Besøkstider på sykehus

[Gjest ambrose]

Er dette av hensyn til pasienten eller personalet, evt begge?

[Lillemus]

Av hensyn til både pasienten og de ansatte vil jeg tro og ikke minst og til medpasientene, i alle fall i de tilfeller der pasienten ligger på flermannsrom.

[Gjest ambrose]

Av hensyn til både pasienten og de ansatte vil jeg tro og ikke minst og til medpasientene, i alle fall i de tilfeller der pasienten ligger på flermannsrom.

Ok, takk for svar )

[frosken]

Siden du er nærmeste pårørende, så vil du normalt få lov til å besøke når som helst - såfremt din mor ikke blir for sliten av det eller at det ligger andre pasienter som blir slitne. Hvis du kun ønsker å sitte hos din mor uten å si noe særlig, så vil det ofte bli gitt tillatelse til det. Snakk med personalet.

Jeg har tilbragt mye tid på sykehus som pårørende, og så lenge man viser tilstrekkelig hensyn til alle rundt så har jeg fått komme og gå akkurat som jeg har ønsket.

[Gjest Nickløsheletida]

Siden du er nærmeste pårørende, så vil du normalt få lov til å besøke når som helst - såfremt din mor ikke blir for sliten av det eller at det ligger andre pasienter som blir slitne. Hvis du kun ønsker å sitte hos din mor uten å si noe særlig, så vil det ofte bli gitt tillatelse til det. Snakk med personalet.

Jeg har tilbragt mye tid på sykehus som pårørende, og så lenge man viser tilstrekkelig hensyn til alle rundt så har jeg fått komme og gå akkurat som jeg har ønsket.

''Siden du er nærmeste pårørende, så vil du normalt få lov til å besøke når som helst - såfremt din mor ikke blir for sliten av det eller at det ligger andre pasienter som blir slitne. Hvis du kun ønsker å sitte hos din mor uten å si noe særlig, så vil det ofte bli gitt tillatelse til det. Snakk med personalet''

Sånn var det ihvertfall ikke på Diakonhjemmet. Mannen min og sønnen kom litt etter besøkstid og det kom en sykepleier inn og sa de måtte gå da besøkstiden var over. Den eldre damen ved siden av meg brøt inn og sa det var helt ok for henne og da fikk de bli litt til.

[frosken]

''Siden du er nærmeste pårørende, så vil du normalt få lov til å besøke når som helst - såfremt din mor ikke blir for sliten av det eller at det ligger andre pasienter som blir slitne. Hvis du kun ønsker å sitte hos din mor uten å si noe særlig, så vil det ofte bli gitt tillatelse til det. Snakk med personalet''

Sånn var det ihvertfall ikke på Diakonhjemmet. Mannen min og sønnen kom litt etter besøkstid og det kom en sykepleier inn og sa de måtte gå da besøkstiden var over. Den eldre damen ved siden av meg brøt inn og sa det var helt ok for henne og da fikk de bli litt til.

Jeg har tilbragt utrolig mye tid som pårørende på sykehus, først sammen med mannen min og så de senere årene i forbindelse med at min svigerfar døde og nå sist min svigermors kreftsykdom. Jeg har alltid fått komme utenom visitt-tid, men spør alltid på forhånd dersom det er på en avdeling hvor vi ikke er kjent fra før. Men såfremt det ikke er en fase hvor pasienten har vært kritisk syk, så forsøker jeg å forholde meg til visitt-tidene, samt ta hensyn til hva jeg vet om avdelingens rutiner mht stell dersom enten min pårørende eller annen pasient på rommet er sengeliggende. Jeg tar hensyn på en haug med ulike måter. Sannsynligvis er det kombinasjonen av dette og det at mine pårørende har vært svært syke som har gjort at personalet har vært såpass liberale.

I den situasjonen ambrose er - med en mor som fortsatt er kritisk syk - så er jeg overbevist om at personalet vil være liberale såfremt det vises tilstrekkelig hensyn. Det kan innebære at man kun sitter sammen med pasienten uten å prate noe særlig, dermed forstyrres ikke eventuelle nabopasienter.

[frosken]

En liten presisering; det jeg har skrevet om å få besøke utenom besøkstider i denne tråden, er basert på at jeg har besøkt pasienten alene - ikke sammen med andre. Det er stor forskjell på hvor forstyrrende og belastende det er med en person på besøk sammenlignet med flere besøkende inne på små pasientrom.

[Gjest Nickløsheletida]

Jeg har tilbragt utrolig mye tid som pårørende på sykehus, først sammen med mannen min og så de senere årene i forbindelse med at min svigerfar døde og nå sist min svigermors kreftsykdom. Jeg har alltid fått komme utenom visitt-tid, men spør alltid på forhånd dersom det er på en avdeling hvor vi ikke er kjent fra før. Men såfremt det ikke er en fase hvor pasienten har vært kritisk syk, så forsøker jeg å forholde meg til visitt-tidene, samt ta hensyn til hva jeg vet om avdelingens rutiner mht stell dersom enten min pårørende eller annen pasient på rommet er sengeliggende. Jeg tar hensyn på en haug med ulike måter. Sannsynligvis er det kombinasjonen av dette og det at mine pårørende har vært svært syke som har gjort at personalet har vært såpass liberale.

I den situasjonen ambrose er - med en mor som fortsatt er kritisk syk - så er jeg overbevist om at personalet vil være liberale såfremt det vises tilstrekkelig hensyn. Det kan innebære at man kun sitter sammen med pasienten uten å prate noe særlig, dermed forstyrres ikke eventuelle nabopasienter.

Ja, nå var jo ikke jeg alvorlig syk akkurat, så det kan jo være derfor. Mannen var heller ikke høflig nok til å spørre. Tror ikke han hadde tenkt over besøkstider en gang og det hadde heller ikke jeg gjort.

Det kan jo hende de også ville ta hensyn til den eldre litt småsenile og skrøpelige damen ved siden av meg, men hun var egentlig bare veldig glad for å ha noen der.

[frosken]

Ja, nå var jo ikke jeg alvorlig syk akkurat, så det kan jo være derfor. Mannen var heller ikke høflig nok til å spørre. Tror ikke han hadde tenkt over besøkstider en gang og det hadde heller ikke jeg gjort.

Det kan jo hende de også ville ta hensyn til den eldre litt småsenile og skrøpelige damen ved siden av meg, men hun var egentlig bare veldig glad for å ha noen der.

Jeg har plagsomt høy pårørendekompetanse; det tar heldigvis lang tid på komme opp på mitt nivå ;-)

[Gjest Nickløsheletida]

Jeg har plagsomt høy pårørendekompetanse; det tar heldigvis lang tid på komme opp på mitt nivå ;-)

Men det kan jo være at du også har spesielt gode evner i den retning og at du har lett for å ta på deg en slik rolle. Positivt ment altså :-)

[frosken]

Men det kan jo være at du også har spesielt gode evner i den retning og at du har lett for å ta på deg en slik rolle. Positivt ment altså :-)

Kanskje en kombinasjon :-)

Da mannen min hadde blitt alvorlig syk, så bodde jeg nesten alltid sammen med ham på sykehuset. Det startet i forbindelse med en operasjon; etter at han hadde blitt til post fra postoperativ etter å ha tilbragt to døgn der, så oppdaget jeg at de knapt så til ham selv om han var helt ute av stand til å gjøre noe selv. Da klokka var elleve om kvelden, så sa jeg fra til sykepleierne at jeg nå vel måtte forlate sykehuset men at jeg håpet at de ville ta seg tid til å se til ham. Til min store overraskelse sa sykepleieren at jeg ikke burde dra, men overnatte på rommet hans. Det ble starten på 5 ukers madrass-liv på verdens minste sykerom. Jeg var borte en del timer på dagtid slik at jeg fikk fulgt opp studiene mine, men tilbragte resten av døgnet på sykehuset. Dette var imidlertid en spesiell situasjon, siden han var avhengig av mye hjelp fordi han ble så syk etter operasjonen. Men jeg lærte mye om sykehuslivet på den måten...

[Gjest Nickløsheletida]

Kanskje en kombinasjon :-)

Da mannen min hadde blitt alvorlig syk, så bodde jeg nesten alltid sammen med ham på sykehuset. Det startet i forbindelse med en operasjon; etter at han hadde blitt til post fra postoperativ etter å ha tilbragt to døgn der, så oppdaget jeg at de knapt så til ham selv om han var helt ute av stand til å gjøre noe selv. Da klokka var elleve om kvelden, så sa jeg fra til sykepleierne at jeg nå vel måtte forlate sykehuset men at jeg håpet at de ville ta seg tid til å se til ham. Til min store overraskelse sa sykepleieren at jeg ikke burde dra, men overnatte på rommet hans. Det ble starten på 5 ukers madrass-liv på verdens minste sykerom. Jeg var borte en del timer på dagtid slik at jeg fikk fulgt opp studiene mine, men tilbragte resten av døgnet på sykehuset. Dette var imidlertid en spesiell situasjon, siden han var avhengig av mye hjelp fordi han ble så syk etter operasjonen. Men jeg lærte mye om sykehuslivet på den måten...

Da skjønner jeg at du har fått et godt innblikk i hvordan det fungerer ja. Egentlig burde jeg jo ha husket at det var besøkstider jeg også. Jeg har ingen lange sykehusopphold bak meg, men var innlagt et par uker før jeg fikk den yngste, jeg lå også over både da den yngste fikk Rs- virus da hun var et halvt år og da sønnen hadde lungebetennelse. Dette er en del år siden, men mannen min var innlagt to perioder i fjor pga. av en betennelse i kjeven og jeg greier ikke å huske om jeg var der i eller utenom besøkstiden. Jeg var der ihvertfall :-)

[Gjest Nickløsheletida]

Kanskje en kombinasjon :-)

Da mannen min hadde blitt alvorlig syk, så bodde jeg nesten alltid sammen med ham på sykehuset. Det startet i forbindelse med en operasjon; etter at han hadde blitt til post fra postoperativ etter å ha tilbragt to døgn der, så oppdaget jeg at de knapt så til ham selv om han var helt ute av stand til å gjøre noe selv. Da klokka var elleve om kvelden, så sa jeg fra til sykepleierne at jeg nå vel måtte forlate sykehuset men at jeg håpet at de ville ta seg tid til å se til ham. Til min store overraskelse sa sykepleieren at jeg ikke burde dra, men overnatte på rommet hans. Det ble starten på 5 ukers madrass-liv på verdens minste sykerom. Jeg var borte en del timer på dagtid slik at jeg fikk fulgt opp studiene mine, men tilbragte resten av døgnet på sykehuset. Dette var imidlertid en spesiell situasjon, siden han var avhengig av mye hjelp fordi han ble så syk etter operasjonen. Men jeg lærte mye om sykehuslivet på den måten...

Men fælt at det skal være sånn på norske sykehus at de ikke skal ha tid til pasientene. Det jeg registrerte på Diakonhjemmet var at de konsekvent brukte 10-15 min. på å komme da vi ringte i klokka. Hadde vi vært masete og ringt i klokka i ett sett, kunne jeg forstått det på et vis, men det gjorde vi slett ikke. Jeg begynte å tenke på hva som kunne skje om gamledama skulle falle overende på gulvet og de ignorerte klokka. Jeg lå med hjertet i halsen hver gang i hun kavet seg inn på do.

[Gjest Elextra]

Jeg vil tro det først og fremst er av hensyn til pasientene, for ikke å snakke om medpasientene. I tillegg er det jo greit for de ansatte at det ikke er besøkende under legevisitter og andre runder.

Antar de er noe mer lempelige med pasienter i enerom, men dette vet jeg ikke. Når det gjelder flermannsrom skulle det bare mangle at det finnes regler.

Husker med gru etter at jeg hadde født andremann og delte rom med en dame som hadde besøk av mann og 4-5 barn og en del andre familiemedlemmer nærmest hele dagen. Det var et evig renn av folk, til tross for at det var begrenset besøkstid. Jeg sa fra til personalet, og de fikk tilsnakk, men valgte å ignorere. De hadde til og med fulle måltider på rommet for hele storfamilien.

Jeg var da forholdsvis frisk og rask, hadde bare et veldig underskudd på søvn. Jeg kan bare forestille meg hvordan det ville føles med slik mangel på ro om man virkelig var syk. Så jeg heier virkelig på begrensede besøkstider.

[nitty-gritty]

''Siden du er nærmeste pårørende, så vil du normalt få lov til å besøke når som helst - såfremt din mor ikke blir for sliten av det eller at det ligger andre pasienter som blir slitne. Hvis du kun ønsker å sitte hos din mor uten å si noe særlig, så vil det ofte bli gitt tillatelse til det. Snakk med personalet''

Sånn var det ihvertfall ikke på Diakonhjemmet. Mannen min og sønnen kom litt etter besøkstid og det kom en sykepleier inn og sa de måtte gå da besøkstiden var over. Den eldre damen ved siden av meg brøt inn og sa det var helt ok for henne og da fikk de bli litt til.

Det har med tilstanden din og tilstanden til de du eventuelt deler rom med å gjøre. Siden du ikke var kritisk syk, som frosken sier, så blir ikke besøk prioritert.

Når broren min var i koma satt min andre bror ved sykesenga hans i en uke. Han var kun hjemme for å sove seks timer i døgnet. De sa ingenting på det.

[frosken]

Men fælt at det skal være sånn på norske sykehus at de ikke skal ha tid til pasientene. Det jeg registrerte på Diakonhjemmet var at de konsekvent brukte 10-15 min. på å komme da vi ringte i klokka. Hadde vi vært masete og ringt i klokka i ett sett, kunne jeg forstått det på et vis, men det gjorde vi slett ikke. Jeg begynte å tenke på hva som kunne skje om gamledama skulle falle overende på gulvet og de ignorerte klokka. Jeg lå med hjertet i halsen hver gang i hun kavet seg inn på do.

Jeg er også forbauset over hvor ofte det tar lang tid før noen kommer, selv når det er snakk om pasienter som ikke er selvhjulpne og hvor det ikke er urealistisk at det kan ha skjedd noe kritisk. Synes de kunne være flinkere til å stikke hodet inn døren og si at noen kommer etterhvert. (Da ville de jo samtidig se om det er noe som haster.) Svigermoren min ble veldig stresset av at de aldri kom raskt når hun skulle på do og måtte ha hjelp for å komme ut av sengen.

[frosken]

Jeg vil tro det først og fremst er av hensyn til pasientene, for ikke å snakke om medpasientene. I tillegg er det jo greit for de ansatte at det ikke er besøkende under legevisitter og andre runder.

Antar de er noe mer lempelige med pasienter i enerom, men dette vet jeg ikke. Når det gjelder flermannsrom skulle det bare mangle at det finnes regler.

Husker med gru etter at jeg hadde født andremann og delte rom med en dame som hadde besøk av mann og 4-5 barn og en del andre familiemedlemmer nærmest hele dagen. Det var et evig renn av folk, til tross for at det var begrenset besøkstid. Jeg sa fra til personalet, og de fikk tilsnakk, men valgte å ignorere. De hadde til og med fulle måltider på rommet for hele storfamilien.

Jeg var da forholdsvis frisk og rask, hadde bare et veldig underskudd på søvn. Jeg kan bare forestille meg hvordan det ville føles med slik mangel på ro om man virkelig var syk. Så jeg heier virkelig på begrensede besøkstider.

''Jeg kan bare forestille meg hvordan det ville føles med slik mangel på ro om man virkelig var syk. Så jeg heier virkelig på begrensede besøkstider.''

Jeg mener du overser et viktig poeng her. Svært syke mennesker får ofte langt fra tilstrekkelig hjelp på sykehus - det finnes ikke nok sykepleiere på vakt til å dekke opp alt som skulle ha vært gjort. Så dersom pasienten er hjelpeløs - eller døende - så vil pårørendes hjelp kunne være helt avgjørende for at vedkommende ivaretas på et nivå som kan sies å være verdig.

Når det gjelder mer bagatellmessige forhold for ellers friske pasienter, så ser heller jeg ingen grunn til å ikke overholde visitt-tidene.

[Maya]

''Jeg kan bare forestille meg hvordan det ville føles med slik mangel på ro om man virkelig var syk. Så jeg heier virkelig på begrensede besøkstider.''

Jeg mener du overser et viktig poeng her. Svært syke mennesker får ofte langt fra tilstrekkelig hjelp på sykehus - det finnes ikke nok sykepleiere på vakt til å dekke opp alt som skulle ha vært gjort. Så dersom pasienten er hjelpeløs - eller døende - så vil pårørendes hjelp kunne være helt avgjørende for at vedkommende ivaretas på et nivå som kan sies å være verdig.

Når det gjelder mer bagatellmessige forhold for ellers friske pasienter, så ser heller jeg ingen grunn til å ikke overholde visitt-tidene.

enig med deg. Og sånn jeg har opplevd det, så er det heller ingen visitt-tid i realiteten. Når mine har ligget der, så har vi kunnet komme og gå som vi har ønsket. Og de som har vært friskere, så er det jo enkelt å møtes i kafeen e.l.

[Gjest Elextra]

''Jeg kan bare forestille meg hvordan det ville føles med slik mangel på ro om man virkelig var syk. Så jeg heier virkelig på begrensede besøkstider.''

Jeg mener du overser et viktig poeng her. Svært syke mennesker får ofte langt fra tilstrekkelig hjelp på sykehus - det finnes ikke nok sykepleiere på vakt til å dekke opp alt som skulle ha vært gjort. Så dersom pasienten er hjelpeløs - eller døende - så vil pårørendes hjelp kunne være helt avgjørende for at vedkommende ivaretas på et nivå som kan sies å være verdig.

Når det gjelder mer bagatellmessige forhold for ellers friske pasienter, så ser heller jeg ingen grunn til å ikke overholde visitt-tidene.

''Jeg mener du overser et viktig poeng her. Svært syke mennesker får ofte langt fra tilstrekkelig hjelp på sykehus - det finnes ikke nok sykepleiere på vakt til å dekke opp alt som skulle ha vært gjort. Så dersom pasienten er hjelpeløs - eller døende - så vil pårørendes hjelp kunne være helt avgjørende for at vedkommende ivaretas på et nivå som kan sies å være verdig.''

Det har du sikkert rett i - jeg har (heldigvis) liten personlig erfaring med slike pasienter.

[Gjest Shira :o)]

På flere sykehus har jeg fått hatt pårørende der så og si hvor mye jeg vil, men må ta hensyn til evnt medpasienter.

Så det kommer an på formen min og formen til andre på rommet. Nå er sambo dreven i å være besøker, så han tar mye hensyn.

For personalet er det ofte en fordel, så sant de pårørende kan være en ressurs, som de jo ofte kan, både med å hjelpe med småting for pasienten og bare være der for den som dårlig.

Når jeg tenker meg om så har ikke visittidene vært absolutte på noen av sykehusene jeg har vært, og det er endel av dem. Så lenge det tas hensyn alt etter hvor "frisk" pasienten er så går det ofte bra. Så jeg tror det er besøkstider i hovedsak for pasientene sin del, noen steder er det jo firmannsrom så hensyn må tas.