Hvordan er konsekvensene blitt i de nære relasjo

[Gjest sviktet gjennom år....]

Jeg er voksen dame med fire egne barn og har mistet ett barn i krybbedød. Fra barnsben av har jeg opplevd meg selv som ett utrygt barn. Redselen og frykten har ofte gjort sitt inntog i meg fra tidlig av. Jeg føler meg noen ganger lite raus og rigid. Er sosial, men liker også være for meg selv. Jeg har lav terkel for stress. Har tendens til depresjoner og føler mye bekymring og angst. Har alltid klart meg selv. Er i lite konflikter med mennesker, men inni meg reagerer jeg nok mer enn det synes. Jeg ønsker selv å være raus, oppmerksom, snill og hjelpsom med mine egne og andre. Har høy utdannelse og er i ett yrke jeg gir mye omsorg, og trives godt i den rollen, men kjenner også at det tar mye energi av meg. Likevel om jeg har høy utdannelse er selvfølelsen lav. Mitt eldste barn har det gått veldig greit med, har høy utdannelse. Mitt nest eldste barn har slitt mye psykisk, og er flyttet fra hjembyen, men klarer seg greit i dag. Nummer tre har slitt med å gjennomføre videregående skole, pga motivasjonsproblemer og har vært utfordrende i ungdomstiden. Mitt yngste barn har vært ett meget aktivt barn og sårbar for adskillelse fra oss foreldre. Jeg er skilt fra min første mann, og har yngste barn med min samboer. De tre eldste barna har lite/ingen kontakt med sin far og har slitt med det.

Mine foreldre er relativt unge. Har to brødre, begge narkomaner, men den ene har nå kommet ut av det og lever godt. Foreldrene mine har aldri vært interessert i barnebarna sine. Bare en sjelden gang og da må det planlegges nøye, og på deres premisser. De foreslo aldri på eget initiativ å ha barna eller gjøre noe sammen med dem. De oppleves lite raus, barna fikk lite oppmerksomhet, kjærlighet eller nærhet. Dette har vært ett svært sårbart punkt for meg som mor i alle år. Foreldrene mine ble uføretrygdet i en alder av rundt 30 år. Den gang var det relativt lett å få innvilget uføretrygd, da årsaken var mindre somatiske ting. De virket arbeidssky på en måte. De har begge gjennom årene påtatt seg svart arbeid for å tjene ekstra, til og med i dag. Ofte har jeg hørt de si "det er ikke farlig for de andre, fordi de tjener så bra, i motsetning til oss". Min far er lite sosial, og snakker mye stygt om andre personer. Han har fått to barn utenom vi tre søsken, mens han fortsatt er i ekteskapet med min mor. Den ene av barna han har fått utenom, kontaktet meg for 5 år siden, da var hun 16 år. Min far ville ikke ha noe med henne å gjøre. Det er liten åpenhet mellom foreldrene mine og meg. I barndommen fikk jeg aldri ha venner på besøk, for eksempel på rommet mitt hos min mor. Ingen fulgte meg opp på skole, eller foreldremøter. Jeg var vitne til mye fyll, fest og krangel mellom foreldrene mine da jeg var liten. Jeg var også mye alene hjemme siden jeg ikke fikk søsken før jeg var 12 år. Jeg var veldig redd om nettene da jeg var alene fra jeg var ca 5 år. En gang var jeg så redd at jeg gikk ut på natten, da jeg ikke turde være inne. Min mor merket dette og ble svært sint på meg da. Hun hadde da sagt at hun skulle til nabodama, mens jeg så at hun gikk til bussen og tok den. Foreldrene mine sendt meg bort når de selv dro på ferie. Husker jeg var så redd for å bli syk siden det kun gikk båt til stedet der jeg skulle være. Det føltes som en evighet, og jeg kjente jo ikke de jeg var hos særlig godt. Min far ydmyket meg i andres påhør fordi jeg var nattevæter. Min far verken så meg eller gjorde noe for meg som barn. Han var der, men jeg var likegyldig for han. Jeg husker han sto i soveromsdøren min noen ganger og sa jeg måtte legge meg å sove på en slags kjærlig måte, men da hadde han drukket og skulle på fest. Jeg tror selv det ligger mye bitterhet fra barndommen som aldri har vært pratet om, og at dette er en liten del av hva jeg opplevde. Ei heller noen erkjennelse fra mine foreldre. Forholdet i dag er så skjørt.

Foreldrene mine bor halve året i sydlige strøk, så kontakten er dårlig. Jeg opplever de sier de aldri har tid, de er så travel med mange prosjekter, alt fra oppussing til andre ting som skal gjøres. Jeg savner min mor for å kunne prate med, gå på kafe med, som kan støtte i motgang og medgang. Ingenting av dette finnes. Aldri ringer de å tilbyr noe i form av tilstedeværelse. For ett år siden ble jeg svært sint i møte med min far. De var invitert i bursdag til min datter, som så mange ganger tidligere. Dette var en stor dag. De kom ikke med begrunnelse at de hadde hørt av noen at jeg hadde snakket stygt om dem og at de ikke var gode nok. Jeg uttalt meg til enkeltpersoner om min fortvilelse av å ha foreldre som aldri er der for meg eller barnebarna, det legger jeg ikke skjul på. Dette sa jeg også den aktuelle dagen jeg ble sint i møte med min far som jeg møtte tilfeldig. Da kom det fra min munn både om barndom, besteforeldre som ikke var tilstede, hans to barn utenom ekteskapet med mer. Min far ble da så sint på meg at han sa til meg at fra dags dato anså han ikke meg som sin datter lengre og ba om at jeg aldri mer skulle prøve å kontakte dem igjen. Han sa også at jeg ikke hadde noe med at han hadde barn utenom ekteskapet. Dette er over ett år siden og kontakten er brutt. Min samboer sendte så ny invitasjon om bursdag til vårt yngste barn for en mnd siden og fikk nei takk tilbake og sa de ikke kom fordi de ikke er gode nok for meg og barnebarna, samt at det var jeg som skulle be om unnskyldning for mine utsagn de ikke kjente seg igjen i. De oppleves av meg som de ikke har noen følelser overfor meg. Det er vanskelig å få til en samtale med dem, da jeg opplever de ikke har feil.

Samlet føler jeg meg avvist over tid, ikke sett, forstått eller tatt på alvor. Jeg vil ikke ha det slik lengre og føler livskvaliteten min er nedsatt fordi jeg savner å ha et godt forhold til mine foreldre. Bør jeg kutte dem ut eller hva kan gjøres? Jeg er virkelig fortvilt og dette tar så pass mye energi av livet mitt at jeg av og til lurer på om jeg orker dette lengre.

[EnolaGay]

Du vil ha noe av dine foreldre som de aldri har vært istand til å gi. Ikke engang da du var barn. Dette vil aldri endre seg. De vil aldri slutte å møte deg på samme måte, før du møter DEM på annen måte. Og mest sansynlig når det skjer, så er du den store stygge ulven.

Det eneste du kan endre er deg selv, dine reaksjoner, dine valg. Og du trenger noen til å hjelpe deg i denne prosessen.

Kontakt fastlegen din og be om henvisning til samtaleterapeut.

Jeg tror ikke at du må eller trenger å bryte, på nåværende tidspunkt. Men du trenger å endre dine forventninger, og lære å sette grenser. Har vært igjennom hele prosessen selv. Det tar tid, men er vel verdt det!

Lykke til!

[Liliaceae]

Uff, så utrolig vondt og leit.

Få profesjonell hjelp til å sortere ut tanker og følelser og ikke minst alt som har skjedd (og ikke skjedd) i barndommen og oppveksten din. Såre følelser, vonde minner, ensomhet og utrygghet.

Vit at du står på egne ben, med egen familie. Vær tilstede for de menneskene som egentlig betyr noe for deg, med det mener jeg de menneskene som også gir av seg selv til deg...

En god relasjon går alltid begge veier, begge parter gir av seg selv og støtter hverandre. Ikke forvent noe du ikke kommer til å få... Da blir du bare skuffet, såret og lei deg.

Fokuser på de positive tingene i livet ditt, begrens kontakten med dine foreldre. De vil aldri forandre seg.