På`an igjen med bekymringer.

[Gjest Nickløsheletida]

Nå har jeg følt meg trygg noen dager etter at jeg var til fysio, da jeg fikk høre at alt ser fint ut. Hun tok seg tid til å vise meg røntgenbildene som ble tatt etter operasjonen, pekte og forklarte.

Hun var trygg på at jeg ikke ville få noen droppfot som jeg har bekymret meg for fordi jeg hadde god kontakt med musklene mine.

Etter dette har jeg hatt noen gode dager, men i dag er det visst på`an igjen. I dag har jeg også hatt mer smerter enn jeg hadde i går. En skikkelig nedtur. Tablettene lurer meg enkelte dager, men når vikningen går ut, har jeg nervesmerter i hele benet, helt opp til hoften. Kan dette være normalt hele 3 uker etter brudd?

Jeg er også så nummen og vissen i foten. Det prikker og prikker, noe som setter meg på tanken om at jeg kan ha fått en nerveskade. Og så vissen og slapp som foten er, hvordan skal jeg kunne greie å gå på den igjen? Jeg vet jo ikke om jeg kan stole på fysioterapeuten. Hun kan vel ikke vite 100% sikkert om det vil gå bra ?

Jeg blir så redd enkelte dager og kan ikke se for meg at jeg skal bli bra.

Og hvis jeg noen gang blir helt bra så kommer jeg sikkert ikke til å tørre å leve et normalt liv igjen. Jeg kommer bare til å tørre å gå der det er flatt, tørt og trygt. Kan sikkert bare glemme å kjøre slalom og renne på langrennski ned bakker. Alt dette som jeg har hatt glede av. Selve fallet jeg hadde og smerten etterpå var veldig traumatisk og ønsker aldri å oppleve noe sånt igjen.

Huff, i kveld får jeg ikke sove og bekymringene tar overhånd. Er det noen som har hatt leggbrudd i både Tibia og Fabula (eller helst knusningsskader) som kan berolige meg med at smerter og vissen fot er normalt 3 uker etter brudd? Tror jeg er ferd med å utvikle angst altså :-(

[meteora]

Får veldig vondt av deg. Skulle gjerne ha gitt deg et svar, men dette har jeg ingen erfaring eller kunnskap om desverre ;-(

''Tror jeg er ferd med å utvikle angst altså :-(''

Kanskje du burde ta utskrift av innlegget ditt og ta med til fastlegen din, så kan h*n forklare og berolige deg. Du beskriver problemene og bekymringene dine veldig godt og jeg er sikker på at legen din forstår deg og kan hjelpe deg. ;-)

Ønsker deg god bedring med foten og håper du får litt søvn i kveld.

[Gjest Nickløsheletida]

Får veldig vondt av deg. Skulle gjerne ha gitt deg et svar, men dette har jeg ingen erfaring eller kunnskap om desverre ;-(

''Tror jeg er ferd med å utvikle angst altså :-(''

Kanskje du burde ta utskrift av innlegget ditt og ta med til fastlegen din, så kan h*n forklare og berolige deg. Du beskriver problemene og bekymringene dine veldig godt og jeg er sikker på at legen din forstår deg og kan hjelpe deg. ;-)

Ønsker deg god bedring med foten og håper du får litt søvn i kveld.

Takk for svar. Jeg vet ikke om fastlegen er den rette til å spørre, men jeg kan alltids ringe sykehuset igjen.

[meteora]

Takk for svar. Jeg vet ikke om fastlegen er den rette til å spørre, men jeg kan alltids ringe sykehuset igjen.

''Jeg vet ikke om fastlegen er den rette til å spørre, men jeg kan alltids ringe sykehuset igjen.''

Ja, sikkert bedre om du snakker direkte med spesialistene. ;-)

[Gjest Nickløsheletida]

''Jeg vet ikke om fastlegen er den rette til å spørre, men jeg kan alltids ringe sykehuset igjen.''

Ja, sikkert bedre om du snakker direkte med spesialistene. ;-)

Men nå er alt så meget bedre. Ingen prikking og ingen smerter. Det er på kvelden jeg får alle plagene og bekymringene tydeligvis. Det er greit å vite til neste gang jeg får et slikt anfall:-)

[Mrs D]

''Kan dette være normalt hele 3 uker etter brudd?''

Hadde et forholdsvis enkelt brudd i ene foten i sommer, og både fastegen, røntgenlegen og den andre legen som så på foten mente jeg kunne ha store plager de første 8 ukene. Men om det ikke kjentes bedre etter to mnd burde jeg gå til lege på nytt.

Mitt brudd trengte ikke gips og særlig oppfølging.

[Gjest Nickløsheletida]

''Kan dette være normalt hele 3 uker etter brudd?''

Hadde et forholdsvis enkelt brudd i ene foten i sommer, og både fastegen, røntgenlegen og den andre legen som så på foten mente jeg kunne ha store plager de første 8 ukene. Men om det ikke kjentes bedre etter to mnd burde jeg gå til lege på nytt.

Mitt brudd trengte ikke gips og særlig oppfølging.

''Hadde et forholdsvis enkelt brudd i ene foten i sommer, og både fastegen, røntgenlegen og den andre legen som så på foten mente jeg kunne ha store plager de første 8 ukene''

Takk Mrs Doolittle. Det er slike svar jeg trenger for da vet jeg ihvertfall at det er normalt. Jeg skal tåle at det tar lang tid, så lenge jeg vet at det er en ende på det en gang.

[Kalevaala]

Det kan nok ikke sammenlignes helt, du blir jo så ekstra hjelpeløs fordi du ikke kan gå. Men som nevnt tidligere brakk jeg for to år siden armen - dvs. komplisert brudd i albueknokkelen. Fikk operert inn metallpinner for å holde det på plass.

Det skjedde på en sykkeltur. Falt og landet med hele kroppen oppå armen.

I tiden etterpå følte jeg meg veldig ynkelig. Måtte ha hjelp til mye, bare det å rydde av stuebordet var utfordrende med bare en arm. Mange turer frem og tilbake. Dusjing var kronglete, og hårvask med en hånd.. Søvnen ble så som så, for jeg kunne bare ligge på en side og i en stilling. Bagateller, men der og da bidro alt slikt til at jeg gikk fra friskt og rørlig til å føle meg svak og hjelpeløs.

Selve smellen var brå og vond. Jeg kunne f.eks. ikke se for meg at jeg skulle tørre å sykle igjen.

Nå, to år etter er jeg omtrent der jeg var før skaden. Litt mer forsiktig er jeg, det var egen uforsiktighet som forårsaket ulykken og det har jeg tatt innover meg i form av at jeg f.eks. ikke sykler om vinteren på glatt is lenger ;-) Men jeg sykler! og armen er helt bra bortsett fra at jeg ikke klarer å rette den helt ut. Det hemmer meg ikke i hverdagen. Jeg bruker den uten å tenke eller merke at den har hatt en skade.

Det er nok noe med det å plutselig bli så svak og sårbar når man er vant med å være frisk og ubekymret. Det gjør noe med psyken. Jeg tror at du kommer til å kjøre slalom igjen, og føle deg frisk og fin som før. Det tar bare litt tid.

[Gjest Nickløsheletida]

Det kan nok ikke sammenlignes helt, du blir jo så ekstra hjelpeløs fordi du ikke kan gå. Men som nevnt tidligere brakk jeg for to år siden armen - dvs. komplisert brudd i albueknokkelen. Fikk operert inn metallpinner for å holde det på plass.

Det skjedde på en sykkeltur. Falt og landet med hele kroppen oppå armen.

I tiden etterpå følte jeg meg veldig ynkelig. Måtte ha hjelp til mye, bare det å rydde av stuebordet var utfordrende med bare en arm. Mange turer frem og tilbake. Dusjing var kronglete, og hårvask med en hånd.. Søvnen ble så som så, for jeg kunne bare ligge på en side og i en stilling. Bagateller, men der og da bidro alt slikt til at jeg gikk fra friskt og rørlig til å føle meg svak og hjelpeløs.

Selve smellen var brå og vond. Jeg kunne f.eks. ikke se for meg at jeg skulle tørre å sykle igjen.

Nå, to år etter er jeg omtrent der jeg var før skaden. Litt mer forsiktig er jeg, det var egen uforsiktighet som forårsaket ulykken og det har jeg tatt innover meg i form av at jeg f.eks. ikke sykler om vinteren på glatt is lenger ;-) Men jeg sykler! og armen er helt bra bortsett fra at jeg ikke klarer å rette den helt ut. Det hemmer meg ikke i hverdagen. Jeg bruker den uten å tenke eller merke at den har hatt en skade.

Det er nok noe med det å plutselig bli så svak og sårbar når man er vant med å være frisk og ubekymret. Det gjør noe med psyken. Jeg tror at du kommer til å kjøre slalom igjen, og føle deg frisk og fin som før. Det tar bare litt tid.

Tusen takk for svar. Jo, det kan sammenlignes litt iom at begge har hatt et komplisert brudd, men på forskjellige steder. Du hadde andre utfordringer enn meg. Dusjingen er ikke noe problem for meg lenger. Jeg har plassert en plaststol i dusjen og sitter og dusjer.

Ellers er det godt å høre at det har gått bra til slutt. Det er nettopp hva jeg trenger å høre. Jeg skal hente frem innlegget ditt igjen i mine mørkeste stunder :-)

[Gjest prust]

Det kan nok ikke sammenlignes helt, du blir jo så ekstra hjelpeløs fordi du ikke kan gå. Men som nevnt tidligere brakk jeg for to år siden armen - dvs. komplisert brudd i albueknokkelen. Fikk operert inn metallpinner for å holde det på plass.

Det skjedde på en sykkeltur. Falt og landet med hele kroppen oppå armen.

I tiden etterpå følte jeg meg veldig ynkelig. Måtte ha hjelp til mye, bare det å rydde av stuebordet var utfordrende med bare en arm. Mange turer frem og tilbake. Dusjing var kronglete, og hårvask med en hånd.. Søvnen ble så som så, for jeg kunne bare ligge på en side og i en stilling. Bagateller, men der og da bidro alt slikt til at jeg gikk fra friskt og rørlig til å føle meg svak og hjelpeløs.

Selve smellen var brå og vond. Jeg kunne f.eks. ikke se for meg at jeg skulle tørre å sykle igjen.

Nå, to år etter er jeg omtrent der jeg var før skaden. Litt mer forsiktig er jeg, det var egen uforsiktighet som forårsaket ulykken og det har jeg tatt innover meg i form av at jeg f.eks. ikke sykler om vinteren på glatt is lenger ;-) Men jeg sykler! og armen er helt bra bortsett fra at jeg ikke klarer å rette den helt ut. Det hemmer meg ikke i hverdagen. Jeg bruker den uten å tenke eller merke at den har hatt en skade.

Det er nok noe med det å plutselig bli så svak og sårbar når man er vant med å være frisk og ubekymret. Det gjør noe med psyken. Jeg tror at du kommer til å kjøre slalom igjen, og føle deg frisk og fin som før. Det tar bare litt tid.

Kom til å tenke på mitt fall på sykkelen for ca 15 år siden. Det var glatt, og jeg skled da jeg skulle gire. Falt og slo hofta skikkelig, og fikk et stygt kutt i kneet - måtte sy og gå på krykker i to uker.

Jeg ble redd for å sykle, men kom meg over det - på tørr mark. Skrekken for å falle sitter fremdeles i dersom det er vått - og jeg har IKKE syklet når det har vært frost etter det fallet.