tegnstøtte) slik at de har muligheter til å vokse opp med minst et fullgodt språk. Man ser det er for risikabelt å stole på at barnet automatisk vil tilegne seg et godt talespråk. Det er dessverre slik at det finnes språkløse CI-opererte femåringer der foreldrene kun har fokusert på talespråk (i samråd med "eksperter" som råder dem til å ha "is i magen" og vente og se...). De siste undersøkelsene tyder på at det å få tilgang til begge språk for CI-opererte barn kun er et gode.’''

Jeg leste et sted at et CI-barn måtte høre et ord omtrent 600 ganger, før de kunne oppfatte det, og uttale det. Hvis barnet i tillegg skal starte opp med tegnspråkopplæring, så tror jeg det blir i overkant mye for barnet. Det tar mye energi og oppmerksomhet å skulle lære talespråk, med dårlig hørsel

Alle undersøkelser jeg har lest, har vist til at barn som først og fremst satser på den orale metoden, oppnår de beste resultatene. Men det kan godt tenkes at et barn som ikke får CI helt fra begynnelsen av (under ett år), kan ha behov for tegnspråk, TST til det talespråket er etablert. Nå får døvfødte barn CI, så tidlig at flesteparten av dem, vil få et annet språkbehov enn generasjonen foran.

Så hvilke undersøkelser er det du sikter til?

Jeg husker at Ona Bø Wie, som konkluderte med at døve kunne bli hørende, i sin doktoravhandling (2005) hun har vel aldri fått så mye kjeft før, ved å hevde det. Hun viser også til at barn som kun får tilgang til talespråk, får de beste resultatene. Men hun mener også at _hvis_ barnet skulle vise seg å ligge etter med talespråket, så kan tegn være et gode, men primært bør en satse på den orale metoden.

Et annet spørsmål er om et CI-barn vil få vedtak på både tegnspråk, og talespråksopplæringen? Jeg har aldri hørt om noen som har fått begge deler. Her må en velge. Jeg har også problemer med å forstå hvordan tegnspråk kan fungere som et fullverdig språk for barnet, hvis de ikke oppholder seg i et døvemiljø til daglig. Med døveskoler som nedlegges, og flere barn som går for den orale metoden, blir det vel ikke mange samtalepartnere igjen? Da blir det jo en form for tegn til tale, som heller blir et hjelpespråk, enn et morsmål/primærspråk

[Spenol(1)]

Nå er du minst ti år akterutseilt

CI er fullt ut akseptert i døvemiljøet idag, og jeg vil tro de fleste av de som blir godkjente for operasjon har fått det. Det eneste de fleste voksne døve idag er enige om er at alle barn med CI bør få tospråklig opplæring. Anbefaler deg forøvrig å følge med på serien Switched at Birth på FEM hver tirsdag (?). Den tar opp noen av tankene rundt CI og det på en veldig god og reflektert måte Serien kan sikkert lastes ned.. Veldig greit å se den fra scratch

Nå vet ikke jeg helt hvilket døvemiljø du refererer til, men i døvemiljøet i Oslo er det neppe uproblematisk. Jeg har en følelse av at de voksne døve som velger å få CI, er enten døvblitte, eller de har mange venner utenom døvemiljøet, og har nok guts til å kunne stå mot presset. Hver gang jeg har googlet på CI, har jeg støtte på illsinte døve som mener at CI er et implantat fra helvete.

Det er ikke lenge siden jeg så teater Manu, og “arven etter Frankenstein” Det var ikke vanskelig å forstå budskapet deres, Et døvt barn som fikk et implantat var det nye Frankenstein. Så var teaterforestillingen plutselig slutt, jeg trodde først det var en pause. Med så sterke budskap har jeg ikke noen problemer med å forstå at døve kan kvie seg for å la seg operere. Det tas heller ikke godt i mot å si at en aldri har ønsket å være døv. Så det fører nok til at mange unngår den debatten.

[Spenol(1)]

Det er riktig at jo tidligere man får CI, jo bedre læringseffekt har man.

Jeg prøver å lete etter en studie jeg har lest på nettet der man har undersøkt flere CI-opererte barn som har fått tilgang til ulike kommunikasjonsformer, men finner den ikke....

Her står litt om at man ikke greier å finne tydelige svar på hvilken kommunikasjonsform som er best: http://www.statped.no/moduler/templates/Module_Article.aspx?id=75543&epslanguage=NO

Det vi vet er derimot at de som undersøker disse barna er mest opptatt av taleevnen - altså hvor normalt barna snakker. Man har ikke undersøkt så mye rundt barnas sosiale og kognitive utvikling. Så vidt jeg vet er det en som skriver doktorgrad(?) om dette nå.

''Det vi vet er derimot at de som undersøker disse barna er mest opptatt av taleevnen - altså hvor normalt barna snakker. Man har ikke undersøkt så mye rundt barnas sosiale og kognitive utvikling. Så vidt jeg vet er det en som skriver doktorgrad(?) om dette nå.

''

Dette er et dilemma som foreldre og fagpersoner står ovenfor. Begge kommunikasjonsformene har sine fordeler og ulemper.

Et barn som lever som tunghørt i en hørende verden, vil ofte få sosiale problemer når de nærmer seg ungdomsårene og når de andre blir lei av å gjenta. Men ved å fokusere på at barnet skal snakke og lære å lytte vil gi mange langsiktige fordeler. I et samfunn, som stiller sterke krav til norskkunnskaper, både muntlig og skriftlig, vil barnet ha bedre forutsetninger for å delta i arbeidslivet på lik linje med alle andre. Foreldre som velger talespråks modellen er opptatt av at barnet skal fungere mest mulig selvstendig i den hørende verden.

Ved å satse på tegnspråkmodellen vil barnet tilegne seg et språk som for dem føles som det mest naturlig. Men for foreldrene vil det være et fremmedspråk. Et barn som stort sett belager seg på tegnspråk, vil også kunne oppleve å føle seg utestengt fra familien som kommuniserer på andre premisser. Et barn med hørselshemming vil nok ofte føle seg mer akseptert og godtatt, på en døveskole, men på lang sikt kan det bli vanskelig. Norsk og tegnspråk er helt forskjellige språk, de fleste døve er ikke flinke i norsk, da de har for lite trening i å formulere seg skriftlig. Et barn som fungerer som tunghørt får også lite talespråklig stimulering. Det får konsekvenser i forhold til arbeidslivet.

Selv om CI-barna kan slite sosialt, så kan de også slite med å ikke få nok sosial eksponering. Døvemiljøet er lite, og barnet vil måtte forholde seg til de samme klassekameratene til videregående+- noen klassekamerater. Det er nok lett å bli sittende fast i gamle roller. Det er ikke lett å få noen second chance i døveverden.

Så kan man jo også satse på en tospråklighet, men da er jeg redd for at det ikke blir så mye krefter igjen til tegnspråk hvis barnet skal igjennom det harde arbeidet som skal til for å tilegne seg, og oppfatte talespråk.

[Spenol(1)]

Enig med deg, morsan

Jeg tipper at om man kunne måle livskvaliteten til mennesker, så ville det ikke vært forskjell på en døvs livskvalitet kontra en hørendes. Dette forutsetter selvsagt at den døve har kontakt med andre tegnspråklige osv. Det blir omtrent som nordmenn som bor i norske kolonier i Spania og ikke kan kommunisere særlig godt på spansk. Ingen ville satt spørsmål ved deres livskvalitet

''Jeg tipper at om man kunne måle livskvaliteten til mennesker, så ville det ikke vært forskjell på en døvs livskvalitet kontra en hørendes. Dette forutsetter selvsagt at den døve har kontakt med andre tegnspråklige osv. Det blir omtrent som nordmenn som bor i norske kolonier i Spania og ikke kan kommunisere særlig godt på spansk. Ingen ville satt spørsmål ved deres livskvalitet ;)''

. Det er jo ingen motsetning mellom å leve et bra liv som døv, og likevel ønske seg hørsel. Det er vel ikke enten eller her?

Det virker som om det er en slags consensus å si at man er fornøyd med å være døv, og aldri har ønsket seg noe annet. Det blir veldig feil, og jeg tror det skaper trøbbel for en del døve som har andre synspunkter og følelser rundt dette. Det er ikke alle som finner sin plass i døvekulturen

[Spenol(1)]

Jeg tror jeg er litt uenig i dette... selv om jeg muligens ikke vet nok om det.. CI er ikke noe hokus pokus.. Man må i tillegg _lære_ å høre, altså trene på å utnytte den kunstige hørselen. Dette vil jeg tro er vanskelig dersom barnet ikke har kognitive forutsetninger for å greie det? Jeg kjenner til noen multifunksjonshemmede døve med CI, men disse nekter å ha på apparatet....

Jeg tror også multifunksjonshemmede barn har for dårlig kognitiv kapasitet til å få fullt utbytte av et implantat. Men for et døvt barn, lammet i armer og ben, vil nok et implantat som kan gi lyder, gi en ekstra stimuli til hverdagen.

Det kan vel ikke skade så mye, (utenom statsbudsjettet), å implantere barnet?